Av frykt for å komme for sent, kom jeg altfor tidlig. Jeg vandret derfor ventende omkring i André Brinks nabolag. Det er en pen og velholdt bydel. Det anes at husene er store og flotte, og at hagene er store. Men det kan bare anes. Eiendommene er skjult av høye murer med glasskår eller piggtråd på toppen. Og på de hvite murene har de væpnede sikkerhetsselskapene satt opp sine signalfargesterke skilt om at de passer på her.

Det er påfallende stille denne formiddagen, og det er ingen andre mennesker å se enn de svarte søppelmennene. Men vi skal via skiltene forstå at det kan være svært farlig her; og at den armerte tryggheten holder faren ute. En tilreisende, som meg, tvinges til å forstå at det handler om innenfor og utenfor, liv og død, og om deg og meg som holdes adskilte.

Voldsfrykt.

Sør-Afrika kan vanskelig forstås uten volden. Eller kanskje mer presist: frykten for volden. Den kan lage større ødeleggelser enn volden selv. Min sørafrikanske kollega har en schæfer. Den skal spaseres hver dag. Men han og hans kone tør ikke å lufte hunden i sitt eget indiske middelklassenabolag. De hører stadig vekk at det er for farlig. Så hver dag kjører de den store tyske vakthunden en time frem og tilbake for å lufte den på en fredfull strand.

Gitterporten åpnes. Bokhyller, møbler, skulpturer og bilder strutter av dannelse, kvalitet og historiefornemmelse. Vi er i hjemmet til en professor i litteratur, men også en av landets mest radikale røster gjennom flere tiår. Den hvite dommersønnen var den første hvite forfatteren som ble forbudt av apartheidregimet. Han er overveldende prisbelønnet, oversatt til mer enn tredve språk, og de fleste av romanene hans er utgitt på norsk hos Aschehoug. André Brink serverer te og høfligheter, og mitt første spørsmål er hva voldsfikseringen gjør med dem.

Personlig rammet.

Jeg henviser til hans ferske selvbiografi, A Fork in The Road. A Memoir, hvor han skriver om hvordan han som barn møtte volden først i Bibelen, før han for alvor oppdaget den i sitt sørafrikanske nærmiljø.

— Jeg ønsket ikke å skrive en selvbiografi i vanlig forstand. Jeg liker ikke at mine tekster er eksplisitt selvsentrerte. Derfor har jeg forsøkt å skrive en serie av essays som knytter an til forskjellige sider av livet mitt. Og volden ble et naturlig sted å begynne. Den er sterkt til stede tiden i Sør-Afrikas historie, før språket, før apartheid, og den er sterkt til stede nå.

- Nelson Mandelas store feil var han følte at han måtte tre til side for etterkommere. Han burde sittet noen år til. Det er hans svik, sier Brink.
Øhman, Rolf

Og da jeg startet på denne boken for tre år siden, ble jeg ble personlig rammet ved at min datter ble angrepet. Jeg har villet beskrive hvordan volden er en del av vårt samfunns skapelsesberetning. Jeg husker min barndom som en lykkelig periode. Men når jeg har sett nærmere på min egen historie, oppdager jeg også mørke sider som har vært skjulte, som at min far bidro til at fargete tiltalte ble grovt fysisk krenket. Jeg kan ikke late som det ikke er der. I stedet vil jeg dissekere volden og forstå den.

— Hvordan forstår du den? Sør-Afrika er gjennom volden et grovt traumatisert samfunn. Og traumer forplanter seg gjennom generasjoner om de ikke blir stanset gjennom innsikt og bearbeidelse. Barna skades fordi foreldrene er skadet. Traumene er vår psykologiske arvesynd.

— Vold kan lede til posttraumatisk stress, med symptomer som angst, uro og mareritt. Men dette samfunnet lider like sterkt av pretraumatisk stress, hvor hovedsymptomet er isolasjon.

Våre psyker er like sterkt rammet av det vonde som vi venter kan skje, som det som har skjedd. Den forventede volden kommer til uttrykk som en utstøtelse av den andre. Det oppstår et fravær av kontakt.

- Du beskriver volden, særlig i dine siste romaner, i både stort og lite format. Den rammer ikke minst kjærlighetsforholdene.

Sterkt synlig.

— Det private kan aldri skilles fra det politiske. Intime og seksuelle relasjoner har så mange paralleller med møtene i de offentlige rommene at vi ikke kan skille dem fra hverandre andre. Å etablere et par er mer krevende her enn mange andre steder. Volden er til stede som historisk betingelse og venter på å bli utløst. Den rammer det unge nyetablerte paret. Voldtekt er svært mange unge sørafrikanske jenters seksuelle debut.

