En meget diskret helt

Han står lent mot vinduskarmen og ser ned i bakken. Former ord i munnen. Foreløpig kommer de ut sånn:- Njaaa.Egentlig kunne John Arne Sæterøy (med pseudonymet Jason) ropt ut i stolthet. Han kunne vist V-tegnet på Kunstnernes hus fordi han to ganger har vært nominert til tegneseriens Oscar. Han kunne tatovert den nesten to meter lange ryggtavla med seksere eller sitert Time Magazine som kåret tegneserien hans til verdens nest beste.- Neeeei, sier Jason (38), nei, det der er bare ytre ting.Han fester armene i en knute over brystet og ser ned på skoene sine. Han skraper høyrefoten i tregulvet.Vi står i atelieret hans i Oslo sentrum. Det lukter lim, man blir ør i hodet. Jeg nevner det. Han sier det er slik ideene kommer. Ut fra ansiktsuttrykket å dømme, ser det ut som om han ler, men ikke en lyd høres. Vi rømmer fra limlukten. Det første som slår en, er at den må ha lange ben som skal holde tritt. I trapper tar han to til tre trinn av gangen. Vi forter oss gjennom gatene på Oslos østkant. Han sier ikke noe. For å fylle stillheten, nevner jeg de hyldende anmeldelsene hans ferske bok "Du går feil vei" fikk denne uken.- Det var fint, sier han, og tar et syvmilssteg. Forbannet god til å gå denne Jason.Jeg husker da en venn ba meg lese "Vent litt . . .", Jasons internasjonale gjennombrudd. Jeg prøvde å slippe unna. Tegneserier var for barn. Og voksne barn. Men jeg tok imot den lille tegneserieromanen. Den handlet om hvilke valg vi gjør, eller ikke gjør, forfølger oss resten av livet, om vennskap og ensomhet. Den var til å grine av, og det føltes rart. Man er vant til Gary Larson, Pondus, Donald, Fantomet. Men her var en tegneserie som ganske taust grep etter hjertet. Felles for seriene er at de er ganske triste eller absurd morsomme, noen ganger begge deler. I Jasons verden kan Frankenstein bli tatt for å stjele pornoblad, og Darth Vader fra Star Wars støvsuger gulv.Og nesten ingen av karakterene sier ett ord.Jason roper ikke om oppmerksomhet, hverken som person eller i seriene, men på hjemmesiden hans finnes en gjestebok. Der skriver de fra Spania, Tyskland, USA, Norge, Sverige, Italia, Korea. Kelly: "Jason is a genius storyteller and one of my personal idols." Daniel: "I'm not into comics but this is one of the best novels (of any type) I have ever read. It is in my top ten of all time favourite books". Uten å si fra til noen, har han bygd seg opp en fanskare over hele verden. Bøkene er oversatt til ni språk, utgitt i 15 land.Det er ingen andre enn oss på kafé Sara. Bare U2s "One" på anlegget. Jeg tenker på ting folk sa før intervjuet: Han snakker tregt. Skal du møte ham, må du ha god tid. Det kan virke som om han misliker sterkt det du sier. Men ikke mist motet. Han holder seg mest for seg selv, tegner, leser bøker, ser filmer. Det er hans verden. Han kan møte en venn på bar og sitte taus og glo i en halvliter.Det er noe rart med de tause. Man kan bli nervøs i deres nærvær. Men plutselig sier han:- Jeg begynner å nærme meg 40 år. Det er merkelig. Jeg er ikke ung og lovende lenger. (pause) Trolig har jeg passert midten av mitt liv.- Er du blitt voksen?