Et veikryss på en ås med blokkbebyggelse øst i Oslo er Norges svar på landsbyen Corleone på Sicilia. Tveita er arnestedet for Tveita-gjengen, som preget norsk kriminalhistorie i 20 år. Selv om Norge nylig ble kåret til verdens beste (eller var det kjedeligste?) land å bo i, finnes det dem som stiller seg utenfor fellesskapet og over likhetsprinsippet. De som vil være konger.
Kjetil Østlis briljante Politi og røver handler om dette miljøet av moderne vikinger, jappene fra skyggesiden. Boken fletter sammen portretter av minibankdödaren «Petter R. Hansen», spaneren Jonny Brenna og torpedokongen Jan Kleven, med historien om NOKAS-ranet.
Østli beskriver 00-tallets store kjeltring, David Toska, som professor Moriarty, Sherlock Holmes’ nemesis. Toska er kvintessensen av en forbryter, begavet ener som likevel er skoletaper. Både Petter R. Hansen og Toska irriterer seg over andre kjeltringers manglende fagånd.
«Det er et problem at de fleste kriminelle er fryktelig late,» skriver Toska i dagboken sin. Han ønsket å lage kunst av kriminalitet, og vi vet alle hvordan det gikk.
En æra slutt.
Etter NOKAS-ranet ble ransmiljøet knust, og en æra var over. Både Hansen, Brenna og Kleven snakker nostalgisk om gamle dager, den gang Oslo var uskyldig og de selv hadde hovedroller i spillet mellom politi og røvere. Hvor er det blitt av alle gutta, liksom? Den godt voksne ekspurken og de (angivelig) ekskriminelle fremstår som noe umodne, lenket til en kanskje ikke helt presis idé om ungdommens «uskyldige» bravader.
Det er flere grunner til at denne boken går utenpå det meste av både krimlitteratur og litteratur om krim. Østli mestrer språket til Tveita-gutta og morer seg med politisjargong («jeg brøt ham ned og tok hans personalia»). Ved å fokusere på personer, ikke handlinger, får boken en tilleggsdimensjon som handler om å være mann i Norge. Hovedgrepet er at Østli selv deltar i teksten, fascinert og hoderystende. Han er en ironisk borger på besøk i et fremmed landskap, en komisk kontrast til adrenalinjunkiene han intervjuer.
Komplott.
Sosiologi kan være stor humor. Østli spiller elegant på forskjellene mellom eget liv med sykkelhjelm, tapenade og pappapermisjon og sine intervjuobjekters sans for Smith & Wesson og knespark til neseregionen. Det viser seg at Østli blir utsatt for et komplott. Kjeltringen og spaneren går sammen i det de kaller Prosjekt Mann, som handler om å få liv i den spjælete journalisten fra A4-land. Her begynner boken å ligne på Chuck Palahniuks klassiker Fight Club.
Østli lærer om våpen. Han råkjører med Hansen, og forsøker seg på den israelske kampsporten Jonny Brenna mestrer. Til slutt går han lei av tyningen, og et høydepunkt i boken er når han bryter ut i et nervøst forsvar for sitt borgerlige, voksne familieliv. Er det egentlig så galt å være A4? På den annen side er det vel ikke sikkert at menn som Jonny Brenna og David Toska er dinosaurer, en utdøende rase. Kan hende er det et trekk ved velferdssamfunnet at det genererer motkulturer, som på Tveita for 20 år siden.
AAGE BORCHGREVINK
