Mo Hayders første bok på norsk, Tokyo, er en usedvanlig interessant spenningsroman – og glimrende skrevet. Den er dessuten sjeldent grotesk, men fordi grusomhetene som skildres er knyttet til japanernes krigsforbrytelser i Kina, føles beskrivelsene om ikke nødvendige, så i alle fall helt akseptable. Dessverre kan virkeligheten overgå fantasien når det gjelder utspekulert ondskap, og vi trenger å bli minnet på historien i mange slags former for ikke å glemme det som har skjedd.

Innsydd fugl.

I Fuglemannen, for øvrig Hayders debut, er groteskeriene ren underholdning: Flere maltrakterte kvinnelik oppdages på en byggeplass i London. Kroppene er så ille tilredt at politiet knapt har sett maken, og i hver av likene er det sydd inn en fugl. Sporene fører inn i prostitusjonsmiljøet, og førstebetjent Jack Caffery ruller etter hvert opp det som må være et av krimlitteraturens ekleste plot.Caffery er for øvrig en fin helt, som også jager sine egne private demoner. Hans bror forsvant som barn, og Caffery er sikker på at det er nabomannen som står bak. Foreldrene flytter, men han arver huset og overvåker naboen i håp om å oppklare tragedien.Hayder har senere skrevet to bøker til om Caffery, den siste (Ritual) kom i vår.

Detaljer.

Jeg hører nok ikke til de mest hardbarkede krimleserne. For eksempel ga jeg opp Patricia Cornwells Kay Scarpetta-bøker, fordi detaljbeskrivelsene av forferdelige drap ble for mye. For øvrig økte grusomhetsnivået ettersom bøkene ble lengre og dårligere. Å gjøre leserne kvalme, er ikke så vanskelig – det handler mest om mot til å sette detaljene ned på papiret.Mo Hayder gjør altså mye mer enn det. Hun skriver nemlig aldeles utmerket og vet nøyaktig hvordan hun skal bygge en spenningskurve, en spenning som delvis skapes av vår fascinasjon for hvor groteske handlinger en syk person kan utføre (og kanskje også for hva en forfatter er i stand til å klekke ut av ekkelheter).

Lokkende gru.

At vi lar oss frastøte og tiltrekke på samme tid, er nettopp koden til grøssergenrens kraft. Også Hayder har beveget seg over i denne genren med Pig Island – en bok så ekkel at jeg ikke bare måtte gi opp halvveis, men ikke kunne ha den fysisk i huset etterpå. Evnen til å skape slik uhygge, til å nå frem til en slags primitiv frykt hinsides ordene, er et sjeldent talent.Selve grøsserkongen Stephen King beskrev sitt mål som å kunne gjenskape den ordløse skrekken en språkløs baby føler når foreldrene lukker døren og hun er alene i mørket. Hayder kan det.Men at det er godt gjort og talentfullt, betyr heldigvis ikke at man må lese bøkene. Selv har jeg bare energi til en viss mengde kvalme, avsky og forferdelse i uken, en kvote som føles bedre investert i virkeligheten enn i underholdning. Jeg er altså ferdig med Mo Hayder.Men for dem med større kvoter eller hardere hud har hun mye spenning å by på.