Sorgen er den bærende kraft i Joan
Didions memoarer. 75 år gammel skriver hun sin beretning om døden som sprenger
i stykker hennes liv. Først blir datteren alvorlig syk, så får ektemannen
hjerteinfarkt og dør etter et sykebesøk hos datteren, og mindre enn to år
senere er også datteren død, 39 år gammel.
Beretningen om ektemannen kom på norsk i 2007, under tittelen De magiske
tankers år. Nå foreligger et nytt kapittel i sorgen, Blå kvelder, som er Joan
Didions minner om datteren. Skjønt, like mye er det henne selv som er
hovedperson i memoarene.
Hennes forhold til datteren Quintana Roo, hennes selvbebreidelser og hennes
altomfattende angst for barnets ve og vel er en tråd i boken. Og ikke minst er
dette en bok om å bli gammel, om å bli svak, og om hvordan en selvbevisst og
feiret forfatter må revidere sitt selvbilde.
Fornyer
Joan Didion sto frem som en stilskaper i amerikansk journalistikk da hun i 1968
ga ut Slouching Towards Betlehem, en samling tekster hun hadde skrevet for
Vogue. Det var subjektive reportasjer om det moderne USA, skrevet med
virkemidler som gjerne ble forbundet med skjønnlitteratur. Foruten sine bidrag
til det som kalles New Journalism har hun også skrevet romaner, skuespill og
filmmanus i nært samarbeid med sin avdøde ektemann John Gregory Dunne.
Selv om hun kom fra relativt beskjedne kår, har Joan Didion levd sitt liv på
øverste hylle. Sorgen gjør kanskje ikke forskjell på folk, men det gjør
definitivt livet. Hennes minner er preget av et liv i store hotellsuiter,
romslige New York-leiligheter og strandvillaer i California. Med 60 barnekjoler
i skapet blir det unektelig en spesiell oppvekst for barnet, som dessuten er
adoptert under det man kan kalle summariske omstendigheter.
Angst
Det siste er også et vesentlig poeng når forfatteren reflekterer over angsten
for ikke å strekke til som mor. Samt all mulig annen angst som de fleste
foreldre vil kjenne seg igjen i. Likevel kan man fort komme til å tenke at
bekymringen vokser ut over alle rimelige proporsjoner i et samfunn og i et
sosialt lag som til de grader dyrker frykten for alt som kan komme til å skje.
Dette preger boken, og gjør den på sett og vis mindre allmenngyldig enn
forgjengeren, som den uvegerlig vil bli lest opp mot. På den annen side finnes
det sekvenser som handler om aldring og erkjennelse, og de er både bevegende og
vitale. Ja, det er faktisk slik at når hun på slutten av boken fordyper seg i
sin egen svekkelse, er hun på det mest livlige.
Alene
«Sitter på iskalde venteværelser og prøver å komme på navnet og telefonnummeret
til den jeg ønsker skal varsles i tilfelle krise. Hele dager brukes på dette
ene spørsmålet, dette spørsmålet uten noe mulig svar ...», skriver hun i sin
ensomhet. En liten rosin av en kvinne, omgitt av venner i hundretall, men
frarøvet sin nærmeste.
Kjell Olaf Jensen har gjort en god oversettelse, selv om man kan finne en og
annen setning som ikke ville blitt formulert slik på norsk om den ikke hadde et
engelsk opphav.
