Arkitekturen: Kraftfullt og uferdig senter

Endelig reiser Hamsunsenteret seg på Presteid i Hamarøy. Det innvies på forfatterens 150. fødselsdag 4. august - men det blir faktisk ikke helt ferdig til den datoen heller. På dette stedet tilbrakte Knut Hamsun noen formende år, med de gamle kirkeruinene som nærmeste nabo og Glimma like nedenfor - konstant brusende, slik forfatteren beskrev havstrømmen i novellen «Et spøkelse».

Nå kneiser den åtte etasjer høye bygningskroppen svart og skakk mot nordlandsnaturens skimrende fjorder, grønne skoger, steile fjell og lyset som for tiden er til stede døgnet rundt. Hamsunsenteret fortolker stedet ved å fremheve kontraster mellom lys og mørke, det sarte og det robuste, gåter og realiteter. Vi opplever ikke klare og endelige grenser mellom arkitektur og natur, innsyn og utsyn, snarere utydelige.

Til live

Den amerikanske arkitekten Steven Holl presenterte sitt utkast til Hamsunsenter allerede i 1994. Og for den oppsiktsvekkende modellen vant han priser, og ble innkjøpt av MoMA i New York. I 2001 ble Holl utropt til USAs fremste arkitekt av Time Magazine. I Norge hadde forslaget til Hamsunsenter avfødt ramaskrik; mer enn 300 avisartikler vitner om sterk lokal motstand. Hamsunsenteret ble gravlagt allerede før det ble født.

I 2005 ble imidlertid forslaget tatt opp igjen, nå med fylkeskultursjefen i Nordland i ryggen og LY Arkitekter som norsk samarbeidspartner. Et tillegg var nytt: Auditoriet, eller kultursalen, som også kan benyttes som forsamlingssted for lokalbefolkningen. Kanskje skulle et slikt eierforhold til for å snu stemningen, i fjor vår ble i hvert fall grunnsteinen lagt ned. Etter de lange forberedelsene, for ikke å si bearbeidelsene, er byggetiden svært kort.

Uvanlig - og magisk - nok ser man straks at det opprinnelige konseptet er beholdt; bygningen er svært lik modellen fra 1994. Resultatet vitner likevel ikke om en typisk 1990-tallsarkitektur, selv om Hamsunsenteret knapt kan kalles tidløst eller klassisk. Hverken stil- eller innholdsmessig lar det seg skrive inn i en «bygningstype». Like fullt er Hamsunsenteret en bygning med særpreg.

Good and bad

FOTO: ERNST FURUHATT

Selv beskriver arkitekten senteret som Hamsuns egen sammensatte skikkelse: «Building as a Body: Battleground of Invisible Forces». Og det er nesten umulig ikke å merke inspirasjon fra forfatterens intense utforskning av menneskesinnet: Bygningen forteller flere historier, den uttrykker elementer av Sult, Mysterier, Pan, På gjengrodde stier, Markens grøde. Trolig er både Hamsunskikkelsen og ulike Hamsunkarakterer gitt arkitektoniske termer.

Flekkene og de mørke krokene i Hamsuns liv er velkjente, og Holl understreker dette med å innføre noe fremmed og egenartet; kompleksitet og kontraster som synliggjør «good and bad». Vinklene er ikke rette, en knekk i de øverste etasjene tilfører lysspill og dramatikk, balkonger stikker ut her og der, mens et ytre trappeløp slynger seg mellom etasjene. I 5. etasje, som skal forbeholdes Hamsuns «ettermæle» blir plutselig gulvet ekstra bratt - uroen stiger. På toppen av bygningen danner tørkede bambusstokker uflidd «hår». Her er lysspill, dynamikk, krefter og humor, men også det avmålte, avstengte, sære.

Det er verdt å merke seg at nærliggende Hamarøy kirke, en typisk arbeidskirke fra 1974, har et langt høyere tårn - men hvitt. Kanskje uttrykker det lyse og det mørke tårnet et samspill mellom tvetydige krefter?

Lysvirkninger

For øvrig knytter Hamsunsenteret seg til tradisjonell byggeskikk, den som gjerne kalles nasjonal: Tilbygget er gitt torvtak, mens begge bygningenes ytre trepanel på stavkirkevis er dekket med tjære.

FOTO: ERNST FURUHATT

Innvendig er veggbetongen hvitmalt og gulvene mørke. Lystråler fra verden utenfor strømmer diagonalt inn i rommene, og skifter posisjon og styrke med døgnet og årstider. Den innvendige aksentueringen av lys, står i kontrast til et tilkneppet ytre, mens overraskende romlige perspektiver og lysvirkninger, gir senteret en særegen ramme.

Ved å plassere vinduene i bygningens hjørner, tilbyr arkitekturen en slående utsikt fra to sider. Vinduene rammer inn landskapet; viser utsnitt som mest av alt fungerer som forsterkninger. Disse gløttene mot verden, som man også får fra bygningens balkonger, gir bygningen en kraftfull karakter. Også trappen byr på overraskende utsiktspunkter. Og midt i bygningen, fra bunn til topp, går heisen - ikledd perforerte messingplater.

Auditoriet er knyttet til hovedbygningen gjennom en passasje som forholder seg til tomtens naturlige topografi. Passasjen er knapt synlig fra senterets inngangsside, men absolutt fra nedsiden: Her flommer lyset inn gjennom generøse flater i «frostet» glass. På samme måte er kun seks av bygningens etasjer synlige forfra; to ligger under bakkeplan. Nedenfra er imidlertid syv etasjer synlige, og publikumsterrassen henger derfor nokså oppsiktsvekkende i løse luften.

Utsettelse

«Vi har trengt tiden til å godta bygget, » hevdet Hamarøys ordfører Rolf Steffensen på en presskonferanse ved Nasjonalbiblioteket i Oslo tidligere i sommer. Vel, noe må være galt med beslutningsapparatet dersom en bygning utsettes i 15 år.

Det er velkjent at arkitektur virker inn på våre omgivelser og liv, og selvsagt må behandles deretter. Men mye av det som bygges i dag er i høyden middelmådig. Områdets nye, til dels prangende, ferdighusaktige privatarkitektur er kontrær til Hamarøys tradisjonelle byggeskikk: Enkle boliger, fiskebruk og små røde låver. Har noen protestert? Hamsunsenteret er en enkel og uvøren bygning, som nesten kan virke impulsiv. Overflødig plass eksisterer ikke, og bruksaspektet er fremhevet. Gjennom hovedinngangen kommer man inn i en foajé med resepsjon, butikk, bokhandel og en kafé som fortsetter ute på terrassen. Hver etasje rommer omtrent 250 kvadratmeter, og kultursalen har 219 sitteplasser.

Hamsunsenteret er en nett bygning, men så er også størstedelen av Hamarøys arkitektur av det småvokste slaget, nærmest som prikker mot majestetiske fjell.

Hamarøyskaftet

For en utenforstående er ikke det ikke Hamarøys nye Hamsunsenter som er mest oppsiktsvekkende og nærmest ufattelige, men gamle fjellformer som Kråkmotind og Hamarøyskaftet. De fordrer et spesielt Hamsunsenter. Så kan man innvende at bygningen kunne vært ennå slankere, høyere og særere, mens tilbygget kunne vært mindre synlig ved adkomsten, og kanskje heller ligget nedenfor «tårnet» enn ved siden av. Bortsett fra det har Holls fortolkning og stedstilpasning resultert i en uforglemmelig arkitektur.