Anita Berglund har med Fritt fall debutert som krimforfatter med en bok på 400 sider, og hun kommer stort sett bra fra oppgaven. I likhet med arbeidene til en kollega, Vibecke Groth, hviler det en umiskjennelig dåm av Oslo vest over denne boken, med «penger og god estetisk sans», som Berglund skriver. Også navnevalgene avspeiler sosial klasse; bare Preben mangler.
SS-dolk?
I løpet av handlingen blir to mennesker drept. Liv Hege blir slått med stein, Karl stukket til døde med SS-dolk. Mordvåpenet forblir uforklart. Dernest forekommer et selvmord, tre drapsforsøk og to selvmordsforsøk. Kripos bistår Asker og Bærum politidistrikt, men det er ikke enden på bistanden. Didrik Claussen har skapt seg et navn i USA som profilerer, FBI har hatt glede av hans innsikt i psykologi, adferdsforskning og kriminalteknologi. Ved et tilfelle befinner han seg i Norge, og Kripos ber ham om hjelp, og han sier seg nølende villig, nølende fordi Liv Hege var hans ungdomskjæreste. Er han i stand til å arbeide objektivt med profileringen av hennes drapsmann? Så blir Karl drept under en joggetur; Karl og Liv Hege var meget nære venner, så her må det være en sammenheng.
Uheldig grep?
Denne leser er ikke så sikker på at grepet med profilerer Didrik er så heldig. Han jobber på basis av resultater politiet, rettsmedisiner og -tekniker er kommet frem til, og det fremkommer ingenlunde noe som tyder på at hans anstrengelser er tids- og arbeidsbesparende. Snarere skaper det en viss treghet i fremdriften, i en ellers godt sammenskrudd intrige. Men en handling og en bok skal avsluttes, og forfatteren omhyller sluttsekvensen med et visst monn av melodrama. Det er imidlertid tilgitt, for bokens siste setning er forbilledlig. Alt i alt er dette en skapelig debut.
Gyldendal
