Vi dør sakte er første bind i en bebudet Memento-serie, og avslutningen på denne boken peker klart fremover. Men han starter likeså godt med et parti fra katolsk kirkepraksis, minneord for de troende døde, servert på latin. Nei, forresten, han begynner med en dedikasjon, som tar en halv side. Boken handler imidlertid om spaneren Sean og hans viderverdigheter på jobb og privat. Han har en fascinerende morgenvane, idet han begynner dagen med en joint og Mozarts Requiem.
På grunn av svakhet for en tidligere samboer, blir Sean ufrivillig innblandet i et mord, som han deretter blir satt til å etterforske. Og den drepte har en bror. Det er ikke noe solskinnsbilde som tegnes av Oslo, og Seans lakoniske kommentarer rammer særlig politikere. Selve drapsgåten er rimelig bra turnert, men det hele er preget av for mye prat. Godkjent debut.
