Følsomt for Operaens jordmor

- Dette er en stor dag. Jeg er ydmyk og takknemlig for å ha vært med på å få dette til. Ja, jeg får sikkert klump i halsen under operafesten. Noen tårer blir det nok også. Jeg blir beveget og rørt av det vakre kvalitetsbygget som nå overtas av folket. Snøhetta har tenkt så stort og så viktig, sa Anne Enger til Aftenposten før operaåpningen i går.Hun opplever praktbygget som et folkelig horisontalt nasjonalt monument.- Her kan folk kan gå på taket! Er det ikke fantastisk? Dette er å bygge kulturnasjon. Vi ikke kan flyte i penger og olje uten å få mer igjen enn fine hus og digre kjøpesentre. Nå får vi og kommende generasjoner et verdifullt kulturbygg i gave. Operaen i Bjørvika er det fineste kulturbygget i Norge etter Nidarosdomen, mener den nåværende fylkesmann i Østfold.- Er du glad i å gå i opera?- Jeg er ingen kjenner av opera. Det er ikke min yndlingsmusikk. Opera kan være litt fremmedartet som musikkform, men veldig spennende når gjenkjennelsen tar tak. Jeg satt en periode i Opera-styret.- Din favorittmusikk?- Det varierer. Litt av hvert.

Lur som en rev.

Som kulturminister var Vestbanetomten Anne Engers førstevalg for å bygge ny opera. Å bygge opera i all leira ved trafikkmaskinen i Bjørvika - med en mengde uavklarte byutviklingsforhold, synes som et håpløst prosjekt. Etter 30 år med politisk krangel opplevde mange opera-saken som en pinlig politisk farse. Uten Senterparti-politiker Engers politiske revekløkt hadde operaen trolig fortsatt hatt tilhold i uhensiktsmessige lokaler i Folketeaterbygningen på Youngstorget.- Politikk er ikke logikk. Det er spørsmål om å ville se veien for det muliges kunst, konstaterer Anne Enger, som ikke ga seg i den konfliktfylte operasaken. Ny opera ville hun ha. Her oppsummerer hun i korte trekk sin opplevelse av siste og vanskeligste del av den politiske veien frem mot byggingen av Bjørvika-operaen:

Nederlag.

- 16. juni 1998 la jeg frem stortingsproposisjon om nytt operahus. Det var flertall i Stortinget for ny opera, men det ble ikke flertall for et konkret stedsvalg. Det opplevde jeg som en forferdelig nedtur. Dagen etter at jeg hadde gått på dette skikkelige nederlaget, gikk jeg til Folketeaterbygningen for å møte de operaansatte. Jeg var ikke høy i hatten. Regnet jo med at stemningen var dårlig etter den politiske blåmandagen. Men jeg ble tatt veldig godt imot. Operaens ansatte applauderte da jeg lovet å gå videre med byggesaken. Det var en sterk opplevelse for meg, som var sliten og nedbrutt. Det ga meg inspirasjon. Opera er mye følelser.

Nytt grep.

- I løpet av en uke hadde jeg et nytt regjeringsnotat. Sentrumsregjeringen bestemte seg for å gå videre. Bjørvika skulle utredes mer. En interdepartemental gruppe jobbet godt. De ville få det til. Embetsverket mitt arbeidet engasjert og slet for å få det til. Vi ville ha en løsning. Mange fortjener honnør. I juni 1999 la jeg frem en ny stortingsproposisjon. Igjen foreslo vi ny opera på Vestbanen, men med Bjørvika som subsidiært alternativ, frikoblet fra en utviklingsplan fra Bjørvika-området. Med subsidiær stemmegivning vant Bjørvika. For meg som ønsket Vestbanen, var det enorm glede at det etter 30 år med krangel endelig var vedtatt å bygge ny opera.- Uten ditt frikoplingsgrep fra byutvikling, ingen ny opera i dag?

Litt umulig.

- Det ville i alle fall ha blitt et veldig stort og uhyre vanskelig prosjekt. Ja, egentlig litt umulig i utgangspunktet.- Ble du innimellom lut lei av å sitte midt i all politisk operakrangel som kulturminister?- Nei, nei. Jeg mente det måtte være mulig å få til det kulturløftet som en ny opera er, sier Anne Enger. - Skal du som operaens fødselshjelper nr. 1 feire Oslo-natten igjennom etter Opera-festen?- He, he. Nei, da reiser jeg hjem til Rygge.