Anja Niemi har latt seg inspirere av et sitat fra den italienske skuespilleren Eleonora Duse: «Utenfor scenen finnes jeg ikke». Dette verket heter «Intermission»
Anja Niemi / Courtesy of Shoot Gallery

– Jeg har alltid hatt mye fantasi og mange historier, sier Anja Niemi.

– Men jeg har dysleksi og et veldig anspent forhold til ord. Da jeg begynte å ta bilder, skjønte jeg straks at jeg hadde funnet mitt språk. Jeg er en ordløs forteller.

Den norske fotokunstneren er best kjent utenfor landets grenser. London er hennes viktigste base for jobb. Men hun har for lengst flyttet hjem og bor på Nesodden. Og nå stiller hun ut i Norge. Utstillingen The woman who never existed åpnet denne uken på Shoot Gallery i Barcode i Oslo.

Å kun eksistere på scenen

I de fotoseriene Anja Niemi har laget dette tiåret, er hun selv kvinnen i alle portrettene. Men det er ikke selvportretter. Det kommer vi tilbake til.

Den aktuelle utstillingen tar utgangspunkt i en kvinne som har levd, den italienske skuespilleren Eleonora Duse. I 1906 besøkte hun Kristiania og spilte blant annet i Ibsens Hedda Gabler og Rosmersholm på Nationaltheatret.

Duse var en av de aller største skuespillerne på begynnelsen av 1900-tallet.

– Hun unngikk festene og kjendislivet og lot seg ikke intervjue så mye. Jeg fant dette ene utsagnet fra henne: ”Utenfor scenen eksisterer jeg ikke”, sier Niemi.

Vil fremstå som perfekte. Men er det ikke

Setningen ga henne umiddelbart en hel serie bilder i hodet, forteller hun.

– Jeg så alt sammen. Jeg spant videre på setningen. Hun var en kvinne som ikke fantes når ingen så på henne, og hun eksisterte bare når hun hadde et publikum. Hvem er hun når de er borte? Hva skal hun gjøre når det ikke er regi? Dette ble for meg en veldig fin visuell verden.

Setningen er også veldig ladet, som en samtidskommentar om hvordan mange i dag lever på sosiale medier, fortsetter Niemi.

– I mange av bildene mine er det overpyntete damer som vil fremstå som perfekte. Men det er de jo aldri. Det kryper alltid noe under overflaten. Jeg er opptatt av kontrastene mellom hvordan vi ønsker å fremstå og det om er de sannere versjonene av oss selv.

– Spenninger mellom utside og innside, overflate og dybde?

– Ja, jeg er ikke på sosiale medier, men jeg får jo med meg hva som skjer. Der skaper folk seg et fasadeliv for å dele med et publikum. Hvem er vi når vi ikke deler påpyntete bilder av oss selv?

Anja Niemi
Trond Isaksen

Glemmer vi de ekte opplevelsene?

Er vi så opptatt av å vise oss frem, spør Anja Niemi, at vi glemmer å oppleve?

– Da jeg arbeidet med denne nye fotoserien, hadde jeg noen timer fri, fortsetter hun.

– Jeg satt ved et svømmebasseng i Toscana. Det var noen andre kvinner der. Det eneste de gjorde var å fotografere seg selv i bikini ved svømmebassenget, for å legge ut. Da tenkte jeg: Ta deg en dukkert. Du tar bilde av at du koser deg ved svømmebassenget. Men du har glemt å kose deg ved svømmebassenget. Vi mister øyeblikkene når vi tenker så mye på hvordan vi skal se ut for andre. Dette er en konflikt jeg lenge har vært opptatt av.

– Det er lett å finne både tragedie og komedie i bildene dine?

– Ja. Jeg forsøker å lage noe som er lett, som du føler deg invitert inn i. Men jeg arbeider med ganske mørke temaer.

Anja Niemi er modell i egne fotografier. Men de er ikke lenger selvportretter. – Jeg vil ikke lage bilder for å vise hvem jeg er. Det tror jeg ingen har særlig interesse av, sier hun. Her er «The Flower Room»
Anja Niemi / Courtesy of Shoot Gallery

Fant et språk som virket

Niemi gjenmer dette mørke, som hun er opptatt av at skal være med, i en veldig vakker estetikk, og gjerne med litt humor.

– Da kan vi le av svakhetene våre. Det tror jeg er lurt. I en tidligere fotoserie, Do not disturb, fra 2011, hadde jeg et bilde av en rødkledd kvinne som lå i en hotellseng med hodet i en rød koffert. Jeg var spent på hvordan det ville bli tatt imot. Og det ble tatt veldig godt i mot.

