Etter å ha utgitt dikt, noveller og essays, slår Gunnhild Øyehaug denne gangen til med en roman, og du verden for en bok det er blitt. Den bærer undertittelen "Eit perfekt bilete av eit personleg indre", og leseren kan legge det man vil i denne selvattesten. Denne leser synes den er velfortjent. Selv om det er skildringen av den 23-årige litteraturstudenten (og vampyren?) Sigrids møte med den 43-årige forfatteren Kåre (med sitt Wanda-kompleks; Wanda er den ultimate kvinnen) som vies størst plass, møter man også den melkesprengte performancekunstneren Trine, filmregissøren Linnea, delvis oppvokst i et antikvariat, den skjelvende litteraturstudenten Viggo (i fortid) og den skjelvende kaféverten Viggo (i nåtid), fiskehandlerdatteren Elida (med en gulltann i lommen), filmprodusenten Robert (hvis kropp ikke er venn med klærne) og litteraturprofessoren Göran (som markerer seg hjerteskjærende med sitt fravær). Fortelleren er et "vi", og om man legger noe majestetisk i det, vil man i den sprø forlengelsen av sluttkommentarene se at det så menn er intet mindre enn litteraturmajestetisk. Blant de øvrige medvirkende finner man blant andre far og sønn Bush, USA, samt Dante Alighieri, opprinnelig Firenze, og Vergil, Andes, Roma og Neapolis.

Inciterende.

Det sier nesten seg selv at litteraturallusjonene (og -hallusinasjonene?) er mange og som oftest inciterende. Absurdisten Danil Kharms nevnes, det hentydes også til Albert Camus' absurditetsfornemmelser i en verden som mangler mening og sammenheng, Franz Kafkas bunnløse ensomhet, fremmedfølelse og snø samt Miguel de Cervantes Saavedra som med Don Quijote skrev "den aller første romanen". Men hva er nå egentlig det mot litteraturteoretikeren Paul de Man, "belgisk, og fotografert, som han jo er"?Forfatterens ansporende mikstur av det humoristiske og det saklige gjør til tider lesningen til en ren og brå festopplevelse. Man griper seg selv i mangt et jøss, hva var det nå jeg leste, eller, hva er det hun skriver? Boken er ofte en lek med det tvisynte og det ambivalente, og forfatteren posisjonerer seg stundom som paradoksmaker, stundom som håndfast provokatør. På sitt mest løsslupne leker hun utvilsomt med leseren. Så mens Sigrid "lengtar etter alt" og identifiserer seg med PC-markøren, "Ventande, blinkande og utan reell eksistens", og Kåre betoner betydningen av indre styrke når det kommer til golfspill, undrer forfatteren seg over følgende: "Korleis står det eigentleg til på havbotnen ved Grønland?" Og Robert? Han funderer på hvor nydelig Linnea er og hvordan man fisker ål ved hjelp av et hestehode.Øyehaug bedriver ikke krampepsykologisk dypdykking i sine personer, snarere reflekterer hun over identitetsskapende væremåter, håp, ønsker og drømmer. Men i hvilken grad er man seg selv i samvær med andre? Kanskje kan man bare forlite seg på å "vente, blinke, overleve"? På ualminnelig basalt signalvis gjennomlever Sigrid fasene fra "Eg lèt som om eg taklar dette" til "Eg går hermed komplett til grunne", men kanskje har hun lagt av seg noe av det forhutlede og forknytte på ferden. Linnea, derimot, stjeler en av Görans skjorter mens han dusjer, og Trine oppdager til sist at stortærne hennes tilsammen danner et hjerte.

Høydepunkt.

Et annet absurdistisk høydepunkt er historien om den gamle kvinnen som natten før "den siste dagen i livet hennar" drømte om kanelbutikkken, altså en butikk som bare solgte kanel, "uforståeleg ... og sjølvforklarande, i sitt vesen". Kanelbutikken ble med andre ord "det einaste mysteriet som fanst att i dette livet".Gunnhild Øyehaug er så avgjort en forfatter å se opp for. Vente, blinke er en påhittig og sprelsk roman, både språklig og innholdsmessig.