Jørgen Brekke debuterte
med adskillig brask og bram for ganske nøyaktig ett år siden.
Nådens omkrets var slett ikke uten svake punkter, men gjennom intelligent bruk
av historisk materiale ga boken løfter om et kriminalistisk forfatterskap med
litt større takhøyde og tematisk dybde enn det den nasjonale normen tilsier.
Brekke anvender det samme todelte fortellergrepet i oppfølgeren.
Igjen er det den sindige og sympatiske Trondheims-baserte politimannen Odd
Singsaker som må løse en mordgåte med røtter langt tilbake i tiden.
Spilledåse
Detaljene er i overkant morbide, slik trenden dessverre er blitt i moderne
krim. Virkemidlene kvesses stadig, uten synbar kunstnerisk begrunnelse.
En vinterkveld blir en kvinne funnet drept, minus strupehode. En spilledåse er
plassert på liket, og den produserer en enkel, men besnærende melodi. Når så en
tenåringsjente forsvinner ikke lenge etter, er det berettiget frykt for at hun
vil lide en tilsvarende bisarr skjebne.
Den løpende etterforskningens ekkokammer er begivenheter som utspiller seg den
varme og fluesurrende sommeren 1767. Da forsøker den fordrukne politimesteren
Nils Bayer etter beste evne å avdekke de dypereliggende årsakene til at en
naken mannsperson ligger steindød i strandkanten i bydelen Ila.
Så småningom viser det seg at han er en svensk trubadur med nære
forbindelseslinjer til den mystiske spilledåsen som opptil flere musikkjennere
i dagens Trondheim fatter en kanskje ikke udelt sunn interesse for.
Demonisering
I korte sekvenser tildeles forbryteren synsvinkelen, noe som intensiverer den
uhyggeskapende katt og mus-leken med Singsaker og kompani.
Men det spørs om ikke Brekke gjør det for lett for seg selv og leserne ved å
demonisere den skyldige. Bare ta det med ro, godtfolk, er det som om han halvt
om halvt sier, her står vi overfor en fullstendig avsindig utgave av arten homo
sapiens som er lysår fra å være en av oss, og denne kliniske distanseringen
svekker romanens helhetsvirkning en smule.
Bortsett fra det er det lite å sette fingeren på. Drømmeløs er en suggererende,
om enn ikke glitrende velskrevet fortelling.
Særlig passasjene fra opplysningstidens utviklingsoptimistiske, men også
lastefulle trønderhovedstad utmerker seg og vitner om en forfatter på stigende
kurs både hva angår litterær selvtillit og gjennomføringsevne.
