Telefonen fra Miles

- Can you spell it, please, sier faren min.

- Thank you man, I really needed that one, hvisket mannen med de brustne stemmebåndene og det gyldne hornet.

Dette er en historie med mange hull. Hvorfor ringte Miles Davis til barndomshjemmet mitt? Hvorfor hadde ikke faren min åndsnærvær nok til å gi ham telefonnummeret dit jeg nå bodde?

Beryktet

I min studietid i Wien på begynnelsen av syttitallet, hadde Miles Davis under spesielle omstendigheter vært min gjest. Ett av mine stamsteder var ”Jazz bei Freddy”, ikke så langt fra Westbahnhof, og ikke så langt fra Arbeiderbladets journalist Dag Halvorsens leilighet, der det denne spesielle kvelden hadde vært livlig selskapelighet. Sammen med min gode venn, bassisten James B. Woode, Jimmy blant venner, tok jeg taxi hjem. Jimmy skulle bare innom Freddys for å hente noe. Tilbake i drosjen kunne han fortelle at det lå beskjed til ham der fra Miles, som skulle ha konsert i Wiener Konzerthaus dagen etter; om å oppsøke ham på Hotell Intercontinental, hvor han og bandet var innlosjert. Hadde jeg lyst til å være med?

Og risikere at han spyttet meg i hånden i stedet for å hilse? Miles var jo beryktet for å kunne være det motsatte av imøtekommende; så takk, men nei takk. Ikke var jeg spesielt kjendiskåt, og seint var det, så Jimmy satte meg av utenfor der jeg bodde, rett ved Naschmarkt, hvoretter jeg stupte til køys og sovnet.

Miles dukker opp

Bare for å våkne igjen, til hard banking og ringing på døra til leiligheten. Utenfor sto gårdens vaktmester, i bar overkropp og med en lysvåken schäfer i tett bånd. Ganske bøst informerte han meg om at det var to karer her som påsto de skulle til meg.

Og først nå fikk jeg øye på de to, omtrent halvparten så store som vaktmesteren, i mørket bak ham. Den ene var Jimmy, den andre var Miles.

Jeg leide den gang en ettroms kjellerleilighet med tekjøkken og bad, og i oppholdsrommet var det ikke mye plass, når flygel, fuglebur, bord og sovesofa hadde tatt sitt. Men jeg fikk da plassert de to natteranglerne i hver sin stol, mens jeg selv krøp under dyna igjen. Stillfaren prat mellom gamle venner pågikk mens jeg slumret. Så forsvant Jimmy for å hente noe han påsto han hadde glemt, med løfte om å komme tilbake.

Alene med Miles

Der befant jeg meg da, i min stripete marimekko-serk, alene med min celebre gjest, og jeg kan ikke si at jeg var blid. Akkurat dét må gjesten ha funnet ganske morsomt, og antakelig uvant. Ihvertfall ga han opp å være taus og celeber, og begynte å se seg rundt. Som komposisjonsstudent ved musikkhøgskolen, bodde jeg bokstavelig talt på stabler med musikk. Og selv om jeg gjennom venner deltok aktivt i Wiens jazzmiljø, med Art Farmer, Mal Waldron, Jimmy Woode, Leszek Zadlo, Erich Bachträgl og Fritz Pauer som frontfigurer, fantes det ikke mange spor av jazz hjemme hos meg. Bach og Stockhausen, derimot. Og dermed var Miles på sporet, som gammel Juilliard-student og kjenner av samtidsmusikk langt ut over sine egne spillesteder. Dette var dessuten i hans mest ekspansive freejazz-periode.

Et velment råd om dårlig smak

Men før han hadde gravd seg ned til Bach og Stockhausen, som han hadde atskillig godt å si om, klasket han hauger av klassiske partiturer og litteratur i gulvet: - You don´t need all this, you gotta do your own thing, you know, don´t waste your time on all this shiiit!

Ettersom tiden gikk, og ingen Jimmy vendte tilbake, mens Miles stønnet over all den bortkastede musikken han fant, uten å gjøre mine til å forsvinne, ga jeg på min side opp å være trøtte Birgitte. Selvsagt hadde han trigget min nysgjerrighet, og dessuten på merkelig vis vekket et slags beskytterinstinkt.

Jeg var 21, og han nøyaktig like gammel som moren min, men det var liten tvil om hvem som trengte trøst og oppmuntring her. Han hadde åpnet en liten eske med noen små piller i, og budt den fram med et forsiktig smil: - Take one of these, it will keep you up for five minutes.

Det var snarere de norske medisinerstudentene enn musikkstudentene som eksperimenterte med slikt i Wien på den tiden, så her kom langt mindre tvilsomme saker på det lille bordet, i løpet av en lang natts ferd mot frokost.