Og volden er sterkt synlig på den politiske scenen. Den er fortsatt til stede i svart-hvite relasjoner, og innenfor rasegruppene selv; blant de hvite, blant fargete og svarte; og gamle stammekonflikter som er blitt provosert av kolonialismen er fortsatt i live; og den lever mellom de politiske partiene. Vi kan jo knapt tro at folk kan være så primitive. Dumhet er åpenbart en av egenskapene ved homo sapiens.

- Nysgjerrighet kan være jo en annen menneskelig egenskap man kan håpe på. Men da kan man ikke gå rundt og være redd.

— Nei, det er deprimerende. Hvis du ikke er interessert i naboen, er det vanskelig å lage endringer. Vi konstruerer ideer om den andre, som igjen gjør at vi ønsker å holde oss unna. Vi har en rik kultur for å feire og feste, men vi gjør det gjerne innenfor gruppen eller stammen. Samarbeid på tvers er vår svakhet. Frykt er den kloke nysgjerrighetens store fiende, og tap av nysgjerrigheten på den andre er i seg selv en katastrofe.

- Så hva betyr det å være en politisk forfatter i dagens Sør-Afrika?

— Det betyr nettopp å være svært bevisst om slike spenninger i den store og den lille kulturen. Samtidig må vi forfattere vise verden at det eneste trygge stedet i verden er en fortelling. Det betyr ikke at det er sted du skal gjemme deg. I en tekst finnes det alltid et håp fordi vi faktisk kan skape noe om; ikke for å beskytte vår virkelighetsforståelse, men for å fornye den.

Du lever bare to ganger. Du lever først i det opplevde livet, og deretter lever du i dine fortolkninger av erfaringen. Dette er sant for forfatteren, men også for alle andre mennesker. Vi har både en frihet og et ansvar for våre egne fortellinger om hva vi opplever.

Er optimist.

— Jeg er en optimist. Kanskje vi likevel langsomt beveger oss i en retning hvor vi evner å være mer åpne for hverandre. Både svarte og hvite forfattere demonstrerer et ønske om å forstå hva som skjer på den andre siden. Vi ser noe lignende også i malerier og skulpturer. Og den sørafrikanske musikken er et viktig sted å møtes på tvers av gruppene. Å lage musikk sammen motvirker mistillit og mistanke.

— Dette er nok et av de mest utfordrende og spennende samfunnene i verden i dag. Tross alt er jeg meget glad for å være midt i dette akkurat nå. Det krever mye mental energi å holde ut her, men det er stimulerende og aldri kjedelig. Som kunstnere er vi ikke lenger undertrykte i gammel forstand. Vi har mer frihet og kunne ha viet oss til det som er lett og lettere, men vi fortsetter å utforske det som er skremmende. Vold er adferd og mangel på språk. Som kunstnere forsøker vi å gi språk til slike kroppsliggjorte handlinger og ikke-symboliserte erfaringer. Det er så mye som ikke er uttrykt enda, og det gir håp.

- Du skriver selv på to språk, afrikaans og engelsk.

Brink ble internasjonalt kjent gjennom bøker som The Ambassador (1967) og An Instant in the Wind (1976).
AP Photo

— Mitt litterære språk var afrikaans. Så ble mine tekster forbudt. Det var en forferdelig erfaring for en som lever av å formidle seg. Da begynte jeg å skrive engelsk for å omgå sensuren og nå frem til mine lesere. Det var vanskelig til å begynne med. Men jeg måtte få det til. Nå skriver jeg på begge språk. Afrikaans er fortsatt et ungt og uferdig språk. Og det er fortsatt slik at vi som arbeider med det, også er med på å skape det.

Jeg er en romantiker, og tenker ofte på det uferdige som noe håpefullt; at vi bedre kan åpne språket for andres og nye erfaringer.

- Hva med de nye politiske lederne?

— 1990-tallet var selvfølgelig helt avgjørende, fordi vi var så heldige å ha en skikkelse som Mandela som kunne styre frigjøringsprosessen fra apartheid. Hans store generøsitet bidro til å redusere frykten for den andre. Sannhetskommisjonen var også helt avgjørende, til tross for alvorlige bivirkninger. Den gikk ikke langt nok, og biskop Tutu sentimentaliserte den med sin kristelighet.

Men hadde vi ikke fått den, hadde vi nå levd i et stort mørke. Den ble en viktig modell for hvordan man kan forsøke å komme seg gjennom personlige, sosiale og kollektive traumer. Nelson Mandelas store feil var han følte at han måtte tre til side for etterkommere. Han burde sittet noen år til. Det er hans svik. Noen år til med Mandela kunne ha brakt dette samfunnet betydelig lenger, sier André Brink.