Ingunn Økland skriver i sin artikkel Glassklart om selvmord (Aftenposten, 23. desember) om forfatteren Stig Sæterbakken i anledning at han i 2016 ville fylt 50 år.

Sæterbakken tok sitt eget liv i 2012, kort tid etter at han utgav Gjennom natten – en kritikerrost roman om et selvmord, og dets etterlatte. Foruten Sæterbakkens forfatterskap er det ifølge Økland få virkelig gode skildringer av selvmord i norsk skjønnlitteratur, og hun mener jeg burde funnet plass til Gjennom natten i min bok Skjønnlitterære selvmord. Dette er en forståelig etterlysning.

Sæterbakkens siste roman er en studie av selvdestruksjonens uutgrunnelige drivkrefter, og hvordan anklager, forstillelse og mangel på ord gjør sorgen etter et selvmord stadig mer ødeleggende hos de som står igjen. Gjennom natten inngår imidlertid blant én av flere norske romaner om de etterlatte, som samlet viser hvordan sorgen etter et selvmord først og fremst rammer ulikt.

Stig Sæterbakken i 2009, da han ga ut romanen Ikke forlat meg.
Josefsen, Jon-Michael / SCANPIX

Det mest uutholdelige

Sæterbakken var kun atten år gammel da han i 1984 debuterte som forfatter med diktsamlingen Flytende paraplyer, og han var i mange år med å prege norsk litterær offentlighet. Både som forfatter, essayist, oversetter, igangsetter av ulike litterære prosjekter og som kunstnerisk leder for Litteraturfestivalen på Lillehammer.

I forbindelse med utgivelsen av Gjennom natten uttalte Sæterbakken at han ville skrive om den sorgen som kanskje er av de mest uutholdelige; å miste et barn ved selvmord. Romanen innledes også på følgende måte: Sorg kommer i så mange former. Den er som et lys som slås av og på. Den er der, og er uutholdelig, og så forsvinner den, fordi den er uutholdelig.

Det dreier seg om den veletablerte tannlegen og familiefaren Karl Meyer. Han har to barn, familien bor godt, de har god økonomi, og livet er tilsynelatende i balanse. Men å holde på det gode, og leve opp til kjærlighetens forpliktende langdistanse er vanskelig. Så vanskelig at han uten selv å vite om det, setter i gang en bevegelse, som til slutt ødelegger alt han er glad i – hvor sønnen begår selvmord, og resten av familien går til grunne.

Uopprettelige tap

Historiene om det å være etterlatt er viktige, for det er som regel mange som berøres av at et menneske tar sitt eget liv. Hvert år begår mellom 500 og 600 mennesker selvmord i Norge, et tall som er over tre ganger så høyt som antall dødsfall i trafikken. Tar man i betraktning at et selvmord som oftest berører en rekke mennesker, kjærester, stor- og kjernefamilie, venner og kolleger impliserer dette flere tusen etterlatte. Hvert eneste år.

Til tross for at vi ser en økt grad av åpenhet når det kommer til selvmordstanker og selvmordsforsøk, er det å snakke om at et barn, en partner eller en forelder har tatt sitt eget liv forbundet med følelser som skyld, skam, kanskje sinne, og for noen også et påtrengende fravær av følelser.

For hva gjør et selvmord med de etterlatte? Med den enkelte, med en familie? Kan de komme videre, og leve med smerten fra et uopprettelig tap?

Virkelighetslitteratur

Skjønnlitteraturens kanskje viktigste funksjon er at den kan åpne opp for en verden utenfor oss selv. Hvor vi kan leve oss inn i andres liv og bedre forstå hvordan det er å være i deres sko, med deres livsbetingelser, ønsker, tanker og følelser. Der en i selve livet kan fornekte både dets ubehag og kompleksitet, kan skjønnlitteraturen således åpne opp for perspektiver og beskrivelser som setter ord på det ukjente, det vi ikke allerede har ord for, slik at vi forstår mer av oss selv og verden rundt oss.

