Det er formiddag på Frogner. Her, nærmere bestemt på Skillebekk, bor forfatteren Dag Solstad. Kanskje vår tids mest genierklærte norske, i hvert fall av en stor og fast klan. På peishyllen står de to Brageprisene som synlige bevis. I selve peisen de mer glorete pokalene vunnet i litteraturquiz.
Denne høsten har Dag Solstad gitt nok en roman, nummer 17 i rekken. Sist gang han ga et intervju til Aftenposten – i 2006 da han kom med forrige bok Armand V – sa han at neste bok skulle bli den siste. Han er ikke like sikker i dag. Det er en god melding for mange.
17. roman, årets bok, handler om Bjørn Hansen, tidligere kemner på Kongsberg, kjent for Solstad-leserne fra Ellevte roman, bok atten (1992). Det har gått relativt dårlig med den tidligere vel ansette samfunnsborgeren. Etter fengselsoppholdet på Ullersmo grunnet forsikringsbidrag, bor han i Oslo og livnærer seg som økonomisk rådgiver for kriminelle. Han har en sønn og han har et barnebarn. Men det går 11 år før han drar på besøk for å møte den lille familien, som bor i Bø i Telemark.
Solstad vil ikke uten videre være med på at Bjørn Hansen er en sosial særing.
– Han er bedre enn de fleste av mine personer. At det er underlig at han ikke besøker barnebarnet, kan forklares med endel forskjellige ting. Mange av mine personer fungerer slett ikke så dårlig sosialt, men de lever i en verden som er litt umulig.
Linje til Ibsen.
Det er bare en uke siden forfatteren Tor Bomann-Larsen skrev en kronikk her i Aftenposten. Solstad er i dialog med Ibsen, sier han.
– Det er nok noe i det.
Solstad vrir seg litt i den røde ørelappstolen. Han avslører at interessen for Ibsen kom sent.
– Ikke før jeg var 50. Siden da har han betydd mye for meg. I forbindelse med den forrige boken om Bjørn Hansen dukket Ibsen opp for første gang.
I Ellevte roman, bok atten setter Bjørn Hansen opp amatørteater på Kongsberg.
– I stedet for at de skulle sette opp Oklahoma eller en operette, ivret han for at de skulle sette opp Ibsen. Jeg tenkte, dette er en god idé Bjørn Hansen. Derfor satt jeg meg ned og leste Ibsen uten spesielle forventninger. Jeg ble slått av hvor jævla godt det er. Han har veldig mange forskjellige innganger. Derfor er han såpass levende som dramatiker. Man kan bare knipse med fingeren, så har man en ny og moderne versjon. Nå ble riktignok denne forestillingen en total fiasko. Men dette forekommer i en ganske lys roman i forhold til den jeg har skrevet nå, som er dyster, kanskje altfor dyster.
– Blir man dystrere med alderen?
– Jeg tror folk blir ganske forskjellige med alderen. Jeg er en ganske munter person. Men ikke når jeg skriver.
– Hva opptar deg utenfor skrivingen?
– Nesten ingenting. Det er godt jeg har den.
– Skulle du egentlig vært en universitetslektor i litteratur?
– Nei, da må man vel ha et lysere sinn. Jeg bestemte meg tidlig for å bli forfatter. Jeg har aldri angret. Jeg er nok kommet på rett hylle.
Utskjelt om ytringsfrihet.
Skillebekk ligger sentralt i Oslo. Allikevel er det merkelig stille og fredelig her denne formiddagen. Vår mann sier han er opptatt av samfunnet der utenfor. Han følger godt, med. Leser masse aviser, men ser helst ikke på TV.
For halvannet år siden sjokkerte Dag Solstad det opplyste Norge. «Jeg stiller meg helt likegyldig til ytringsfriheten», sa den tidligere marxist-leninisten. Det var tidsskriftet Samtiden som trykket essayet «Om ytringsfriheten». Forfatteren fryktet konsekvensene av å dyrke ytringsfriheten som en hellig idé som står over alle ideer, konsekvenser han mener allerede nå har vist sin ødeleggende kraft. Slik som når ytringsfriheten benyttes når Se og Hør tok bilder fra vielsen til et kjent norsk kunstnerpar, mot deres vilje.
– Var det egentlig bare et angrep på den norske medievirkeligheten?
– Ja, jeg tror det ble oppfattet. Hvis de misforsto det, gjorde de det med vilje. På den annen side er det et av de få tabuer du kan bryte. Bare det å ikke stå giv akt hver gang ordet ytringsfrihet blir uttalt, er provoserende.
– Du fikk bra uttelling for det utspillet?
– Der hadde jeg kanskje noe jeg skulle sagt. Jeg kan si ting som ingen andre kan si, eller sier. Men det er ikke så ofte jeg uttaler meg. Mine oppfatninger vil stort sett bli målbåret av andre folk, stort sett med større dyktighet. Mitt behov for å uttrykke meg er lite. Jeg sitter her og tenker mitt.
Hører ikke på politikere.
Den norske forfatterstanden får stadig konkurranse av politikere som skriver bøker. Siste kvinne ut var Åslaug Haga. Hun har som kjent skrevet roman. Solstad vil ikke kommentere om han ser henne som en konkurrent.
– Politikere snakker politikerspråk. Dem hører jeg aldri på. De kan ikke uttale en setning uten å tenke på å få stemmer. Det som skremmer meg, er når intellektuelle begynner å snakke på samme måte som politikere.
Solstad mener han ikke er avhengig at folk skal like ham.
– En av de nye stjernene på den norske kulturhimmelen, Aslak Nore, mener du hadde skrevet veldig mye bedre bøker hvis du hadde bodd i New York?
– Er det ikke nok som skriver fra New York? Jeg ville nok klart å bli ml-er i New York også. I hvert fall om jeg hadde bodd der på syttitallet.
– Kaller du deg fremdeles kommunist?
– Jeg kalte meg det i en artikkel jeg skrev om Ibsens Brand for bare et par år siden. Det var samtidig med ytringsfrihetsforedraget, så det passet godt.
– Er du kommunist i dag?
– Jeg synes spørsmålet er meningsløst. Spør meg igjen om 200 år, så skal jeg svare.
– Men du synes Norge er et godt land å bo i?
– Joda. Det er bare det at jeg ikke skjønner hvorfor jeg skal være så ulykkelig. Jeg har funnet mitt rette yrke. Jeg innrømmer til og med at folk aldri har vært så lykkelige som i vår tid. Den friheten det er å ha 34 TV-kanaler er utrolig stor. Jeg skjønner det ikke, og det gjør meg dypt ulykkelig.
Solstad ser absolutt ut som han mener det han sier. Innrømmer at han ikke har hentet dekoderen til TV-en som står her i den Solstadske stue en gang.
– Det gjør meg ulykkelig at jeg ikke skjønner folks lykke. Det er min grunnstemning. Ikke minst i den siste boken.
– Er det noe som gleder deg?
– Ja, erru gæren, jeg er ikke personlig ulykkelig. Men når jeg skriver gjør jeg det ut fra denne grunnstemningen. Nei, jeg har det bedre enn mange.
