Også i kristendommen har billedforbud vært kilde til uforsonlige, strider. Om forbudet seiret innen islam, så vant bildenes tilhengere striden blant de kristne, men det var tider da seieren satt langt inne.
Hvor annerledes ville det ikke sett ut hos oss, om striden hadde fått motsatt utfall!Ikke bare muslimene, men også de kristne vek tilbake i ærefrykt fra å avbilde Guds skikkelse. Men hva med Kristus og Maria, og alle helgener?
Istanbul.
Tidenes sterkeste møte mellom islamsk og kristent syn på billedbruk viser seg for våre øyne i Sofiakirken i Istanbul: Hagia Sofia, gjennom et årtusen den mest praktfulle kirke i kristenheten, et av verdens underverker, bygd av mektige keiser Justinian på 500-tallet. Etter tyrkernes erobring ble kirken gjort til moské; tusen års arbeider av vidunderlige mosaikker og ikoner ble fjernet eller kalket over, erstattet med den islamske tilnærmet billedløse kunsten og skriftsteder fra Koranen. I dag er byggverket blitt museum. Inne i det umåtelige kirkerommet kommer de nå frem, mange av mosaikkene og veggmaleriene fra kristen tid som er blitt avdekket. Billeddyrkelse og billedforbud side om side! Nettopp her sto det avgjørende slaget om bildene blant de kristne, tidlig i middelalderen. Tyngdepunktet i den kristne verden lå den gang i Konstantinopel, så lenge Vest-Europa gjennomlevde sine mørke århundrer, tilbakeliggende og svakt etter Romerrikets fall. Konstantinopel - vikingenes Miklagard - var den største og rikeste by i verden, og det er blitt sagt at den var datidens London, Paris og New York på en gang. Så sterkt ble kristne sinn satt i kok, at striden mellom billedstormerne - ikonoklastene - og billeddyrkerne raste som en borgerkrig og hundreårskrig.
Umulig å avbilde.
De kristne billedstormere hadde en sterk sak. Kirkefedrene hadde avgjort at Jesus inngikk i den guddommelige trefoldighet og det guddommelige var etter sin natur umulig å avbilde. Mange av de sterkt troende så det derfor som sin plikt å gripe inn. Dessuten var de hellige ikoner lenge blitt tilbedt nesegrust, og mange av dem ble i folketroen tillagt overnaturlige egenskaper. Avgudsbilder, lød fordømmelsen. Ut med dem! Noen av biskopene sendte ut hyrdebrev som krevde at billedforbud måtte drives gjennom både i Konstantinopel og hele kristenheten.En rekke av keiserne støttet billedstormerne. Det største og høyest beundrede av de hellige ikoner i Konstantinopel, reist som i en portal mellom Sofiakirken og keiserens palass, ble revet ned og knust, med keiser Leo IIIs velsignelse. Dette vakte slik vrede at en folkemasse gikk berserk og drepte soldatene som hadde utført rivejobben. I deler av riket brøt det ut opprør, og noen hæravdelinger gjorde mytteri.Dette var kristne, og ikke islamske lidenskaper!Keiseren lot bud bli kunngjort: Alle hellige bilder var avgudsdyrkelse, og skulle derfor tilintetgjøres umiddelbart, eller i det minste kalkes over. De som nektet å adlyde, ble straffet og fordrevet. Mange ble henrettet. Verst gikk det ut over kirker og klostre, der kunstskatter i ufattelig omfang ble knust og brent. Mange munker og prester berget unna så mange bilder de kunne ta hånd om og gjemte dem ute i villmarka.Etter mer enn et århundre endte striden med billedstormernes nederlag. Det måtte en kvinne til: en keiserinne ved navn Teodora grep sjansen etter sin mann keiser Teofils død og fikk opphevet billedforbudet. Senere har ikonene hatt en hedersplass i østkirken.
Overflødig stas.
Dette var ikke siste gang kampen om bildene raste blant de kristne. Motstridende syn på bilder og kunstnerisk utsmykning har satt sine spor til alle tider. Mellom de nakne vegger i mangt et norsk bedehus merker vi at her skal ikke veien til Guds rike forstyrres av overflødig stas. Den rake motsetning kan vi valfarte til, ikke bare i østkirken, men også i barokkens kirkerom, særlig sørover i Europa, formet i en rus av utsmykningsglede, der de står som prydet til fest for Herren, overdådig på bilder av Kristus, Maria og helgener, der formålet har vært å vende seg til alle sanser, i et avbilde av den himmelske salighet.Særlig under reformasjonstiden kom en ny kamptid for billedstormerne i kristendommen: De strieste puritanerne gikk løs på bilder og skulpturer med den samme hensynsløshet som ikonoklastene før dem.Det fikk denne medarbeider en overraskende påminnelse om, da jeg, under en stor utstilling av engelsk middelalderkunst i Royal Academy of Arts i London, fikk se at de engelske kunsthistorikerne hadde hentet en rekke kunstverker fra norske kirker og museer - for å gi publikum bedre innblikk i deres egen middelalder-arv. Der i det prominente utstillingslokalet var Jomfru Maria med barnet fra Enebakk kirke, den kronede Kristus på korset fra Fresvik i Leikanger, den hellige Mikael i kamp med dragen fra Mosvik gamle kirke i Trøndelag, og mange andre klenodier fra norske daler og fjorder.
Fanatiske puritanere.
Fagfolkene som satte opp utstillingen ga meg forklaringen: Mye av den fineste engelske middelalderkunsten var blitt tilintetgjort under reformasjonstiden, da fanatiske puritanere hadde gjort rent bord, som om de var talibaner eller kinesiske rødegardister. Billedstormerne var tilbake. All utsmykning som kunne minne om "papisme" ble herjet, brent eller slått i stykker. Tilbedelse av bilder er avgudsdyrkelse, sa de, som et ekko av ikonoklastene syv hundre år tidligere. Lignende herjinger fant sted i andre protestantiske land. I norske bygdekirker, derimot, hadde mange av de gamle bildene og gjenstandene fått være i fred, fordi norske bønders interesse for reformasjonen var lik null, og like lite ville de høre snakk om hærverk på bildene de æret. Mange av disse gjenstandene var blitt laget av omvandrende engelske kunstnere og håndverkere, og av norske kunstnere som var blitt opplært i England, under det nære samkvem vi hadde hatt over Nordsjøen i middelalderen. Mens billedstormerne herjet i andre land, ble Norge de hellige bilders tilfluktssted, så lenge det varte.
