En ny oppskrift for TV

Fjorårets storsatsing i NRK ble Taxi, en krim med driv og spenning. Flere pekte på at analysen falt gjennom. Dilemmaene var enkle, realismen for svak. Det var dessuten gårsdagens taxisvindel, moralpoliti og gjengdannelser som ble beskrevet, var påstandene.

Kanskje er dommen for streng. Men jeg så den og merket at jeg grep meg i å sammenligne med min favoritt i sjangeren – The Wire. En amerikansk TV-serie, lett tilgjengelig på DVD. Den gikk i fem sesonger og handlet om politi og minoritetsetniske gjenger i Baltimore. Hvilke grep var det de gjorde?

Nye regler

Home Box Office, eller HBO, var produsenten. Slike TV-serier hadde gjerne blitt vurdert som søtsuppe, beregnet på å trekke nok seere til å fylle reklamebudsjettene. HBO banet vei inn i det sosiologen Pierre Bourdieu ville kalt et nytt kulturelt felt, med nye regler, nye standarder.

«The Wire er kunst» påsto smaksdommerne i The New York Times. Både Time og The Guardian utropte den til beste TV-serie noensinne.

Allerede et par år før The Wire hadde HBO lansert The Sopranos, også den en invitasjon til å se TV på en ny måte. Det nye grepet var at mafiabossen Tony Soprano fikk panikkangst og oppsøkte psykoterapeut. Vi fikk lange sekvenser av samtalene med terapeuten. I overkant dristig? Vel, seerne fikk innblikk i karakteren på en helt annen måte. Samtidig var det en vev av referanser til sosiale og kulturelle forhold. Likevel feiret HBO høye seertall. Selvtilliten økte, ledelsen ga klarsignal for The Wire.

Grep om regi

Røttene til selskapet går tilbake til 1970-tallet. Parallelt med at dekningen for kabel-TV økte og reklamen gjorde vanlig TV stadig mer umulig å se, bygde HBO seg opp. I begynnelsen formidlet det stoff andre hadde lagd, etter hvert tok det selv grep om innhold og regi. Det første tegnet på noe virkelig nytt ser vi i And the band played on i 1993, en krass dokumentar om myndighetenes manglende evne til å takle AIDS-epidemien.

Utover på 1990-tallet kom det så en strøm av serier, dokumentarer og komedieshow. Alt skulle ha høy kvalitet, det skulle være skarpt, gjerne krevende.

Strategien var uvanlig: Utgiftene skulle opp – på noen få år økte kostnadene fra to til fire millioner dollar for å lage én times sending i prime time. Det virket. Midt på 1990-tallet kom slagordet «It’s not TV, it’s HBO». Søndag kveld benket flere og flere seg for å se Six Feet Under, Deadwood, og etter hvert The Wire og In Treatment. HBO ble dessuten den mest profitable enheten i det store Time Warner konsernet.

Mytologi om seg selv

Selskapet vet å bygge mytologien om seg selv, ett av grepene er å løfte frem de som skaper seriene. Tidligere hadde disse vært anonyme. Nå ble de synlige auteurer. David Simon lagde The Wire, sammen med Ed Burns.

Simon hadde skrevet prisbelønte bøker om kriminalitet og fattigdom, han hadde vært gravende journalist i avisen Baltimore Sun. Burns hadde vært politimann i byen. Han visste hvordan politiet var bygd opp – hierarkiet, hvordan det var å arbeide som spaner, korrupsjonen og fristelsene alle ville støte på.

Hvem er helter?

De tradisjonelle politiseriene ble snudd på hodet. Mer realisme, men også analyser av lokalpolitikk, et skolevesen i krise, narkotikapolitikken og en presse som er i ferd med å miste sin selvstendighet. Samtidig skulle det hele være levende, stofflig. Serien skulle være som en «visuell roman», sa David Simon. I ett av intervjuene hevdet han at det var Balzacs Paris og Dickens’ London som hadde satt standard for det han prøvde å skape.

Jeg underviser i sosiologi på universitetet. Jeg ber studentene mine om å se serien, mens jeg spør: Hvem er helter? Hvem er skurker? Hva handler dette egentlig om?

De fleste må se tre-fire episoder før de klarer å svare. Vanlige TV-serier har et begrenset antall karakterer, og en forstår intrigen etter noen få minutter. Helter og heroiske handlinger driver det hele frem. The Wire krever mer, for den enkelte episode er ikke seriens enhet. Det er snarere serien som helhet, med et stort antall karakterer, som kommer og går. Ingen er helter.

