Fra USA med ti teser

Etter å ha avsluttet en mastergrad i "liberal studies", som han selv forklarer som et studium i å lære å skrive god sakprosa, har Aslak Nore lyst til å formidle det han har lært. Det gjør han blant annet ved å sette opp "Ti punkter for en ny litterær journalistikk i Norge" i tidsskriftet Prosa, også gjengitt i dagens kronikk på side 4 i denne seksjonen.- Det er to måter å forholde seg på etter å ha studert i USA. Enten kan man si at alt i Norge er teit og lite, og det er som kjent en farlig genre. Eller man kan si at her har jeg lært noe bra, nå vil jeg formidle det, sier Nore om bakgrunnen for sine ti teser.

Litterær journalistikk.

Begrepet "litterær journalistikk" tilsvarer omtrent det som i USA kalles "The New New Journalism". Nore har valgt betegnelsen for å få frem at det innebærer brobygging over to motpoler, genren kunne også blitt kalt "fortellende sakprosa". - Det er noe høyverdig, snobbete og pretensiøst ved begrepet litteratur i Norge. Journalistikken er på sin side preget av å være antiintellektuell og forholder seg lite til Akademia. Nore nevner magasiner som Vanity Fair, The New Yorker og Harpers som eksempler på formidlere av litterær journalistikk. I Norge har journalisten Barbara Ehrenreichs konseptbaserte journalistikk nådd mange. - Hva med Norge? - Noe er i ferd med å skje her også. Jeg har gått gjennom noen genreutfordrende bøker fra i fjor, og både Morten Strøksnes, Bjørn Gabrielsen, Steen Steensen og Simen Sætre kan sies å skrive "litterær journalistikk". Å skrive på denne måten krever en viss plass, og derfor er aviser sjelden et egnet forum. Nore tror heller ikke at Norge er stort nok til magasiner som nevnt ovenfor, men han oppfordrer flinke journalister med litterære ambisjoner til å ta i bruk de kanalene som finnes, nemlig tidsskriftene. - Du mener også at de tradisjonelle skjønnlitterære forfatterstudiene bør inneholde journalistikk og dokumentarisme. Hvorfor det?- Fordi trendene innen skjønnlitteraturen, som konseptkunst og dokumentarisme, samsvarer med New New Journalism og fordi forfatterne godt kan lære noe av journalistikkens håndverk. Det irriterer meg at kunstfeltet tror at konseptbasert litteratur er en ny ting, som da den danske forfatteren Pablo Henrik Llambias skrev boken "Rådhus", der han fotograferte samtlige rådhus i Danmark og stilte spørsmålet "Hvorfor står det en skulptur utenfor rådhuset?" til bifall fra litteratene. Dette er lokalavisjournalistikk behandlet som den nye avantgarden. Det kan godt være bra, men det er ikke nytt. Hva da med den nylig avdøde reporteren Ryszard Kapuscinski, som etter sigende ble dømt til døden fire ganger og var til stede ved 27 revolusjoner. Er ikke han en konseptkunstner?

Profesjonelle journalister.

Nore synes for øvrig at det skrives mye god norsk sakprosa, blant annet reiseskildringer og biografier. - De profesjonelle journalistene har likevel noe å lære bort, sier han, og påpeker at også akademikere kunne ha stor nytte av samarbeid. Alle ville tjene på at interessante forskningsprosjekter ble bedre formidlet, mener Nore.- De økonomiske rammene rundt norsk sakprosa er blitt mye bedre, med blant annet den nyetablerte innkjøpsordningen. Det er ikke slik at disse pengene bare tilhører berømte akademikere, her må vi tenke annerledes. - Skriver du selv litterær journalistikk? - Ja, jeg gjør jo det, sier Nore, som ikke vil gå i detaljer. Han bekrefter likevel at det kan bli en bok. - Så nå bereder du grunnen?- Den innvendingen kan man alltid bruke. Jeg har hatt et Fulbright-stipend, og et av formålene med det er å bringe lærdommer fra verdens beste land, USA, og hjem. Det gjør jeg gjerne.