Ozzy Osbourne med Chris Ayres
Vilter biografi skjemmes av dårlig manusvask.
Jeg er Ozzy
Dette er en usminket historie om av- sindig fyll, band- og familiekrangler og hvordan han kom seg opp i knestående.
John Michael Osbournes fremtid så
ut til å bli akkurat som de fleste andre ungdommer fra industribyen Birmingham:
Den ville ende enten i fengsel eller på en av byens mange fabrikker. Men som
vokalist i hardrockbandet Black Sabbath erobret han en hel musikkverden med sin
klagende, karakteristiske stemme. Han er blitt kalt Heavy Metalens gudfar, og
har solgt over 100 millioner albumer med Black Sabbath og som soloartist. I de
senere år ble han kjent for TV-publikummet gjennom reality-serien The
Osbournes, som ble en voldsom suksess for musikkanalen MTV og gikk i fire
sesonger.
Fristelser i kø
Når en 20-åring fra et grått Midt-England opplever det prangende rockeeventyret
med turnering verden rundt mens pengene renner inn og fristelsene står i kø,
tar han for seg alt han makter. Og på 70-tallet var det obligatorisk at
rockestjerner skulle velte seg i eksesser. Det gjorde også Black Sabbath; det
er nesten et under at Ozzy overlevde - og at han i det hele tatt husker noe fra
de verste periodene. Medforfatter Chris Ayers gjør nok manns jobb med å grave
frem minner fra «geléklumpen jeg kaller hjernen min».
Ingen skjønnmaler
Det han husker, ville uansett blitt en vanvittig film: «Jeg prøvde alt innen
drikkevarer og drugs i tredve år. Jeg overlevde å bli overkjørt av et fly,
overdoser, kjønnssykdommer.» Ved siden av dette forteller han turnéhistorier
som er hinsides parodien. Ozzy er ingen skjønnmaler, dette er en usminket
historie om avsindig fyll, band- og familiekrangler og hvordan han kom seg opp
i knestående etter et misbruk av en annen verden.
De beste delene er når han forteller om barndommen og de tidlige årene som
stjerne. Samtidig forteller/husker Ozzy svært lite om de mest omtalte
turnéepisodene sammen med rockeverstingene Mötley Crüe, mens han uten blygsel
nevner at han gjemte seg på do for å røyke jointer under innspillingen av The Osbournes.
Ujevn oversettelse
Deler av selvbiografien kan minne om et slags litterært tolvpunktsprogram, der
han tar for seg mange av sine mindre heldige sider, for så å kunne gå videre.
Dessverre er oversettelsen ujevn - fortellerstemmen endrer seg flere steder i
boken. Noen ganger låter han som den gamle grinebiteren som forteller skrøner
lengst inne i hjørnet på puben, andre ganger som en fjortis utenfor
T-banestasjonen, andre ganger igjen som en språklig forbistret turist.
Korrekturfeil
Dessuten er det flere irriterende korrekturfeil, haltende setningsoppbygninger
og tull i billedtekster. Dermed blir dette en blandet leseropplevelse. Forlaget
kunne godt unnet seg en ekstra runde språkvask før boken gikk i trykken.
Når dét er sagt, er historien om Ozzy fascinerende, men jeg vil anbefale å lese
den sammen med kona Sharon Osbournes selvbiografi og How black was our sabbath
av eks-roadiene Davis Tangye og Graham Wright for å få et bedre helhetsbilde.
