Når Nils Petter Molvær spiller solokonsert, så står han alene med trompeten sin på scenen, men han er sammen med en hel hærskare av lyd. Molværs usynlige hjelpere består av lyd-, lys- og videodesignere, med Sven Persson i spissen. Kveldens musikk er et bestillingsverk fra Rikskonsertene som trompetisten skal turnere landet rundt med denne måneden. Det flimrer i hvitt, og omrisset av hovedpersonen vises på skjermene idet han legger ut fra et par velkjente fortøyningspunkter i musikkhistorien. Miles Davis og Jon Hassell er to av Molværs mentorer, og han skal ikke skjule dem for oss ved denne anledningen heller. En prustende groove legger seg flat for mannens kraftfulle fløyelsstøt, og så ligger Blå sjattert i Nils Petters egne farger. Musikken er nyskrevet, men den overrasker ingen som kjenner "Khmer" og Molværs øvrige plater. Konserten gir mange smaksprøver på hva musikken hans kan romme, men Molvær kunne med fordel ha dvelt noe lenger ved flere av de ideene han kaster frem. Han produserer en kraftfull lokketone i det ene øyeblikket og stiger ned mot det minimalistiske i det neste, uten at han havner på Axel Dörner-nivå. Musikken får en god klangbehandling. De involverte styrer unna det pompøse. Enkelte av lydbrokkene har det nyskapende ved seg, men kveldens tyngste og mest kroppsnære beats begynner å få gårsdagspreg. Jeg savner ikke overdådigheten i det uttrykket Molvær har for vane å omgi seg med. Noe av det fineste ved denne kveldsopplevelsen er å høre ham spille bra med trompet igjen. De technofiserte partiene, den småindustrielle jazzen og de dumpe slagene er blitt et varemerke. På sitt beste er konserten preget av Nils Petter Molværs evne til å skifte fokus og legge ut nye, motiverte spor. Det er stille i salen. Publikum er her for å lytte. Molvær piner frem noen flere av disse tynne linjene vi liker, og så er klokketimen over. Vi har fått bekreftet noe vi visste.