Ensom på tur

Det ble en stillferdig samtale, ikke bare om musikk. Når jeg mange år senere leser den hensynsløst utleverende og temmelig monomane selvbiografien hans, ”MILES The Autobiograhy”, gjenkjenner jeg mangt som han sa han slet med, ikke minst på kvinnefronten, men jeg finner ikke ett ord om det jeg vet plaget ham på denne tiden, og denne Europa-turnéen i 1971, fordi jeg har det fra hans egen munn. Riktignok forteller biografien en hel del om hans misnøye med plateselskaper og agenter, men ingenting om at han kjente seg utsatt og ensom på turné, fordi han ikke hadde med seg musikere han kunne snakke og henge med. Han sa det skyldtes at plateselskapet påførte ham unge musikere, som en effektiv måte å lansere dem på.

Det er lite i biografien som tyder på at Miles lot seg styre nevneverdig av plateselskaper eller andre; han sloss hissig og brøt med mange. Dessuten går hans interesse for unge musikere, og viljen til å komme et ungt publikum i møte, som en rød tråd gjennom alt han forteller om sin voksne karrière.

Ikke desto mindre tviler jeg ikke på min hukommelse på dette punktet. Jeg husker det godt, fordi det ble gitt som forklaring på hvorfor han ville vekk fra hotellet og bandgutta; ut med sin gamle venn Jimmy, og nå satt og filosoferte nede i kjellerleiligheten til en komposisjonsstudent fra Norge.

På den annen side: Keith Jarrett var for eksempel med på denne turnéen. At bossen Miles mellom konsertene kunne være i stand til å slite ut selv de kuleste kattene, er antakelig hevet over tvil.

- Vil du bli med?

Morsomst denne natten var nok diskusjonen om hva han, på høyden av sin karrière, mente var viktigst i musikk, og hva jeg, studenten, hadde overmot til å forsvare meg med. Det endte med at han inviterte meg til å bli med videre på turnéen: - Don´t worry, you will get your own room, I just need somebody to talk to. Come with me.

At jeg ikke gjorde det, ikke tok imot denne invitasjonen, ble et par dager etterpå tolket av en rystet Dag Halvorsen som det endelige bevis på at jeg ikke var journalist – tenk for et scoop! – og turnéen skulle jo gå helt til Oslo og Chateau Neuf! Hvor dum kunne jeg bli!

Ja, hvor dum var jeg egentlig? Jeg kunne skylde på kjæresten, og studiene, og undulatene, men sannheten er nok at jeg ikke turte. Se meg selv som del av reisefølget til Miles Davis, gjennom Europa? Komme til Oslo som groupie; jeg som var så redd for rampelys? Stille opp for denne triste, krevende mannen som så åpenbart ikke visste sitt eget beste?

Spinkel og unnselig

Det var mer enn morgen da jeg bestilte taxi, pakket ham inn i jakken og den digre skyggelua, lovet å komme på konserten, og fulgte ham ut; en spinkel og unnselig fyr om man så bort fra stashet på buksene, eller ikke fikk med seg hvor bortgjemt vakker han var, under lua.

Jeg sov hele dagen, og gikk så på konserten. Alltid siden har bildet av en halvt bortvendt musiker fulgt meg. Forleden, i arbeidet med denne artikkelen, gikk jeg inn på Youtube, og fant opptak fra turnéen i 1971, sågar fra Oslo. Det var 40 år siden, i høst, og kjennes som en evighet.

Etterspill

Den gang i Wien, gjensto oppgjøret med Jimmy: Hva mente han med å ikke komme tilbake, det fantes noen riktig stygge navn for slikt! Han moret seg stort over referatet fra hvordan natten hadde forløpt, og lo så han gråt over at jeg var blitt tilbudt ”en lykkepille”. Når det senere hendte at jeg fikk en hilsen gjennom ham, var den til ”Miss Florence Nightingale”; et navn jeg definitivt hadde gjort skam på.

Idet jeg skal avslutte denne fortellingen, kommer moren min forbi, med det som viser seg å være en fasit. – Han skulle ha tak i pianisten Mal Waldron, oppklarer hun, mange år etter at faren min, den storyknabberen, har mystifisert det hele.

– Da jeg hørte Arne bokstavere navnet til den som ringte, tok jeg røret fra ham. Miles Davis ville vite om Mal Waldron var her, og for å være morsom svarte jeg at nei, ikke for øyeblikket! Det var jo midt på natten, på grunn av tidsforskjellen.

Altså må Miles ha ringt høsten 1973, da Waldron opptrådte i Oslo, og faktisk også var hjemme og testet tangentene hos oss. Vi så ”Lady sings the Blues”, filmen om Billie Holiday sammen med ham, på Klingenberg. Han var stillferdig opprørt : - De later som om alle hjelperne rundt Billie var hvite, og alle slemmingene svarte, men sånn var det jo ikke.

Han visste hva han snakket om; Waldron var Billie Holidays faste akkompagnatør de siste årene før hun døde, og hun var gudmor til døtrene hans.

Synne Skouen er komponist, tidligere musikksjef og kultursjef i NRK.