– Jeg ville ta opp kampen mot de stigma som følger disse jentene. Deres eneste feil var å stole på noen i deres nærhet, for så å bli misbrukt på det groveste. Jeg ville ikke gjøre dem offentlige ved å ta vanlige portretter av dem, det var slik jeg kom på ideen med masker og valg av nye identiteter, sier Achinto Bhadra.
Vi er vant til å se dem avbildet som ofre, de mange jentene som utsettes for trafficking og overgrep verden rundt, hele tiden. Den indiske fotografen Achino Bhada ville gjøre det motsatte. Resultatet, utstillingen «Another me», har allerede besøkt gallerier og fotofestivaler i flere europeiske land. I Norge vises bildene i forbindelse med det Fritt Ord-støttede arrangementet Global Forum on Freedom of Expression, som på ulike måter belyser ytringsfrihetens stilling rundt om i verden i dag.
Gatejenter.
Det er slik hun har havnet på en hvit vegg på Det Norske Teatret: Ma Mansha, hinduenes slangegudinne. Da Bhada ba de indiske gatejentene velge seg en ny identitet, valgte de alle kraftfulle maktfigurer. På Det Norske Teatrets hvite vegger henger en politikvinne, en aktivist med svarte protestbånd rundt kroppen, et blomstrende tre og en «hevnlysten ånd». Mange av jentene har valgt å bli gudinner, som slangegudinnen. Men bak rødt, svart og gullfarget gudinnekostyme skjuler det seg en ung, indisk jente, utsatt for grove overgrep. Historien hennes står å lese i utstillingskatalogen.
– Da jeg var en ung jente, giftet min mor meg bort til en eldre mann. Han hadde en annen kone, hans svigerinne. De slo meg.
Sterke stemmer.
Jentenes valg av karakterer er utvilsomt kontroversielle i en indisk kontekst: De nederst på rangstigen kledd i de helligstes drakter. Bhadras ønske var nettopp å gi disse ellers så svake jentene en sterk stemme. Han kom i kontakt med ofrene gjennom en ikke-statlig hjelpeorganisasjon i Calcutta. De stilte alle opp med et ønske om å fortelle verden om det de har gått gjennom. Først og fremst ved å kunne velge seg selv på nytt ved hjelp av kostyme, men også ved hjelp av forklarende tekster til bildene, der jentenes stemmer presenteres direkte. Og jentene sier ulike ting. Noen snakker om smerte og frykt, som «Jente i smerte»:
– Jeg vil at de skal se hvordan det føles, jeg vil at verden skal forstå hvordan voldtekt og vold ødelegger en kvinnes ønske om å leve.
Slangegudinnen sier dette:
–Ma Mansha, slangegudinnen, er full av sinne og hat. Jeg vil bruke mine våpen til å finne og drepe alle dem som har såret meg så mye.
Fra smerte til makt.
Det finnes også mer håpefulle stemmer blant jentene. Den åtte år gamle «gudinnen» Durga, den uovervinnelige, uttrykker et ønske om å inspirere andre:
– Jeg vil inspirere andre og gi dem makt og styrke.
«Spirende gren» snakker om hvordan det føles å blomstre igjen:
– I årene da jeg ventet på rettssaken min, visnet jeg som et døende tre. Nå har jeg frihet, og jeg blomstrer til å bli en annen person.
Bhadra kan fortelle at flere av jentene går lysere tider i møte. Noen har flyttet fra hjelpeorganisasjonens tilholdssted, noen har fått kjærester og giftet seg. For andre tar det mange, mange år å komme seg videre. De kjemper sine indre kamper, sier han.
Skjulte skjebner.
Slangegudinnen, hun som ble misbrukt av mannen sin, er av dem som fortsatt kjemper.
– Til slutt forsvant han, og jeg flyttet tilbake til mine foreldres hus. En av slektningene mine lovet å finne en jobb til meg, så solgte han meg. Jeg ble reddet, og har vært her (på krisesenteret, journ.anm.) i fire år, mens jeg venter på at slektningen min skal stilles for retten. Hva kan jeg gjøre? Jeg kan ikke gå tilbake til den mannen. Jeg kan ikke dra hjem. Det er ikke noe sted å gå. Det er forbundet med stor skam å være trafficking-offer i India.
Bhadra ville ikke utlevere identiteten til jentene. Felles for bildene er at jentenes ansikter er tilnærmet skjult, ved hjelp av hender, tykke lag med teatersminke og masker.
Tilfluktssted.
Bhadra beskriver arbeidet med bildene som en slags terapeutisk prosess, der jentene har måttet åpne seg opp i formidlingen av seg selv og historiene sine. Fotografen håper at bildene kan fungere som et slags tilfluktssted for jentene. En arena der de kan være det de ikke er ellers, sterke, livgivende.
– Jeg er glad for å ha blitt plukket ut av forumet til å stille ut her. Det er en ære, og ikke minst en anerkjennelse av jentenes stemmer, sier Bhadra.
For som gatejentene henger nå, i gudinnedrakt og politiklær, på Det Norske Teatret i Oslo, kan deres stemmer i alle fall høres i Norge.
Da den indiske fotografen Achino Bhada ba de indiske gatejentene velge seg ny identitet, valgte de alle kraftfulle maktfigurer. Mange valgte å bli gudinner.
