–Dette er et eksperiment, sier perkusjonist Terje Isungset (45). Han er i ferd med å lage en basstromme.

Mannen med det svært passende etternavnet har gjort is til et levebrød – som regel med utendørskonserter i mange kuldegrader.

Aldri har han hatt en innendørskonsert som den han skal ha i Bergen onsdag 27. mai, og som han nå forbereder på Geilo. På gården der han selv vokste opp, og der foreldrene fortsatt bor, har han innredet fryserom på låven. Her er hundrevis av kilo is lagret, hentet fra Vatsfjorden i Ål.

Med instrumenter av ren norsk is åpner han en nordisk festkonsert, arrangert av Festspillene og Utenriksdepartementet i forbindelse med den internasjonale klimakonferansen som er lagt til byen.

Smelter

. Men hvordan vil isen oppføre seg i Grieghallen?

–Jeg må prøve å finne ut hvordan vi kan spille på is uten at det smelter for oss. Vi snakker om minutter og sekunder, ikke timer og dager, sier musikeren – med et skjevt smil og med imponerende stor ro bare få dager før.

Han skal ha med en perkusjonist til, samt joikeren Sara Marielle Gaup. I(n) strumentene er isofon (en slags marimba), ishorn, isperkusjon – med en halvannen meter høy iskonstruksjon, en skarptromme og, forhåpentlig, en basstromme.

Hvis eksperimentet går som det skal.

Tørris.

Nå legger han rykende klumper av tørris på trommen, legger en hette over og tester ut hvordan trommen vil holde seg etter ti minutter ute i ti Geilo-grader.

Inne i Grieghallen blir det antagelig over 20 grader.

–Det er risiko, det her, veldig spennende, sier musikeren.

Og hvordan vil ishornet gjalle etter hvert som varme lepper og pust smelter både «munnstykke» og «rør»?

For komponisten er det vanskelig å si hvordan musikken blir. Han har idé om en retning, men sier at man må kunne improvisere.

–Hvis isen ikke vil det jeg vil, må jeg finne på noe annet. Det kan skje. Men det synes jeg er fint, det viser hvor utrolig lite vi har å si som mennesker. Hvor uvesentlige vi er som vesener.

Han synes det er en stor ære å få være med på miljøkonferansen og å få spille musikk på verdens viktigste ressurs – vann.

Innovativ.

Mannen som bare åtte år gammel dro alene med toget til Flom for å kjøpe trommesett, har jobbet med tre, stein, metaller, fabrikklyder, fuglelyder – til og med laget instrumenter av mat, som publikum spiste opp etterpå.

–Hovedessensen, er at jeg har holdt på med litt uvanlige instrumenter som ikke har verdi omsetningsmessig, men stor verdi for meg musikalsk.

Det som utløste isinteressen, var et bestillingsverk til Vinterspillene i Lillehammer i 2000, Frozen Waterfalls. Et nytt lydunivers åpnet seg for musikeren, som fulgte opp med å spille inn ismusikk-CD-en Iceman Is.

Det blir mer og mer is nå, henvendelsene er mange, men arbeidsformen er krevende. Allerede i begynnelsen av juni drar han til Beijing. –Da stiller de med is der borte, men jeg må gjøre siste finishen selv, det er bare jeg som vet hvordan det skal være.

Øve?

Han sitter på stabburstrappen, spikker på ishornet som er blitt litt for grov i målet og forteller at en av utfordringene er hvordan de skal få øvd.

–Vi kan ikke sitte fire timer og øve. Så det blir 99 prosent forberedelser, 0,2 prosent øving og 0,8 prosent konsert.

Instrumentene, som vil veie flere hundre kilo tilsammen, kan heller ikke tas inn på scenen før rett før konserten.

–Mengden is er mye mer enn før – og det ingen backup. Men dette er bagatell i den store sammenheng.

Dessuten dukker det alltid opp løsninger.

–Man må prøve å være til stede i musikken, resten løser seg. Kanskje sitter jeg igjen med bare en liten ispinne – da blir det bare den.

Ti minutter er gått, Isungset tar hetten av, legger øret inntil og slår forsiktig på isen:

–Det går rett og slett. Ja, det er lyd – utrolig!