Karianne Bjellås Gilje, kommentator arkitektur og byutvikling

Les også :

Denne sommeren er det femten år siden jeg sådde mitt første frø midt i Oslo. Etter noen år på venteliste til Egebergløkka Parsellag, fikk kjæresten og jeg beskjed: En jordlapp var ledig. Det var bare å skaffe spade og hakke å gå i gang. Egebergløkka er Oslos eldste parsellhage, etablert i 1917, langs historiske Telthusbakken, Kjærlighetsstien og nedenfor Westye Egebergs gate og Gamle Aker kirke.

Parsellnaboer mente at vi fikk den verste parsellen av de 58 i laget: Vanskjøttet, uten en eneste nytteplante, hvis man ikke anser skvallerkål som matplante og medisin mot gikt, slik munkene som dyrket her i middelalderen gjorde.

Den beste parsellen, mente vi, tross ugresshavet. Hjørneparsellen, tett inntil ferdselsårene. Vi kunne grave i jorden midt i byen, samtidig som vi kunne være sosiale med forbipasserende og nye parsellnaboer.

Squash, mais, pepperrot, sukkererter, bringebær, epler. Bymarkens grøde ble rikere for hvert år vi, det vil si min manns grønne fingre, klarte å holde skvallerkålen i sjakk. Ett år, jeg tror det var den ekstra varme sommeren 2003, var squash— og maisavlingen så stor at vi i tillegg til vår faste gi-bort-ved-gjerdet-praksis, byttet til oss hvitløk mot squash hos Sultan Frukt og Grønt på Grünerløkka.

Oslos rundt 20 parsellhager, her ved byens eldste, Egebergløkka parsellag nedenfor Gamle Aker kirke (etabl 1917), har de siste årene blitt supplert av nye, urbane dyrkeprosjekter.
KARIANNE BJELLÅS GILJE

Trend, eller?

De siste årene har det verden over blitt mer oppmerksomhet rundt dyrking av nyttevekster i urbane strøk. Jordflekker i bakgårder, på tak, i offentlige rom og på rivningstomter. Selv i Slottsparken i Oslo ble det i fjor sommer, for første gang siden andre verdenskrig, dyrket poteter, riktignok kun for å forbedre jorden til ny runde med stauder.

Noen flirer av de urbane småbøndene, som hermer etter trendsettende hipstere i San Francisco, Berlin og London.

En potet dyrket i en pallekarm i bakgården blir kul gourmetmat, mens en potet fra store jorder på landet fortsatt bare er en vekst med høy glykemisk indeks, uansett hvor økologisk eller nedleggingstruet gården er.

Agnes Lyche Melvær er primus motor i Abels Hage i trikkesløyfa på Ullevål, og sørger sammen med stadig flere interesserte naboer for at nyttevekster og blomster får godt stell.
KARIANNE BJELLÅS GILJE

Andre håper og jobber for at urban dyrking ikke blir et moteblaff, men en varig, fornyet interesse for å dyrke mat i nærmiljøet. Blant disse er Helene Gallis, daglig leder i MAJOBO (som står for «mat og jord, der du bor»), som blant annet er initiativtager til kjøkkenhager i flere offentlige rom i Oslo.

Hun har nylig utgitt boken «Dyrk byen! Håndbok for urbane bønder», som gir en god smaksprøve på urbane dyrkingsprosjekter i skandinaviske hovedsteder.

Gamle Oslo Hagecrew, parsellhagen Herligheten ved luftetårnene i Bjørvika, «TagTomat»-dyrking på søppelskurtak i København-bakgårder. Sjøstadsodlarnas grønne parkeringsplass i Hammarby Sjøstad i Stockholm, Urtehagen mellom bygårdene på Grønland og Abels Hage i trikkesløyfen på Ullevål.

Det er å ta for hardt i å si at slike dyrkeprosjekter preger byene. Får asfaltbøndene det som de vil, er imidlertid dette bare begynnelsen på et byliv der flere dyrker tomat på taket, grønnkål i bakgården og squash på parkeringsplassen.

Nesten 4000 var interessert i de hundre pallekarmene i Herligheten parsellhage ved luftetårnene i Bjørvika ved etableringen i 2012. Der ingen skulle tro at noe kunne gro har det i tre år vært full aktivitet.
KARIANNE BJELLÅS GILJE

Første jordbruksmelding

Oslo kommune har i dag 21 parsellhager med tilsammen omtrent 900 parseller. I tillegg kommer skolehager og steder som Bygdøy kongsgård og Geitmyra matkultursenter for barn.

Med jevne mellomrom er parsellhagene truet av nærings— og boligbygging, tross interessen og behovet de lange ventelistene vitner om. Hele 3790 søknader kom inn da Bjørvika Utviklings Anne Beate Hovind våren 2012 lyste ut hundre palleparseller ved betongluftetårnene i Bjørvika.

Der ingen skulle tro at noe kunne gro, blant svevestøv, motorvei, togspor og anleggsarbeid rundt Loalmenningen, er det tre år etter fremdeles spirende nyttevekster i pallekarmene. I år har Herligheten parsellhage fått naboen Losæter, med kunstkollektivet Flatbread Society som jordmødre. Selv etter en kald sommer lyser avlingen grønn mot Barcode-bakteppet.

Når Oslo bystyre i høst legger frem den aller første jordbruksmeldingen for hovedstaden, vil småbøndene i byen lese med lupe. Inneholder den en bevisst strategi for parsellhager og småskala dyrkeprosjekter à la Herligheten og Losæter?