- I svært liten grad. Jeg er ikke gift. Har ingen barn. Har ikke jobb, ikke leilighet, ikke hytte, ikke bil. Jeg har ingenting som hører med det å bli voksen. (pause) Men jeg venter. Jeg må fortsette å vente. Men hadde jeg hatt barn, er det ikke sikkert jeg kunne drevet med tegneserier. Med familie er det ikke sikkert jeg kunne reist så mye.Det er kanskje en av vår tids siste tabuer. Det å være stille. Ikke å ha en replikk, ikke si noe. Det er noe overmenneskelig over det. Eller noe defekt. Hvorfor snakker han ikke? Er han sjenert? Arrogant? Utilpass? Er det noe galt med meg? I møte med tause snakker man gjerne mer selv. En gang i mellom tar Jason ordet selv. Da spør han: Hva er din favorittregissør? Hva synes du om Bergman? Har du lest Tobias Wolff? Så vurderer han svaret opp mot sin egen smak og sier hva han mener om saken. Det er i disse stundene samtalen går lettest, nesten flytende.- Kommunikasjon er vanskelig. Det er like lett å skape misforståelser med ord som å nå frem. (pause) Etter hvert som jeg er blitt eldre, har jeg akseptert den jeg er. Men jeg synes jeg har snakket masse i dag! Sier han, og smiler.- Mange snakker, men de sier ikke noe som helst. Jeg føler sterk motstand mot dagens mediesituasjon, at man må rope høyt for å være synlig. John Arne Sæterøy er ikke så glad i Oslo. På få år har han bodd i Lyon, Paris, København, Brussel, New York. Han oppsøker ingen museer, han bare går og går. Når han har gått seg ferdig, jobber han. Han blir ikke lenge i hver by. Etter tre måneder er magien ved Eiffeltårnet borte. Da irriterer han seg bare over at T-banen er stappfull.- Da jeg bodde i Frankrike, burde jeg satt meg inn i historien til Paris, men den har aldri interessert meg. Jeg ville lære fransk for å kunne forstå franske tegneserier som ikke var oversatt, jeg ville komme nærmere det franskbelgiske tegneseriemiljøet. Nå vil jeg til Portland eller Seattle. Der er det gode tegneseriemiljøer.- Diskuterer dere ideer når tegne-serieskapere møtes?- Nei. Vi snakker om hvorfor i all verden vi gjør det vi gjør. Det er ingen prestisje i det, ingen penger. Antageligvis holder vi på kun av nostalgiske årsaker: vi ble fanget av formen som barn, og det er det eneste vi kan.Jason er ikke helt rettferdig. De siste årene har tegneserieskapere rykket opp i kulturhierarkiet. Frode "Pondus" Øverli og Lise "Nemi" Myhre har nærmest fått popstjernestatus. Fans står i lange køer for å få signert bøkene. Salgstallene på enkelte tegneseriebøker slår store roman-utgivelser.- Tegneserier er blitt mer akseptert som kunstform. Men skillet mellom høy- og lavkultur eksisterer til en viss grad. Tegneserier blir ikke sett på som like stor kunst som film og litteratur. Og det er greit nok. (pause) Finnes det en tegneserie like bra som Dostojevskijs romaner? (pause) Kanskje to, "Maus" og "Jimmy Corrigan". Finnes en tegneserie like bra som Bergmans "Fanny og Alexander"? Det er ingenting i tegneserieformen som tilsier at det ikke lar seg gjøre, men vi har et stykke å gå. Det henger litt igjen at tegneserier er for barn, og vi har oss selv å takke. Tegneserier for voksne kom først på 1960-tallet.- En del anmeldere kaller "Vent litt . . ." et kunstnerisk mesterverk?