«Super’n» før stengetid, med krakilsk kø foran kassene. Vognen foran tyter over. Irritasjonen stiger. Så utrolig sent det går. Ingen sier noe. Den eneste lyden er pipetonen fra kodeleseren hver gang kassadamen skanner en vare. For det er som regel en dame. Så ringer mobilen. Den bare må tas. Det kan være viktig. Med én hånd hives varene på båndet, hulter til bulter. Kassadamen sier noe, men kunden hører ikke. Ser ikke heller. Hun eksisterer jo ikke, skal bare ta imot penger. Hva, tar dere ikke Visa? Med ett blir hun synlig, og skjelt ut. Akkurat som hun bestemmer det.

Som kassadame i et stort fransk supermarked sa Anna Sam hei 350 ganger om dagen. Oftest uten svar.FOTO: MARC OLLIVIER

Studerte litteratur.

–De med mobiltelefon er rå. Ofte deler de hele privatlivet sitt med oss. Men det aller verste er de som ikke ser oss. Som om vi er luft, sier Anna Sam. Hun begynte å jobbe i et supermarked da hun var 20, for å finansiere litteraturstudiene. Studiene bak kassen varte i åtte år. Først begynte hun med betroelser i en blogg. Så kom boken, som raskt ble en bestselger i og utenfor Frankrike.

Franskmennene klager mest og høyest, hevder Anna Sam. Men de fleste vil kjenne seg igjen.

Fattige kunder.

Supermarkedet er et eget univers, men det gjenspeiler hele samfunnet. Hit kommer alt: snobbete overklasse, tyver med CD-er gjemt i Camembertost-esker, alkoholikere, rødmende tenåringer på jakt etter tamponger eller kunder som knapt har råd til å kjøpe mat, og febrilsk teller mynter.

–Vi vil så gjerne hjelpe, men vi kan ikke, for da blir det underskudd som vi må dekke selv. Det er et grusomt valg. Vi føler oss skyldige, sier Anna Sam. Men det hendte hun overså en ubetalt vare og unnlot å tilkalle vakten.

Hyrdestund ved frukten.

I et norsk supermarked er det kanskje ikke så mange erotiske gjemmesteder, men i Frankrike blir enkelte franske kunder så kåte mellom osten og frukten at de lar det stå til. Det er ytterst pinlig for kassadamene. En kunde Anna beskrev kom meget flau bort til henne senere og unnskyldte seg.

40000 bonjour.

Iført en gyselig oransje uniformsbluse ble hun kassevertinne, for 6000 kroner i måneden og med umulige arbeidstider. Hun sa hei 350 ganger om dagen, 40000 i året, oftest uten svar. Sjefen måtte gi tillatelse til å gå på do. Eldre menn prøvde å sjekke henne opp, yngre mødre advarte barna mot å ende opp som henne hvis ikke de leste lekser. En liten jente trodde hun satt i fengsel.

Som for mange andre studenter var det ikke frivillig at Anna Sam fikk ryggproblemer etter år bak kassen. Hun måtte tjene penger. Det fins ingen lånekasse i Frankrike. Hun begynte å skrive nesten som en spøk, men ble hektet, og følte hun talte på vegne av mange. Mannen hennes måtte holde ut med alle skiftene.

–En dag fikk han meg til å vrake uniformen. I dag er det jeg som hjelper ham. Takket være pengene fra boken kan også han bytte jobb.

–Hvordan reagerte arbeidsgiverne dine på boken?

–Utrolig bra. De skjønte at jeg ikke bare var kritisk og ville supermarkedene til livs. Min første signering var på min gamle arbeidsplass.

Bare i Frankrike er boken solgt i over 100000 eksemplarer, og den er oversatt til ti språk.

Ikke usynlige lenger.

Nå kommer opus 2 – sett fra kundenes side. Annas mål er å gjøre mennesker synlige for hverandre, med humor. Suksessen har ikke steget henne til hodet, og hun lar seg heller ikke verve av noe politisk parti. Hennes største belønning er at 170000 kolleger nå kan gå på jobb med løftet hode.