Anmeldelse:
"Mennesket er en stor fasan i verden"
Roman
Utgiver: Tiden Norsk Forlag
"Mennesket er en stor fasan i verden" er en prosalyrisk, meget kroppslig og tildels surrealistisk tekst over en enkel "storyline" : Mølleren Windisch med kone og datter venter på pass. Stedet er en tysk rumensk landsby, nedtynget i savnet av døde og forsvunne efter krigen og krigsfangenskapet. Skrekkelige og vanlige ting skjer i naturen og kroppene. I håndleddet slår tinningen, asfalten gjør vondt i bena, natten kommer fra jorden, og solen finner ikke frem til sin egen avslutning.
Det er kamerat og kameratkvinne Ceausescus tid, og kona til WIndisch stønner forbarmdeg overossbønn.
Tekstens egentlige tid og sted er teksten selv. Bildene er mange, av og til sugende og med en sjelden magi. En dikterkvinne, den tyskrumenske Herta Müller fra provinsen Banat i Romania, nå bosatt i Tyskland, skaper verden på ny, og skaper den annerledes. Det hun skriver, er også gru.
Amalie, som vil ut av landet, må ligge med militsmannen og presten samtidig. Presten har tunge lår, og militsmannen er våt i pannen, mens sølvkorset skinner i vindusruten, og det henger en skygge, som en grav, i epletreet. I denne landsbyen kan alle uhygger og ødeleggelser skje. Jesus sover på korset ved kirkedøren. Det sies at han, når han våkner, er gammel.
Nattevakten mener at baptistkvinnene "stønner når de synger salmer, som om de lå i sengen" .
Her fins ikke lange avstander fra noe til noe annet. Her fins omtrent ikke noe som kunne kalles annet, alle ting er blandet sammen med alle andre ting.
Det dreier seg altså om bilder fra en landsby sørøst i Europa en gang efter krigen ved navn Hitler. Der er rumenerne begravet rundt en sump, hvor væten trekker dem ned i jorden, og rumenergravene har en annen lukt enn tyskernes graver. Et av tekstens mest bevegende bilder er den tomme tåren, båret i en eske fra buntmakerens hus. Tåren har hulrom i tårebuken, og det står skrevet på en lapp i esken at tåren er tom, for saltet er grått bort fra den. Tåren mister vannet, epletreet spiser eplene sine. Bare presten nekter å være med i overvåkingskomitéen for epletreet, og stanser isteden kirkeuret: "Tannhjulene skulle ikke utmåle syndens time. Stillheten skulle anklage. "
Skulle jeg anklage teksten, måtte det være for at den episke linjen forsvinner i bare bilder. Var teksten en scene, ville jeg si at bildene er skuespillerne, mens militsmannen, presten og buntmakeren er statister. Mølleren Windisch sykler riktignok fra sted til sted, sprer mel overalt og bidrar til tekstens enkle "storyline" . Han teller de falne ved krigsminnesmerket. Han teller dager og timer. Han teller, slik en som venter, gjør det. Og Windisch venter - på passet.
Siden historien er så bar, beror alt på bildene og rytmen i enkeltsetninger og avsnitt. Jeg skulle gjerne ha lest den tyske originalen. Slik tekst må oversettes med gjendikterens lydhørhet. Hvert overflødig ord blir en plage. Som de mange eiendomspronomenene i den norske oversettelsen. At epletreet lukket "kjeften" , må være nok. "Kjeften sin" bryter med selve rytmen og tekstens nøysomhet. Her fins, efter mitt skjønn, svært mange eiendomspronomener for mye (knyttet til kropp og klær) : ryggen (sin) , munnen (sin) , hatten (sin) , frakken (sin) . Sannsynligvis er setningsrytmen monomant monoton også på tysk, hovedsetning for hovedsetning, til det setter seg i strupe og åndedrett på en leser.
Det er et nyttig, og plagsomt, spørsmål hvilke kriterier en slik (mer eller mindre surrealistisk) prosalyrisk tekst skal vurderes ut fra. Enhver leser er bare sitt eget skjønn og sin egen mottagelighet. Fanger teksten? Fornyer og utdyper den erfaring og tanke? La oss bare ikke spørre efter det gjenkjennelige. For en tekst som denne er et eksperiment.
Hvis det, som forlaget nevner, dreier seg om en "tåre" av en bok, spørs det om tåren er tom eller full av salt vann. Jeg våger å antyde at den ofte har spennende bilders "salte vann" , men savner en gestalt utenfor de plutselige bildene og punkthendelsene, en struktur som kunne berøre min egen tanke og brekke den opp. Uansett, er det godt at teksten er oversatt. Den skulle bare i enda større grad ha vært gjendiktet.
©Aftenposten
Anmeldelsen er hentet fra Aftenposten Morgen 21.11.1990