I romanen Hav av tid av Merete Morken Andersen fra 2002 møter vi en kjæreste og to foreldre dagene etter at Ebba på 16 år har tatt sitt eget liv. De preges alle tre på ulike måter av en uvirkelighetsfølelse, benektelse, skyldfølelse og (selv)bebreidelse. Søvnen og tidsperspektivet forsvinner, apatien er på grensen til lammelse. Foreldrene forstår det ikke, og som vi ser av kjærestens grubling, var det heller ikke for ham noe som tydet på at Ebba gikk med planer om ta sitt eget liv. Slik det er for de fleste etterlatte ved selvmord, kommer dødsfallet også her som et sjokk på kjæresten og foreldrene som står igjen, og de trenger hverandre for å komme videre.

Destruksjon og forsoning

De fleste som opplever å miste noen ved selvmord bærer på langvarige reaksjoner det er helt nødvendig å hanskes med for selv å komme videre. Men dette håndteres ulikt, og der vi i Gjennom natten blir introdusert for sorgens destruktive krefter, ser vi i Hav av tid ansatsen til forsoning.

I samtaler jeg selv har hatt med etterlatte er jeg blitt fortalt at Hav av tid er benyttet i sorgarbeid etter at en partner, en forelder eller et barn har begått selvmord. Dette er samtaler som viser hvordan en roman kan berøre virkeligheten på en måte som hjelper leserne med å finne ord, som finner samtaler, som deretter finner liv. Der det gis rom for å uttrykke følelser, hvor fasadene åpnes, uten at de brytes, som gjør det mulig å nærme seg tapet, smerten forbundet med selvmordet, og det som er så vanskelig å forstå.

Bevegelse

Hav av tid illustrerer således betydningen av at sorgen er i bevegelse. Dersom den låser seg, eller den som bærer den trekker seg unna, kan den bli værende. For tiden i seg selv leger ingen sår. De som motarbeider trangen til å trekke seg unna, unngår å isolere seg seg, og isteden våger å snakke med andre om tapet og hvordan det har rammet, får det ofte bedre over tid.

De siste årene har vi sett to romaner som skildrer vedvarende sorg. Runar Mykletun debuterte som forfatter i 2015 med romanen Repetisjonsøvelse. Her følger vi en familie – to foreldre, en sønn og en datter – ti år etter at eldste sønnen tok sitt eget liv. Mykletun viser med en nennsom og finjustert stemme hvordan selvmordet fortsatt er tilstede og setter helt ulike avtrykk på søsknenes livsvalg og foreldrenes samliv.

Barnets perspektiv

I høst kom også forfatteren Joachim Førsund med sin andre roman Ildverket. Her møter vi Sandra, en 14 år gammel jente som plasseres i fosterhjem etter at hennes mor tar sitt eget liv.

I sin andre roman, "Ildverket", skriver Joachim Førsund om hvordan en 14 år gammel jente opplever det når moren begår selvmord.
Rolf Øhman

Det hele fortelles via Sandras blikk og perspektiv, som lurer på hvorfor ikke hun var grunn nok til at moren holdt seg i live. Et av romanens gode grep er at jeg likevel forstår at moren må ha vært alvorlig psykisk syk, og preget av en tilstand der datterens perspektiv ikke lenger nådde inn til henne. Samtidig som romanen formidler at dette for Sandra naturlig nok er svært vanskelig å forstå.

Ulik sorg

Samlet sett er dette historier som legger seg helt inntil livet og illustrerer at sorg rammer ulikt. For vi tar med oss den vi er – med vår personlige styrke, sårbarhet, våre relasjoner og de betingelser vi har rundt oss – også i møte med uopprettelige tap. Skjønnlitteraturen gir her en stemme til tapet, og til behovet for å forstå og forklare det uforståelige ved et selvmord. Enkelte av historiene gir imidlertid også håp, i form av å vise hvor tungt, men like fullt nødvendig det er å åpne opp og lete etter ordene som avkler det vonde. For selv å leve videre.