- Sånt er hyggelig, men jeg er uenig. (pause) Det er helt i orden at tegneserier sees på som b-kultur på linje med rock og science fiction. Det viktigste for meg er at det fungerer som underholdning. Som ikke glemmes.Det begynte i Molde for mange år siden. John Arne og Sølvpilen, John Arne og et Tintin-album, "Faraos sigarer". Den enkle streken. Han tror han kalte sin første tegneserie "Tim og Tom på eventyr". Han kan fortsatt huske hvor oppslukt han ble. Han klarte ikke sove den natten. Han lurte så på hva som skulle skje videre i historien. Det var som rus, sier han. Det er den som fortsatt driver ham. Drømmen om det rusaktige øyeblikket der han får til noe mer enn han turte håpe på. Jasons liv består av å jobbe. Fra 10-11 til 19-21. Der sitter Jason og tegner firkantete ruter med små personer i. Ofte kommer han på en løsning rett før han er i ferd med å sovne. Da bråvåkner Jason, noterer på en blokk ved sengen og legger seg rolig ned. - Jeg går på jobb syv dager i uka. Uansett. Å tegne er det eneste jeg er god på her i livet. Hvis jeg ikke hadde kunnet det, hadde jeg hoppet i nærmeste elv. Derfor ser jeg ikke frem til helgen for å gjøre noe annet. For jeg vil ikke gjøre noe annet.- Men du tar ferie?- Nei. Hadde jeg hatt en ni til fire-jobb jeg mislikte, ville jeg drømt om ferie. Det er å tegne jeg vil. Det er alltid en rute jeg har lyst til å få til. I de korte øyeblikkene jeg får det til, kjenner jeg indre tilfredsstillelse.- Er det synd de varer så kort?- Det er uviktig. Da har jeg tross alt opplevd det. Han ler aldri når han tegner noe morsomt. Han gråter aldri når han tegner noe trist. Han er en "jevn" person og klarer ikke komme på noe som gjør ham sint. Selv om han tenker seg godt om. Han har ingen følelsesutbrudd. De som oppstår, tar han ut i tegneseriene.- Jeg husker da en fyr ringte for å fortelle at jeg vant Dagbladets tegneseriekonkurranse. Han stusset på at jeg ikke brøt ut i jubel. Men jeg var jo glad. Veldig glad. Jeg følte bare ikke for å hoppe i taket.- Karakterene i seriene dine er også uttrykksløse, selv når kjæresten forsvinner eller bestekameraten dør. Hvorfor det?- Buster Keaton viste aldri følelser. Regissøren Kaurismäki tillater ikke skuespillerne å vise følelser. (pause) Det kan ha noe med min natur å gjøre, men jeg synes karakterene fungerer mer effektivt uten store uttrykk. Da vil leseren legge sine egne følelser inn i handlingen. - Du jobber hver dag med tegneserier og bruker mye tid på film og litteratur. Får du med deg at det brenner der ute i verden?- Nei. Det har ingenting med meg å gjøre. (pause) Jeg er en pessimist. Når jeg ser pessimistiske bilder fra Irak bekrefter det bare mine inntrykk av hvordan verden er. Jeg tror ikke det er mulig å forandre den. En verden der alle er lykkelige eller har det bra er umulig, for vi mennesker er ikke sånn. Vi er destruktive.- Det er godt ikke alle tenker sånn?- Ja, sier han, og ler uten lyd, - men jeg er ingen deprimert mann. Det er forskjell på melankolsk og trist/deprimert. En trist tegneserie kan gi en god følelse, som med musikken til Leonard Cohen eller Belle & Sebastian eller filmene til Jim Jarmusch. Trist på en bra måte.- Er det pessimisten Jason som gjør at du ikke tror på romantisk kjærlighet? De får jo aldri hverandre i seriene dine. - Det er jo mer romantisk at de ikkefår hverandre. Uoppnåelig kjærlighet! En trist slutt gir en historie mer tyngde, mens en happy end er en oppfordring til leseren om å glemme historien så fort som mulig.En gang var Jason på nyttårsfest. Vertinnens søster kom bort til henne. Du må ta deg av John Arne. Det ser ikke ut som han trives. Han bare står der, sier ingenting, bare kikker og ser ensom ut. Vertinnen, som var en god venn av tegneserieskaperen, så bort på ham. Så smilte hun til søsteren: - John Arne sliter ikke. Han storkoser seg, han tar faktisk nesten av!- Jeg tenker bare at...det jeg har å si . . . det tegner jeg.