Fremmede mennesker kom til meg og fortalte hvordan de hadde det i sin hverdag. Jeg tror at det er den humoren, at alt ikke er mørkt, som gjør at de kan innrømme at ”jeg vil også slenge hodet i en koffert, jeg har lyst til det hele tiden, egentlig”. Da skjønte jeg at jeg hadde funnet et språk som virket.

En alvorlig rollelek

Så snakket vi om selvportretter. Jeg fortalte Anja Niemi ivrig om min fascinasjon. Selvportrettet gjennom århundrene er bokstavelig talt portretter av selvet, slik mennesket har sett på seg selv i forskjellige epoker.

Et modernistisk høydepunkt er eksempelvis Egon Schiele som for hundre år siden malte seg selv naken i forvridde stillinger, i jakt på den nakne sannhet.

I nyere tid sprenger fotoet rammene for det tradisjonelle selvportrettet. I stedet for å kle av, handler det nå om å kle på og ikke minst om å forkle. Fotoets umiddelbare realisme forskyver arbeidet mot kostymer og iscenesettelser, mot selvets og kroppens maskerade.

Jeg foreslår at Anja Niemi arbeider mye i den samme tradisjonen som fotokunstnere som amerikanske Cindy Sherman og norske Vibeke Tandberg. Der er det alvorlig lek med roller og identiteter.

– Jeg elsker selve forvandlingen, svarer hun.

«The dead Bird» fra Anja Niemis utstilling «The Woman who never existed»
Anja Niemi / Courtesy of Shoot Gallery

Ikke lenger selvportretter

– Det er tjue år siden jeg begynte å bruke meg selv i bildene mine. Da kunne jeg si at det var selvportretter. Nå har jeg hele tiden lyst til å rope at dette ikke er selvportretter.

– Jeg vil ikke lage bilder for å vise hvem jeg er. Det tror jeg ingen har særlig interesse av. Jeg elsker derimot å omskape meg selv til en annen. Når bildene henger på en vegg, er jeg borte. Jeg ser aldri på dem som om det er bilder av meg. Det er portretter av en kvinne, av en karakter, sier Niemi.

I forkant av fotograferingen kan Niemi jobbe opp mot et år med å bygge opp en karakter, med ting, klær og parykker.

– Jeg finner den verdenen hun skal være i. For å skape min Eleonora, som er en helt fiktiv karakter i forhold til den virkelige Eleonora Duse, samlet jeg på rekvisitter fra hennes tid, forteller Niemi.

Anja Niemi
Foto Trond Isaksen

Ingenting bak fasaden

– Når jeg er hjemme, kan jeg levere i barnehagen, for så å dra hjem for å kle meg ut som en gråtende klovn eller en tinnsoldat, være denne det meste av dagen, så vaske det hele av meg og hente i barnehagen. Når hverdagen er slik, føler jeg meg veldig i live.

– Du får det til å virke forlokkende, regelrett humaniserende, å kunne leve seg inn i andres liv på kontrollerte vis, utforske følelser og så tre ut igjen. Jeg tenker på romanforfattere som setter seg inn i karakterenes hoder.

– Ja, det er veldig fint. I tidligere fotoserier kunne jeg føle at jeg virkelig fikk tømt meg. Denne serien er annerledes. Hun er jo bare fasade, bygget opp av hår, sminke, kostyme og omgivelser. Tar man vekk dette, er det egentlig ingenting der. Denne serien er roligere.

– Du driver virkelig en slags multikunst, med sminke, manus, skuespill, fortelling, foto, lys med mere. Den franske vakre tenkeren Roland Barthes skrev en gang at fotokunsten ikke er nærmest maleriet, men teateret.

– Eller filmen for meg.

– Ja, det virker som om du har sett David Lynch, med Twin Peaks, Blue velvet og mer?

– Absolutt Lynch. En slik surrealisme er nok en del av meg. Og Bergman, hans film Persona. Og for min del mote, som avdøde Alexander McQueen. Og dans. Det var et gjennombrudd for meg da jeg så en filmen med mesterkoreografen Pina Bausch. Hun snakket til en av danserne sine: ”You just have to get crazier.” Det fjernet en viktig bremse.

Crazy is good, sier Anja Niemi.

Finn Skårderud er forfatter, psykiater, professor og skriver jevnlig for Aftenposten.

  • Les flere intervjuer av Finn Skåderud: