Det var kaotisk på Tahrir-plassen i Egypt i fjor i dagene rundt revolusjonen som felte president Hosni Mubarak. Den amerikanske TV-kanalen CBS’ erfarne korrespondent Lara Logan var en av mange journalister som befant seg på plassen. Rett etter at dette bildet ble tatt, ble hun overfalt og utsatt for seksuelt overgrep av en horde av menn.
I motsetning til mange andre kvinner som har opplevd trakassering eller overgrep, har Logan fortalt sin historie. Det var den som inspirerte to andre journalister, Hanna Storm og Helena Williams, til å samle erfaringene til kvinnene som rapportere fra frontlinjene i boken No Woman`s Land.
Farligere?
Hittil i år har 22 journalister blitt drept. Den siste var den respekterte mexicanske journalisten Regina Martinez, som ble funnet kvalt i sitt hjem for noen dager siden.
Spørsmålet er: Er det annerledes for kvinner å jobbe i frontlinjene? Ikke nødvendigvis. Noen ganger kan det være tryggere å være kvinne, fordi mange ser på oss som svakere og mer ufarlige enn menn. Andre ganger er det farligere, av samme grunn. Ofte er det like farlig for begge kjønn.
Noen, som den uredde og prisbelønte aserbajdsjanske journalisten Khadija Ismayilova, jobber som gravende journalist for å avdekke korrupsjon i det udemokratiske Eurovision Song Contest-landet.
Hun mener det ikke er forskjell på henne og hennes mannlige kolleger. De er først og fremst journalister. Under stiftelsen Fritt Ords markering av Verdens Pressefrihetsdag denne uken, fortalte hun hvordan hun hadde blitt truet med offentliggjøring av intime bilder tatt med skjult overvåkingskamera.
At hun, som voksen, men ugift kvinne, hadde sex med kjæresten i sitt eget soverom, skulle altså brukes mot henne og stoppe den kritiske journalistikken.
Det virket ikke. Hun fortsatte som hun hadde gjort, selv om hun vet om kolleger som både er blitt slått og drept.
Oftere forholdsregler
Det er likevel ikke tvil om at kvinnelige journalister ofte må ta flere forholdsregler enn deres mannlige kolleger, særlig i konservative, patriarkalske land. De er mer utsatt for vold og trakassering.
Mange lar være å fortelle om det de har opplevd fordi de frykter at arbeidsgiveren vil se på dem som mer sårbare og ikke sende dem ut på oppdrag igjen.
Forholdsreglene som forfatterne bak No woman’s land har listet opp, viser hva det dreier seg om: Ta med alarm som kan varsle om noen tar seg inn p hotellrommet ditt. Vurder sjal dersom du drar til muslimske land, slik at du kan bruke det som skaut. Knyt opp håret ditt dersom det er langt. Er du blond, vurder ny hårfarge. Unngå hestehale, den er lett å gripe og dra i. Unngå trange klær og dyre smykker. Bruk sko du kan løpe i.
I burka
Aftenpostens korrespondent Kristin Solberg bor og jobber i et av de vanskeligste, farligste og mest kjønnsdelte samfunnene i verden. Når hun ferdes rundt i Kabul i Afghanistan, bruker hun alltid sjal eller lang frakk for å unngå å skille seg ut. Likevel blir hun daglig utsatt for verbal seksuell trakassering av menn som ser henne på gaten.
Men det å være kvinnelig journalist i Afghanistan kan også ha sine fordeler. Iblant bruker Solberg brune kontaktlinser og burka nærmest som forkledning når hun reiser i områder der utlendinger ikke er velkomne. Som kvinne får hun også en helt annen mulighet til å snakke med kvinner og barn enn mange av hennes mannlige kolleger, og kan fortelle deres historier. Det kjønnsdelte, kvinneundertrykkende samfunnet gjør at mange kvinner ikke får lov til å snakke med fremmede menn, ei heller mannlige journalister.
Håndhilse eller ikke?
NRKs tidligere Midtøsten-korrespondent Sissel Wold fortalte på Fritt Ords seminar at sjal og lang jakke var faste følgesvenner på hennes reiser i Midtøsten, og at hun hadde teknikker for å finne ut om de hun intervjuet tillot å håndhilse på henne eller ikke. Wold mener at det er viktigere å få ut historiene, journalistikken, enn å prøve å drive kvinnekamp mens man er ute i felten. Historiene er større enn henne selv.
Journalister må ut i felten for å finne ut av hvordan verden faktisk er. Det betyr at man må ta forholdsregler, enten det dreier seg om sjal eller skuddsikre vester. Det er viktig at vi tør snakke om at kvinner kan være mer utsatt i enkelte situasjoner, både hjemme og ute, uten at det betyr at vi skal holde oss hjemme.
Dersom farene skremmer kvinner fra å dra ut og skrive om konflikter og hverdagsliv, vil vi gå glipp av mange viktige historier.
Utsatt? Sjal og lange jakker er obligatorisk i bagasjen til mange av kvinnene som jobber i felten som reportere i verdens konfliktområder. Noen betaler en høy pris for å få ut sine historier.
Den amerikanske journalisten Lara Logan på Tahrir-plassen i Kairo, like før hun ble angrepet 11. februar i fjor. Hun var sikker på at hun skulle dø og kjempet for livet. I ettertid har hun fortalt åpent om det hun opplevde.
