Femtitre - sånt kan skje

Jeg skriver / om meg / Du leser / om deg, har Håvard Rem satt som motto for sin nye diktsamling 30 40 50. Etter nettopp å ha vært på filmfestivalen i Tromsø lurer jeg på om dette er riktig, at det nødvendigvis er seg selv en søker i møtet med kunst.

For når en arabisk film som 678 Kairo trekker fulle hus klokken ni om morgenen en fredag i Tromsø, er det vel heller en tørst etter å oppleve noe som er ulikt en selv og ens egne erfaringer det er snakk om?

Fascinasjonskraft

På samme måte opplever jeg det med Rems nye diktsamling; like gammel som poeten kan jeg kjenne igjen refleksjoner rundt kjærlighet, alder og parforhold, barn og brudd. Men det er ikke her fascinasjonskraften ved diktsamlingen ligger.

Det er når Rem trer ut av generasjonsbildet og dykker ned i sine egne erfaringer, at det blir interessant. Hans foreldre var forstandere i pinsemenigheten, og i diktet «I min fars forsamling» besøker han som voksen Midtøsten: Ta vel imot meg, sier han, på samme måte som han, åtte år gammel tok imot faren, da han vendte hjem fra Jerusalem etter seksdagerskrigen, hele sitt liv forpliktet / på det mosaiske ethos.

I min fars forsamling

i det høye nord

åt vi aldri mat med blod i

hverken i forsamlingen eller hjemme

Heller ikke i år

snart femti år etter

har jeg spist mat med blod i

I diktet møter vi dels poeten i en oppvekst i pinsemenigheten, som han distanserer seg fra uten å fordømme, dels som voksen i refleksjoner rundt sin egen bakgrunn. Et godt og tankevekkende dikt der det personlige og religiøse spilles ut mot hverandre.

De politisk-satiriske diktene er også gode, «Deilig er Norden», heter det i et dikt fra Kabul, Taus er dronenes korstogsdød / Gjennom profetenes riker på jorden / drar vi med demokratisk glød.

Enderim

Formuttrykket er variert, fra prosadikt og blogglignende tekster til konsentrerte sentenser. Og som ellers hos Rem, benyttes ofte enderim. Det er det omtrent ingen andre i samtidspoesien som gjør. Hos ham klinger det hverken gammeldags eller forsert, men som en naturlig del av hans diksjon. Som for eksempel i «Skisse av en påbegynt skjebne», med undertittel:» Ved lesningen av Jens Bjørneboes upubliserte selvbiografi».

Jeg husker jeg trakk meg tilbake en kveld

med en pakke Gitanes og en flaske Martell

for å se hva Jens Bjørneboe skrev om seg selv.

Jeg husker jeg spurte meg selv der jeg satt

et bekymringsfullt spørsmål, jeg lenge har hatt

om menneskets skjebne. Og nå var det natt.

Jeg husker jeg sa til meg selv der jeg lå,

med piratmanuskriptet, med klærne på,

at et svar blir du selv. Det var morgen nå.

Ofte kan Rem heve det trivielle nettopp ved hjelp av rimet, som når han lar møkka rime på Grünerløkka. Om de mange erotiske damediktene er private eller pirrende, vil det nok være ulike opplevelser av. Likevel er Rem god nettopp i det uhøytidelige, som i denne Per Sivle-pastisjen: Den fyrste song eg høyra fekk / var mor si røyst i mobilen / Diskante ord i øyret gjekk / Ho ringde meg frå bilen.

Nesten 400 sider dikt er i overkant, alt er ikke like godt. Men det er likevel mange grunner til å glede seg over denne ellevte diktsamlingen fra Håvard Rems hånd.