Er lei av å bli dialekthetset

«Je e forbanna» og «Je e frustrert og forbanna,» hermet Kjell Inge Røkke under pressekonferansen i forbindelsen med Aker Solutions-striden i vår. Skyteskive var daværende næringsminister og hedmarking Sylvia Brustad (Ap).

– I sin kritikk av Sylvia Brustad hånte Røkke dialekten hennes. Dette var veldig avslørende for hans hersketeknikker, og veldig avslørende for dialektens kår her til lands, sier forfatter Ove Røsbak.

Trass en stadig mer liberal språknorm og løsere språkregler i NRK: Dialektene er truet i dagens Norge, mener den bokaktuelle forfatteren.

– Da jeg kom til Oslo på 80-tallet, opplevde jeg at min hedmarksdialekt – «potetdialekten» – stengte dører. Jeg ble sett på som dum fordi jeg sa «je» og «itte». Mjøsområdet blir ennå sett på som «potetland», som noe mindreverdig, forteller han.

Fortellertradisjonen.

Hvis dette er tilfelle, stiller Røsbak seg lagelig til for hugg. Hedmarksforfatteren er aktuell med romanen Lommelyktgutten. En oppvekstroman om forfatterens barndom på Furnes i Hedmark, skrevet på kav hedmarksdialekt.

– Hvis jeg ikke hadde brukt dialekten aktivt, så hadde fargerikdommen i ordene og fallet i språket – musikken – forsvunnet, og jeg hadde ikke klart å gjengi faren min helt nøyaktig. Og da hadde jeg ikke klart å komme i gang.

Lommelyktgutten bygger nemlig på farens fortellinger.

– Far er fortelleren i mitt liv. Han var småbruker i Furnesåsen, like ved Hamar, men han var en stor forteller – det var hans hovedbegavelse. Han var flink til å lære bort den muntlige fortellertradisjonen, sier Røsbak, som påpeker at bokens arbeidstittel var «Fortelleren».

Kritiserer Uri.

I løpet av intervjuet kommer Hedmarksforfatteren stadig tilbake til den «muntlige fortellertradisjonen».

– En lærer på gymnaset sa til meg: «Du tilhører heimstaddiktertradisjonen til Olav Duun.» Jeg var veldig begeistret for Duun. Han skrev jo hele tiden fra lokalmiljøet oppi Namdalen, sier Røsbak, som karakteriserer Duun som «landets mest undervurderte forfatter».

– Helene Uri sa noe fryktelig dumt en gang. Hun mente at Olav Duun burde oversettes til bokmål fordi han er uforståelig på sin dialekt. Da vil jeg dette til Uri: Hele Duuns verk samt flere verk i verdenslitteraturen som regner seg til den muntlige fortellerkunsten, ville aldri oppstått hvis det var skrevet på et mer riksaktig mål, sier Røsbak, som fastslår at Lommelyktgutten ble som den ble grunnet «ren respekt til de som gikk foran».

– Fortellertradisjonen står i fare for å forsvinne, fordi vi fjerner oss fra den muntlige samtaletradisjonen – dialektene, sier Røsbak.