– Jeg ble kreftsyk for fire år siden, og har oppdaget at det knapt finnes noe språk for de av oss som ikke lenger er definert som syke, men som har store plager og langt fra er friske. Vi trenger et bedre språk for å dele erfaringer med andre om et vanskelig liv, forteller Mette Grøholdt (46) fra Oslo, tidligere siviløkonom og nå helt ufør etter en lang og tøff sykdomsperiode og år i et språklig ingenmannsland.
Les mer:
Når blir man norsk?
35 år gamle Shazia Sharwar har opplevd, nå i to generasjoner, hvordan norsk også kan være et instrument for stigmatisering, der norskspråklige barn født i Norge blir karakterisert som minoritetsspråklige.
På tredjeplass anlegger så folkehøyskoleeleven Marit Lajord fra Vang i Valdres et kritisk blikk på de klassiske debattene i språkstriden mellom nynorsk og bokmål. Selv bruker hun begge, og ønsker at det positive ved nynorsk kan få mer plass i språkstriden.
For kvinner
Aftenposten utlyste for en drøy måned siden en kronikkonkurranse åpen bare for kvinner, der «det norske språket» var den tematiske utfordringen. Hele 260 kronikker kom inn. De tre premievinnerne vi har samlet for å overrekke diplomer og diskutere språktemaer, er glade for å kunne delta i samfunnsdebatten. At konkurransen denne gang var forbeholdt kvinner, synes de ikke er noe problem.
– Jeg reflekterte nok litt over det, men dette ville jeg ha skrevet uansett, forteller 1.prisvinner Grøholdt. For temaet traff henne hjemme. –Jeg er opptatt av hvordan man snakker om sykdom, «bare» å være plaget, hver dag. Når Aftenposten også har mange kvinnelige lesere, ser jeg godt at man ønsker å øke andelen kvinner som skriver i avisen.
Synes mindre
– Samfunnsdebatten bør reflektere samfunnets sammensetning, sier Shazia Sarwar. Den 35 år gamle småbarnsmoren fra Oslo er økonomutdannet og nå under journalistutdanning, samtidig som hun er sjefredaktør for nettstedet x-plosiv.no. –Stadig flere kvinner inntar ledende stillinger og lykkes i studier, men de synes mye mindre i den offentlige debatten. Så dette ser jeg som bare positivt, sier hun. Men også hun hadde nok sendt inn sin kronikk før eller senere uansett.
Minoritetsspråklige
Sarwars barn er født og oppvokst i Norge og snakker perfekt norsk, og bare norsk – ikke urdu som familierøttene kunne tilsi. Men kronikken forteller at de ble møtt med uforstand og gammeldagse innstillinger på enkelte skoler. Femåringen ble ved skolestart bedt om å fylle ut skjema for «minoritetsspråklige», og hans språknivå måtte testes. Til tross for protester satt uviljen langt inne, og det tok tid før skaden var reparert. Sarwars konklusjon er at skolene fremdeles behandler mørkhudede barn annerledes enn de som «ser norske ut».
– Det var sårt og ydmykende for meg og, ikke minst, for min lille sønn. Det var vondt å oppleve dette på nytt, for det skjedde også da jeg var liten jente på 80-tallet, sier hun hoderistende. Hun tror det er en kombinasjon av gammeldags skjemavelde og administrasjon og fortsatt forutinntatte holdninger og uvilje.
– Jeg prøver i kronikken å si noe om et språkapparat som fører til stigmatisering. Når ble disse testene fornyet? Har ingen kvalitetssikret dem? Mine barn har ikke noe annet språk enn norsk, men skulle testes likevel.
Mangler språk
Mette Grøholdt har like sterke erfaringer, med å være noe ikke-eksisterende mellom syk og frisk. Også språklig.
– Det er vanskelig å finne ord når folk spør om du har det bra. Men det er så viktig å finne ordene som beskriver ditt liv. Det er som om et språk mangler her, sier Grøholdt, som også reagerer på ord som blir brukt om slike som henne. Som «restarbeidsevne», som begrepet «styrke».
– Jeg er jo ikke noen «rest», hvorfor sier man det? Og er vi som har store plager, men ikke lenger anses som syke, er vi svake? Man kobler automatisk sykdom med svakhet. Men det krever en styrke å leve med kroniske plager.
Positive fordommer
Marit Lajord, fra nynorskbygda Vang i Valdres, bruker bokmål til daglig og tenkte å gå helt over til denne målformen. Men familien, miljøet og – som hun sier – de positive «fordommene» fikk henne på andre tanker. Nå bruker hun begge målformer, men identifiserer seg sterkt med nynorsk.
– Men målbevegelsen er så negativ, så sint. Hvorfor ikke fremheve det positive, trekke frem det vakre, det lyriske, den litterære nynorsken? Det er så sterke ord i «ordskiftene», om diskriminering og tabuer. Jeg skriver at man kanskje bør se på kvaliteten, kjærligheten til språket.
Selv kaller Lajord nynorsk for sitt livsspråk. –Fordi det er det jeg både skriver litterært med og som setter ord på de faglige tankene mine, sier hun og stråler.
Språkdebatt
I kveld arrangerer Aftenposten og NRK språkdebatt på Litteraturhuset. Forfatter og språkviter Helene Uri, språkspaltist Per Egil Hegge og statssekretær i Kulturdepartementet, Lubbna Jaffrey Fjell, sitter i panelet. I tillegg deltar vinnerne av Aftenpostens kronikkonkurranse og noen unge skribenter fra Si;D-siden.
Ord som «vaskekjerring» og «neger» har vi forlengst sluttet å bruke. Men hva med alle de nye ordene som vi bruker for å forenkle språket i tekstmeldinger og sosiale medier? Endrer de språket vårt?
Debattledere er Knut Olav Åmås, kultur- og debattredaktør i Aftenposten og Ellen Wesche Guttormsen, programleder i NRK. Debatten sendes på NRK P2 og Aftenposten nett-TV kl. 19-21!