«Vi skal finne og utnytte de døde byrommene,» sier byråd for miljø og samferdsel Guri Melby når hun forsikrer at det ikke er dagens parker som skal omgjøres til potetåkre (Nationen 26.6.). Å finne ubrukte byrom i Oslo er en enkel sak.

Like viktig blir det derfor å gå kritisk igjennom regelverk som i dag hindrer aktivitet i offentlige rom. Landbruksmeldingen bør bli konkret, ikke fagre ord om en grønnere by, mens ildsjelene kjemper med kronglete regelverk og utallige instanser i Bymiljøetaten og Næringsetaten om alt fra å skaffe brukbar jord til å få servere en vaffel til ildsjelene som vil grave i jorden.

I juni i år fikk Bjørvika sin egen seter, like ved Herligheten parsellhage. Selv etter en kald sommer strekker potetgresset seg høyt, med Barcode som bakteppe.
KARIANNE BJELLÅS GILJE

Sosial og bærekraftig dyrking

I 2050 vil 75 prosent av jordens befolkning bo i byer. Det er ikke bærekraftig at alt byfolket spiser skal fraktes langveisfra. Kortreist mat er bra. Småbrukerne i byen vil også spe på med nullreist. Gjøre tanken på å dyrke noe av sin egen mat mindre fremmed, kanskje til og med overkommelig.

«I våre moderne liv går det bare ikke i hop å dyrke våre egne grønnsaker og lage alle måltider fra grunnen,», skriver Samantha og Sam Clark, som driver London-restauranten Moro.

«Det er irrasjonelt. Men hvorfor gir det oss likevel så vanvittig mye glede?». I boken «Moro East» forteller de om erfaringen fra å dyrke en parsell i Hackney Wick, før området ble utbygget til OL i 2012. Selve avlingen var én ting. «Vi erfarte snart at vi var blant hyggelige folk som tenkte annerledes om å dyrke, og som kunne lære oss mye om å lage mat også.»

De urbane dyrkerne i Oslo jeg har snakket med, som Anne Beate Hovind i Herligheten og Agnes Lyche Melvær i Abels Hage, og flere i mer tradisjonelle parsellhager, fremhever det samme: Gleden ved å spise vekster man har dyrket selv, er én drivkraft. Det sosiale og å dele kunnskap om dyrking, er imidlertid minst like viktig.

Dyrking og kjøkkenhagestell kan være aktiviteten som får bynaboer i ulike aldre til å møtes i byrommene, på tvers av økonomiske, sosiale og etniske forskjeller.

Pallekarmene i Urtehagen på Grønland er fylt med squash, poteter, jordbær og andre nyttevekster. Naboene i det flerkulturelle nabolaget deler kunnskap om dyrking og matlaging, og byrommet er mer brukt enn før de etablerte kjøkkenhagen.
KARIANNE BJELLÅS GILJE

Nett og nettverk

En side ved den urbane dyrkingen som sjelden nevnes, er hvor avhengig disse småskala jordbruksprosjektene er av nye kommunikasjonsformer og delingskulturen i sosiale medier. Der jeg på begynnelsen av 2000-tallet kun traff parsellnaboer i Egebergløkka og forbipasserende i Telthusbakken når jeg gravde i jorden, treffes dagens bydyrkere på Facebook og Instagram like ofte som de treffes over pallekarmene.

Noen prosjekt har egne nettsider, men de fleste bruker sosiale medier som hovedkanal for kommunikasjon, invitasjoner til aktiviteter og lignende. Felles identitet, stolthet over å bidra og gleden ved å tilhøre et fellesskap skapes ved bilder og jevnlige statusoppdateringer. Det skader heller ikke å fremstå som kul.

Tilhengerhagene på Sagene er fylt av nyttevekster og blomster, og kan flyttes rundt til glede for beboere og besøkende i stadig nye gater.
KARIANNE BJELLÅS GILJE

Landbruksmeldingen for Oslo bør også ha med denne sosiale siden ved den urbane dyrkingen. Kommunens etater og bydelsadministrasjoner har her mulighet til reell kommunikasjon med ildsjeler og innbyggere. Jo enklere veien er fra initiativ til å realisere nye, grønne prosjekter, dess flere innbyggere vil man trolig få med seg.

Og er det noe erfarne bønder i byen allerede vet, er det at urbane landbruksprosjekter ikke kun kan være toppstyrte. Ideer kan sås av hvem som helst, også fremsynte politikere og kommunebyråkrater. Det er imidlertid innbyggerne i nabolaget selv som må drive prosjektet og stå for daglig vanning og stell, om ikke prosjektet bokstavelig talt skal visne hen etter kort tid.

Etter en kraftig regnskyll skinner solen over Egebergløkka denne sommerdagen. Jeg er tilbake på den nesten gjengrodde Kjærlighetsstien. Noen nye bybønder dyrker nå bringebær og høster epler av trærne vi plantet. Selv dyrker vi en ny jordlapp litt utenfor Ring 2, med foreløpig langt mindre grøde enn i parsellhagen.

Hva var det viktigste vi lærte av parsellivet? Litt mer respekt for maten og de ordentlige bøndene, selvfølgelig. At det tar tid fra frø til tallerken. At det er morsommere å grave i jorden når man gjør det sammen med andre.

Men kanskje først og fremst en banal sannhet som i grunn gjelder behandlingen av byrom generelt: Hver minste flekk trenger mye omsorg og vedlikehold. Så enkelt.

arkitektur@aftenposten.no

twitter @kariannebgilje