«I løpet av min levetid har menn gått fra å være vinnere til å bli tapere i utdanningssystemet», skrev Folkehelseinstituttets direktør Camilla Stoltenberg i en kommentar Morgenbladet for noen uker siden.

Og dermed var den store guttedebatten i gang (se oversikt her).

– Noen av dem som kaller seg feminister ser ut til å ha vanskelig for å erkjenne at også menn kan være utsatt for systematiske forhold på gruppenivå som kan virke diskriminerende, sier Stoltenberg til Aftenposten.

– Egentlig er det rart at menn under 50 ikke er sintere enn de er, mener hun.

Camilla Stoltenberg.
Signe Dons

Feminismen under angrep

At det ikke tas tilstrekkelig hensyn til «taperguttene» i skolen, er bare ett av ankepunktene den norske feminismen møter i dagens offentlige debatt.

At feminister svikter minoritetskvinner er et annet ankepunkt. At kvinnebevegelsen domineres av «elitefeministene» et tredje.

Feminisme har vært en del av den norske offentligheten i over hundre år, men debattene raser fortsatt.

Senterleder ved CORE og forsker ved Institutt for samfunnsforskning, Mari Teigen, har forsket på likestilling i mange år og mener feminismen i dag er blitt mer mangfoldig enn tidligere.

– Jeg tror helt klart det er noen grupperinger i Norge som er dypt kritiske til feminisme og likestillingsprosjektet. Det som overrasker meg mest med noe av guttedebatten, er hvor lite nøye man er på å dokumentere påstander, sier hun.

Mari Teigen.
Carsten Muller

Teigen peker blant annet på påstander – uten eksempler – om at lavere kvalifiserte kvinner blir kvotert inn i offentlig sektor. Om det skjer, er dette i strid med loven.

– Når kvinner gjør det bedre enn menn, er det et problem. Men at kvinner aldri er mer enn 40 prosent av representantene på Stortinget diskuterer vi ikke lenger.

  • Les også intervju med Cathrine Holst:

Systematisk svakere

En god del tall viser at «gutteopprøret» kan ha noe for seg. Mens jenter går ut av tiende klasse med gjennomsnittlig 43,2 grunnskolepoeng, er tallet for gutter 39. Det tilsvarer nesten en halv karakter i forskjell.

I tillegg har 14 prosent av guttene på ungdomsskolen spesialundervisning, dobbelt så mange som jentene.

Og så kommer alle de andre tendensene som ligner: Menn er overrepresentert på selvmordsstatistikken, stadig flere er barnløse (25 prosent), de dør tidligere, lever mer usunt, er mer utsatt for vold.

Forskjellene menn imellom er imidlertid systematisk større enn mellom kvinner. Noen forskere kaller dermed menn for «ekstremkjønnet». Flere menn har adferds- og læreproblemer, men flere er også blant de høyest ytende og høyest betalte. Flere menn har svært lav IQ, men det er også flere menn som har veldig høy.

Trolig er det altså ikke flere menn som gjør det dårlig på skolen enn tidligere. Den store forskjellen består i at de fleste kvinner gjør det bedre enn før, og at de svakeste guttene blir stående mer alene.

Det er langt fra godtgjort at det ligger en systematisk favorisering av jenter bak gutteproblemet, eller at det er feministenes feil.

  • Les Per Kristian Bjørkengs kommentar:

Innvandring og feminisme

Innvandring og multikulturalisme har også ført til opphetede feministiske debatter, ikke bare i Norge, men i store deler av Europa.

Det er her de aller hardeste angrepene på feministene kommer, spesielt fra innvandringskritiske miljøer.

I Norge har blant annet Agenda-leder Marte Gerhardsen, Dagbladet-spaltist Kjetil Rolness og politisk aktivist Hege Storhaug kritisert feministene for å svikte minoritetskvinner.

Kristin Nesse Thue, foredragsholder og tidligere leder for det feministiske bloggkollektivet «Under arbeid», forteller at hun «ble båret frem på gullstol» da hun holdt foredrag om hvite menns vold mot kvinner.

– Men med én gang jeg kritiserer menn fra andre kulturer som slår kvinner, blir jeg beskyldt av venstresiden for å være rasist. Det har nærmest gått inflasjon i rasisme-begrepet. De sluttet å invitere meg til å holde foredrag, og jeg ble nærmest sparka ut av det feministiske miljøet jeg en gang var en del av, sier Nesse Thue.

