• Den australske professoren Anne Bamford har studert norsk kunst- og kulturopplæring, og gir kulturlandet Norge flere solide riper i lakken.

    FOTO: trygve indrelid

– I Norge er
 kultur koselig, men ikke 
særlig viktig


Rektorer som driver med kultur i smug, talenter som ikke blir sett, gutter som mobbes fordi de vil synge. Det er noen av professor Anne Bamfords varsko etter studier av kulturlandet Norge.

– Norge har et rykte på seg internasjonalt for å satse sterkt på kunst og kultur for barn, men iblant lurer jeg på om dere har for mye olje i dette landet til at dere tar kreativitet og talentutvikling på alvor, sier hun til Aftenposten.

På oppdrag fra Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen har den australske kulturforskeren sett med et kritisk blikk på norsk kunst- og kulturopplæring. Fredag deltok hun på norske kulturskolelederes årskonferanse på Norges musikkhøgskole. Der ga hun et første innblikk i resultatene fra forskningsrapporten Arts and Cultural education in Norway. Funnene hennes gir kulturlandet flere kraftige riper i lakken.

– Dette handler om politiske valg og prioriteringer, eller mangel på sådan, og bør tas på alvor, sier hun.

PISA-angst i skolen

De siste ti årene har andelen av praktiske fag og kunst- og kulturfag sunket fra 20 prosent i grunnskolen, til dagens 12,5 prosent. Bamford mener Norge har utviklet et usunt PISA-hysteri.

– Dere har hausset opp PISA-undersøkelsene som den eneste sannhet. Rangeringen brukes som argument for å kutte i kunst- og kulturfag i skolen. Faglærere forsvinner, kompetansen blir borte. Å gi åtteåringer en lærer som ikke kan synge og som aldri har danset et eneste trinn, er skandaløst. All forskning sier at læringseffekten blir svekket hvis denne dimensjonen forsvinner fra skolen. I Norge er dere i ferd med å ødelegge noe av det dere har bygget opp gjennom mange år, sier Bamford.

Hun har besøkt skoler, kulturskoler, barnehager og frivillig kulturliv over hele landet. Hun forteller om rektorer som sniker seg til å sette kunst- og kultur på timeplanen.

– Det er omtrent som om de har en whiskyflaske i skjul på kontoret. Kunsten og kulturen er noe de putter inn på slutten av fredagen, i smug. Mange virker som om de er redde for å få kjeft, både fra foreldre og fra politikere, hvis de gir kunsten og kulturen for mye plass i skolen.

Ingen vet

Hun er også svært kritisk til at norske myndigheter bruker store summer på kulturskolene, uten egentlig å vite effekten av satsingen.

– I alle andre land i Europa kan jeg trykke på en knapp og på ti minutter få ut informasjon om kulturtiltak, både når det gjelder kjønnsfordeling, sosial bakgrunn, elever med spesielle behov, etnisk bakgrunn. I Norge har dere ikke brydd dere om å samle inn denne informasjonen. Derfor kan dere heller ikke vite med sikkerhet at investeringene i kulturskolen gjør noe med ujevnheter i samfunnet. Det er politisk vilje det står på. For meg er dette et tegn på at dere i Norge synes kultur er veldig «koselig», men ikke spesielt viktig.

Kjønnsforskjeller

Hun er også svært overrasket over kjønnsubalanse i norske kulturskoler.

– Jenter dominerer. Gutter jeg har snakket med – mange gutter – forteller at de blir mobbet fordi de synger, spiller eller danser. De spiller gitar i smug og har et snevert felt de tør å velge fra. Trommer gir kred. Det gjør ikke fiolin. Dette er et strukturelt problem som det må settes inn tiltak for å endre. Det endres ikke av seg selv.

Speed-dating

Den kulturelle skolesekken har også vært under lupen. Bamford mener tilbudet er unikt, men er usikker på hvilken effekt skolebesøkene har.

– Barna opplever Den kulturelle skolesekken som noe merkelig som dukker opp på skolen innimellom, men som ikke har noe med deres hverdagsliv å gjøre. Skolesekk-prosjektene fungerer som speeddating, ikke som en bygging av en langvarig relasjon til kunst og kultur, sier hun.

Hun etterlyser dybde fremfor bredde.

– Mange skoler hadde kanskje seks besøk i året, og et fåtall gjør inntrykk på barna. Kanskje ett besøk som varer i en uke er å foretrekke, spør Bamford.

Mangel på talentutvikling

Hun mener at talentutviklingen innen kunst- og kultur er mer eller mindre fraværende.

– Hvorfor gjør dere ikke det samme med de kunstneriske talentene som dere gjør med skitalentene? Dere er gode på bredde, men mister talentene.

Kulturskolen er for småbarn og musikknerder, mener ungdommene, ifølge Bamford.

Hun har gjennomført tilsvarende undersøkelser i flere andre land, som et ledd i en UNESCO-satsing innen dette feltet. Hun setter alltid sammen en referansegruppe bestående av industriledere, for å drøfte funnene. I Norge var det ikke lett å få industrilederne til å prioritere dette.

– De så ikke noen klar sammenheng mellom den kreativitet de etterspør fra sine medarbeidere og det barn og unge møter av kunst- og kultur i skolen. Jeg har ikke møtt den samme holdningen i noen andre land i Europa, sier hun.

Les også

Velkommen til Aftenpostens debatter!

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Siste fra seksjon

Anne Bamford

Australsk lærer, kunstner og forsker.

Professor ved University of Arts i London

Står bak The WOW-factor, en UNESCO-rapport og bok som kartlegger hvor viktig kunst og kultur er for læringseffekten i skolen.

Har siden 2010 arbeidet på oppdrag fra Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen om kunst- og kulturopplæringen i Norge.

Rapporten legges frem i sin 
helhet i Oslo 24. mai.

Siste nytt