Å formidle opplevelsene til de lavtlønte har vært et populært felt i litteraturen. George Orwell formidlet en brutal virkelighet som kelner i Down and Out in Paris and London i 1933, og senere kom Günter Wallraff med den rystende reportasjeboken Ganz Unten i 1985. I nyere tid har den amerikanske journalistens Barbara Ehrenreich gjort suksess med sin Nickel and Dimed: On (not) getting by in America (2001), mens vi her hjemme fikk vi vår egen avsløring om arbeidslivets mørke sider gjennom Lotta Elstads En såkalt drittjobb (2007). Felles for disse bøkene er at forfatterne har gått inn i en parallell virkelighet for å videreformidle arbeiderklassens helvete. De har ikke tatt jobbene fordi de var tvunget til det.

Men det har franske Anna Sam. Uten en Statens lånekasse i ryggen måtte hun jobbe som kassadame for å finansiere litteraturstudier, men selv etter fullendt utdannelse fant hun ikke arbeid, og måtte dermed fortsette som kassadame i et fransk supermarked i tilsammen åtte år. Frustrert over uhøfligheten, de håpløse arbeidsavtalene og de fysiske påkjenningene jobben påførte henne, begynte hun å blogge. Innholdet fenget langt utover hennes egne venner.

Erfaringene har hun fanget i denne lille boken som er blitt en kjempesuksess i Frankrike. Og med god grunn.

Sår og humoristisk

Til forskjell fra Elstads og Ehrenreichs bøker, som er skrevet for å i all hovedsak «ta arbeidsgiverne», er Sams betroelser av mer personlig art. Hun er ingen kapitalismekritiker. Men gjennom en mild tone, som tidvis både er sår og humoristisk, klarer Sam med sine observasjoner å videreformidle skarpe betraktninger rundt hvordan vi kan finne på å oppføre oss mot folk i serviceyrker: Enten er vi utrolig nedlatende eller så behandler vi dem som om de var roboter.

En annet sentralt aspekt er også at Sam er en førstehåndskilde. Hun skriver om sitt eget liv som kassadame, og dermed fremstår hun som en langt mer autentisk kilde enn når journalister bedriver en avansert form for rollespill som lett kan oppfattes som koketteri.

Lettlest

Det er lett å bli glad i denne boken, som genremessig befinner seg i en krysning mellom sakprosa og skjønnlitteratur (vi vet jo ikke hva som er sant, strengt tatt). Kapitlene er korte, med fiffige titler som «Topp 3-lista over spørsmål stilt ved kassa» eller «Kassabåndet: Venn eller fiende?»

Sam går direkte og usminket til verks med korte setninger og korte oppsummeringer av de daglige rutinene, som gir mye innsikt og fører til empati for en kassadames arbeidsdag.

Og nettopp kanskje fordi den er så lett å lese, får man en sterkere forståelse for monotonien og brutaliteten som preger en slik jobb. I tillegg blir man avkledd som kunde, og det er vanskelig ikke å bli berørt av samfunnskritikken som ligger i bunnen av Sams prosjekt, selv om vi ikke har ordentlige supermarkeder i Norge.

Oversatt av Elisabeth Solberg Holm

Cappelen Damm