Europas frykt for religion

Jødiske Martha Nussbaum er en slik stjerneforfatter som ikke minst eliteuniversitetene i USA forsyner oss med: Original, engasjert velskrivende og med evne til å nå allment interesserte lesere ved å bruke aktuelle eksempler. Dette har gjort henne til en av vår tids fremste filosofer.

Skjønnlitteratur og humaniora

Selv forbinder jeg henne mest med to temaer: Hennes arbeid med å påvise hvordan skjønnlitteratur kan brukes som en kilde til moralsk innsikt og hennes innsats i det internasjonale ordskiftet om de humanistiske fagenes fremtid.

Noe av det mest verdifulle ved den nye boken til Martha Nussbaum, The new religious intolerance, er at hun ikke avskriver frykt som noe stupid, irrasjonelt eller unødvendig. Frykt eksisterer som fenomen, og det finnes gode grunner til at det gjør det. Frykt springer ofte ut av reelle problemer – økonomisk usikkerhet, sosiale spenninger, store ulikheter i et samfunn osv.

Å erkjenne dette er ikke å godta eller legitimere frykten. Det kan være første skritt på veien til å takle den.

Symbolsaker vs. substans

Det ligger ikke desto mindre en stor fare i å blåse opp symbolske spørsmål til skjebnesvangre saker. Det er ingen som helst «fare» for at nye minareter og moskeer vil bli bygget i store antall i Sveits. Fremmaningen av krigsretorikk kom paranoiaen nær.

Når symbolsaker slik får kuppe dagsordener helt hinsides fornuftige proporsjoner, fører det til at viktigere, substansielle saker blir skjøvet under teppet. Den tendensen har jeg sett en stund i Norge. Nussbaum påpeker den mer generelt for Europas del. Hvilke saker, da? For eksempel alt som gjelder strukturelle ulikheter i arbeidsliv og utdanning.

Terroren 22.7. som eksempel

Mye alvorligere enn minaretstriden i Sveits var de politiske massemordene i Norge 22. juli i fjor. Nussbaum har ingen helt nye perspektiver på terroren. Men jeg synes hun er perspektivløs når hun bruker mye plass på å øse seg opp over at mange i Norge og utlandet i de første timene antok at terrorhandlingene var religiøs, islamistisk ekstremisme.

Dermed får hun i det minste vist frem ett poeng: At de første timene var preget av nettopp «frykten for religion». Jeg er uenig med henne i at frykten var ubegrunnet. Islamistisk terrorisme er det høyst rasjonelt å frykte, etter 22. juli på lik linje med før den dagen.

Lære av USA

Det finnes indikasjoner på at fordommer mot og frykt for muslimer er i økning også i USA. Jeg er blant dem som i endel år har ment at Europa likevel kan ha ganske mye å lære av USA når det gjelder innvandring, integrering og problemene i et ungt flerkulturelt samfunn. Hos Martha Nussbaum er dette et underliggende hovedperspektiv. Hvorfor?

De første kolonistene som kom over fra «den gamle» verden, reiste ikke minst i søken etter religiøs frihet og likeverdighet. Dette er blitt en varig arv. Det er én av grunnene til at amerikanere er mer komfortable med store forskjeller enn Europa. Immigrantene så at både overlevelse og fremgang forutsatte samarbeid med folk og grupper helt forskjellige fra dem selv.

Synet på hva nasjonal identitet er, fremstår som helt ulikt USA: Europeiske land knytter nasjonal identitet til trekk som det er vanskelig for immigranter å tilegne seg, romantiske ideer knyttet til blod, jord, språk, etnisitet og religion.

Ja, Europas ekstreme opptatthet av (andres) identitet knyttet til religion og kultur, fremmedgjør og ekskluderer mange.

Politiske idealer

I USA og for eksempel Canada defineres nasjonalitet snarere i kraft av universelle politiske idealer. Deler man dem, er man fullverdig del av nasjonen og samfunnet uansett hvilke andre egenskaper man måtte ha. Statsborgerskap blir inngangsbilletten til fellesskapet, og det skapes en «minimumsnasjonalisme» som er konstruktiv.

Vi finner ingenting i USA som kommer i nærheten av klesforbudene eller Sveits' folkeavstemning mot minareter (57 prosent stemte for et forbud), observerer Nussbaum. Grensene for religiøs frihet er rett og slett snevrere. Europa er opphengt i homogenitet, i likhet. Det går lett utover likeverdigheten.

Lover som beskytter

Nussbaum har rett når hun påpeker at USA har vært dyktigere enn europeiske land til å vedta lover som beskytter religiøse minoriteter. Og som filosof opptatt av jus, anbefaler hun sterkt lovveien fremfor europeiske løsninger som assimilasjon, geografisk separasjon osv.

Hun har ikke noen ensidig tro på at alt løser seg bare liberale idealer blir nedfelt i lov. I tillegg må det finnes evne til innlevelse i andres situasjon, vilje til å se de radikalt annerledestenkende og -levende.

Frankrike, Belgia og Italia har vedtatt lover som forbyr kvinner å bære burka og niqab på offentlig sted. Til tross for at det bare er en meget liten del av den muslimske befolkningen i disse landene som faktisk bruker plaggene. Likevel er debattene om den religiøse påkledningen blitt så polariserte og opphetede at man får inntrykk av «en offentlig krise av aller største betydning», som Nussbaum skriver.

«Moskeen på Ground Zero»

Sant å si har også USA sine eksempler på krisemaksimering. Ett av de ferskeste eksemplene er saken om «moskeen på Ground Zero». Den byr på et lærestykke i ubegrunnet frykt for religion. Det var ikke snakk om en moské, den lå tre kvartaler fra Ground Zero, det finnes allerede en ren moské i nærheten, og vanlige muslimer var som kjent også ofre for den islamistiske terroren 11. september 2001.

Irrasjonelle følelser som løp løpsk, kvalte den prinsipielle tenkningen, slik vi har sett det så ofte i Norge når noen føler seg truet av andres liv og livsstil og får panikk.

Det er i slike tilfeller det er lettest å skille de som vil skape et universelt likeverdig samfunn fra de som vil dyrke et fryktbasert. Eller de liberale fra de illiberale og intolerante. De sistnevnte tar imidlertid ofte på seg liberale klær, i sin iver etter å «redde» mennesker som angivelig ikke vet sitt eget beste.