Det er harde bud for Per Pettersons nye roman, som utkommer i dag. Jeg forbanner tidens elv vil bli møtt med en serie krevende spørsmål, først fra tusenvis av norske lesere, deretter fra forfatterens nyvunnede utenlandske publikum: Er den like god som Ut og stjæle hester? Vil den bli oversatt til like mange språk (40), selge i nærmere én million eksemplarer og skaffe forfatteren nye gjeve priser?Årets roman er mindre unik enn Ut og stjæle hester. Så hører det da også til sjeldenhetene at en forfatter har lykketreff to ganger på rad. Lest på egne premisser er Jeg forbanner tidens elv en sensitiv og sterk roman.

Slektskrønike.

Per Petterson vender nå tilbake til familien Jansen, som leseren har lært å kjenne gjennom bøker som Ekkoland, Til Sibir og I kjølvannet. Tidsmessig kiler den nye romanen seg faktisk inn mellom disse titlene. Handlingen er lagt til 1989, det vil si året før den katastrofale skipsulykken der hovedpersonen Arvid Jansen mister flere nære familiemedlemmer (I kjølvannet). Samtidig henter Petterson opp igjen brokker av historien til Arvids danske mor, slik den ble skildret i Til Sibir.Jeg forbanner tidens elv er altså en fortsettelse av den moderne slektskrøniken Petterson har arbeidet med i tyve år, og som han tydeligvis bare tok en pause fra med Ut og stjæle hester.

Basalt.

Mor, far, sønn: Dette er den basale trekanten Petterson skriver om, igjen og igjen. Sønnen som kjenner seg avvist av mor, som svikter sin far i hans tyngste stund, og som mister dem begge før den nødvendige forsoningen. Arvid Jansens ektefeller og egne døtre blir stort sett bare bipersoner i et drama som handler om foreldrenes hemmeligheter.Nøkkelbegivenheter kan dukke opp i nye varianter fra bok til bok, slik at de gradvis får en mytisk aura. Det gjelder eksempelvis en ladet episode fra Ekkoland (1989), der familien Jansen ferierer i Danmark, som vanlig. En fremmed person ødelegger brått den idylliske stemningen på badestranden ved å rose Arvids mor for å ha adoptert et lite flyktningebarn. Inntrengeren sikter til Arvid, som i barndommen ikke ligner på de øvrige familiemedlemmene.Nettopp slike opprørende hendelser bruker Petterson til å hvirvle opp tvil, ensomhetsfølelse og fantasier om utstøtelse. Når episoden dukker opp igjen i Jeg forbanner tidens elv, får leseren en følelse av at Arvid helt siden denne barndomsepisoden faktisk har identifisert seg med et uelsket flyktningebarn, til tross for at mor og far er hans biologiske foreldre.

Glødende.

Petterson liker å fortelle flere historier samtidig. Jeg forbanner tidens elv foregår på to tidsplan. Den handler om morens kreftsykdom i 1989. Men med jevne mellomrom flyttes handlingen til begynnelsen av 1970-tallet, da Arvid blir kommunist, slutter på skolen og tar jobb på fabrikk. Moren er sterk motstander av disse valgene.Romanen er på sitt beste anno 1989. Petterson tegner et glødende portrett av en dødsdømt, men myndig kvinne som bestemmer seg for å gjøre en avskjedsreise i landskaper som skulle forandre henne for livet da hun kun var i tyveårene. Disse partiene har slående bilder og sitrende undertekst.Til sammenligning føles partiene fra 1970-tallet temmelig forterpet. Norsk litteratur har hatt mer enn nok av selvproletariserte industriarbeidere, og i 2008 er det vanskelig å fatte interesse for en ung mann som har Mao hengende over sengen, går på partimøter og gjør fatale politiske vurderinger. Den unge Arvid blir aldri en fengslende figur i Jeg forbanner tidens elv - for øvrig et sitat av Mao. Dermed er det også vanskelig å bli berørt av kjærlighetsforholdet han innleder til en enda yngre skolejente.

Velkjent.

Etter den eventyrlige suksessen med Ut og stjæle hester, er det forståelig at Per Petterson nå tar et skritt tilbake og sikrer seg trygg grunn. Men jo flere bøker om familien Jansen, desto større fare er det for at forfatteren mest av alt utfyller et bilde der de viktigste komponentene allerede ligger klare. Kan det til og med tenkes at nettopp forfatterens frigjøring fra familien Jansen skapte det karakteristiske eksistensielle dragsuget i Ut og stjæle hester? Kanskje fordi historien måtte skapes fra bunnen av, fikk den en særegen klarhet.Det dreier seg i hvert fall om to vidt forskjellige typer litteratur. Der Ut og stjæle hester er av det generøse slaget, gir Jeg forbanner tidens elv leseren en nærmest gammeltestamentlig lekse: Dine foreldre skal martre deg all din dag.