– Venstresiden har sviktet

Kristin Nesse Thue.
Privat

Nesse Thue mener venstresiden har sviktet minoritetskvinner, særlig i kampen mot æreskultur.

– Hvorfor er det så sabla vanskelig for dem å være mot undertrykking når undertrykkeren er en mørkhudet person?

Hun understreker at hun er antirasist, men likevel skeptisk til at vi tar imot patriarkalske kulturer til Norge uten å diskutere hvilke problematiske konsekvenser dette kan få.

– Jeg ser på hodeplagg som en undertrykkende praksis selv om kvinner velger det selv. Jeg er ikke for et hijab-forbud, bortsett fra på barneskolen, men religion og spesielt islam har politiske elementer som ikke er kompatible med kvinnekampen, sier Nesse Thue.

  • Hvordan kan likestilling være kontroversielt i 2017? Les innlegget her.

En samlet minoritetsfront

Afak Afgun, redaktør i nettmagasinet sister-hood, er uenig i at venstresidens feminisme har sviktet. Hun mener problemet har vært at minoritetskvinnene tidligere ikke har vært representert på egne premisser.

– Det er plass til alle innenfor feminismen på tvers av religion og kultur, men det er ikke en bestemt gruppes ansvar å inkludere. Dersom du ikke føler deg representert, så må du bli en del av kampen selv, sier Afgun.

Shabana Rehman, rådsleder i det antirasistiske rådet Sekulær feministisk front, mener det har skjedd mye de siste årene.

– Tidligere var minoritetskvinner enkeltstående aktivister i kvinnekampen. Nå begynner de å organisere seg og har allerede opprettet dialog med de etablerte kvinnesaksorganisasjonene. Feminismen står sammen med minoritetskvinner i dag, sier Rehman.

– Norsk feminisme er ikke for hvit og ensidig?

– Overhodet ikke. Den er hvit og ensidig ene og alene fordi minoritetskvinner ikke har organisert seg godt nok. Tiden var ikke inne for det tidligere, men det er den idag, sier Rehman.

  • Les også:
Shabana Rehman Gaarder.
Berit Roald, NTB SCANPIX

– Elitefeminisme er et tullebegrep

I november i fjor skapte innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug stor debatt da hun angrep «feministeliten». Hun mener de sitter med «definisjonsmakt på hva som er moralsk riktig og galt» og anklager dem for å være navlebeskuende.

Feminister langt inn på høyresiden anser anklagen som tøvete:

– Jeg mener elitefeminisme er et tullebegrep skapt av folk som gjør lite for å fremme feminisme selv. Når jeg jobber som feminist, jobber jeg for alle kvinners rettigheter, sier Heidi Nordby Lunde, stortingspolitiker for Høyre.

Men påstanden om «elitefeminisme» har likevel en historisk bakgrunn.

For hundre år siden krevde arbeiderklassekvinnene særbehandling i arbeidslivet. De ville slippe hardt fysisk arbeid som slet dem ut og gjorde dem syke. Dette sto i direkte motsetning til kravene fra feministene i overklassen, som ville ha mye mer lik behandling av kjønnene og stemmerett.

Mer mangfoldig feminisme

Mey-Len Skilbrei.
Jan Tomas Espedal

Også for 20 år fant May-Len Skilbrei, professor ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved UiO, betydelige motsetninger mellom samfunnsklassene.

Hun fulgte arbeiderklassekvinner over tid og fant blant annet at de følte seg fremmedgjort av 90-tallets feministiske prosjekt.

– De identifiserer seg ikke med den feminismen som kjemper for retten til for eksempel lik representasjon i styrerom. For mange, som migranter og kvinner som selger sex, vil andre typer behov fortsatt stå mer sentralt enn lik behandling av kjønn, sier Skilbrei.

Hun mener den virkelige diskrimineringen som rammer kvinner, er forventningen om at alle kvinner skal holdes ansvarlig for hverandres ve og vel.

– Feminismen er blitt mer mangfoldig i dag enn før. Selve ideen om at kvinner skal kunne forenes om samme interesse, er kvinnefiendtlig. Kvinnebevegelsen bør ikke være pålagt å fikse problemet til alle kvinner, sier hun.