Tunge samfunnsmessige strukturer legger et klamt press på alle. Politimannen og narkodealeren har derfor mye til felles. Begge blir eksponert for destruktiv urban fattigdom, begge blir hundset av sine sjefer. Det er området og levesettet, omsetningen av narkotika, en skole i krise og korrupte fagforeninger, som bærer serien. Drivkraften er sosiologiske plot. Ofte kommer det antydninger om hva som skal skje, flere episoder går før det hele brettes skikkelig ut.

En annen teknikk

En ser det på kameraføringen. Ikke sensitive, håndholdte kameraer og raske klipp, som vi ser i så mange slike serier. Snarere rolig kameraføring, klare bilder, karakterer som tydelig fremtrer mot sitt miljø. Lange sekvenser dveler ved gatehjørnet hvor dealerne står samlet. Vi blir med inn i de nedslitte boligblokkene hvor mange bor.

En nøkkelkarakter, politimannen Jimmy McNulty, blir degradert til en jobb i Baltimores havnepoliti. Vi får se havnen om vinteren, med isflak og frostrøyk, blålige lepper, en nese som renner. «Vi vil vise bakgrunnen. Kameraet skal ikke vite mer enn seerne. Vi ber dem nemlig om å plukke opp alle de små detaljene etter som handlingen løper frem», forklarer Simon.

Mye er basert på reelle hendelser i Baltimore. En tidligere guvernør fra Maryland, en av byens avgåtte borgermestre og en sjef for politiet har biroller. Flere skuespillere har dommer for narkodealing. Simon forteller at han ville etablere en gråsone mellom fiksjon og realitet.

Ingen såpeopera

Helt sentrale karakterer i serien blir dessuten drept og forsvinner ut. Det er regnet som risikabelt, seerne vil bli skuffet. D’Angelo Barksdale er en ung afro-amerikansk gangster. Han får dårlig samvittighet, er i ferd med å tyste, og blir henrettet på oppdrag av sin onkel. Han er kanskje det nærmeste en kommer en helt i denne serien. Det ble seerstorm da han døde, men David Simon svarte: «Det nytter ikke å holde fast på bestemte karakterer og tilpasse historien til dem. Vi lager ikke såpeopera her».

Jeg har tipset venner og kolleger om serien, ikke alle har falt for den. Det skyldes nok at du må ta deg tid. Det ikke mulig å hoppe inn og se en episode eller to. Det er en rekke parallelle fortellinger, dessuten brukes det slang fra så vel drugdealer-miljø som politi og politikk. Men er du tålmodig, får du lønn for strevet, og gradvis oppdager du at hver av de fem sesongene belyser sentrale temaer i amerikansk politikk:

Krigen mot narkotika har feilet (sesong 1); fagforeningene mister grepet (sesong 2), det politiske systemet er korrupt (sesong 3); gettoskolene brukes til ren oppbevaring (sesong 4); mediene forfaller til underholdning (sesong 5).

Liten rolle

Er det strimer av håp i den miserable virkeligheten? Bubbles er navnet på en heroinmisbruker, en junkie som dukker opp i en liten rolle gjennom hele serien. Han drar rundt på en kjerre med skrap, setter sine sprøyter, gjør ingen fortred. I sluttsesongen ser det ut til at han klarer å få livet sitt inn på ny kurs.

En engasjert journalist fra en lokalavis skal lage en historie om ham. Bubbles spør: – Hva er egentlig nytten i en slik reportasje? Reporteren svarer: – Folk vil lese den. De vil tenke på det du forteller. Kanskje kommer de til å se det hele litt annerledes.

Denne replikken – «se det hele litt annerledes» – er en av de aller siste i hele serien. Jeg tror David Simon la den inn med vilje, for den fanger antagelig visjonen han har hatt. Vi får nemlig et nytt perspektiv. Vi ser etter hvert mange av de sosiale problemene litt annerledes. Vi trekkes inn i konfliktene, føler kraften i de tunge, sosiale strukturene. Da åpner det seg også muligheter for reelle endringer.

Noe for NRK?

Overfladisk identifikasjon med fiksjonskarakterer er drivkraft i de fleste serier av denne typen. I The Wire får vi adskillig mer. Det er tankevekkende at HBO tok sjansen. Det er oppløftende at seerne tok imot serien så positivt.

Kanskje kan serien være en inspirasjon neste gang NRK skal prøve seg?

Willy Pedersen er professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo.