I sin egen verden

- Jeg er født til å bli kjørt ned, sier den 80 år gamle forfatterinnen, idet hun går ut av en taxi i et kryss ved Oslo Tinghus.Hun sier en del sånne absurde saker, og når hun gjør det, smiler hun med de lure øynene, sånn at man ikke vet om hun lyver. Hun subber over gaten, i gal retning, ryggen i en fremoverlent bue. Fra ingen steder kommer en bil i stor fart. Men Margit Sandemo går i samme tempo. Hun enser den ikke. Bilen treffer ikke. Margit i sin egen verden, født til å bli kjørt ned, men først skal hun feire 80-årsdagen med noen av de 4000 inviterte gjestene i Oslo.Rett før hadde den kjente forfatteren Erlend Loe gått forbi. Loe, mannen som ikke smiler, han smilte og vinket, og Margit, som med en gang antok at han hilste på henne, besvarte hilsenen, uten å ane hvem hun hilste på. Hun tygget på navnet "Loe", kjente ingen smak, men antok at han var svært hyggelig.På slutten av samme dag,etter at den 80 år gamle damen frykter at hun har gjentatt seg selv til Kanal 24 og VG og en lang rekke gratulanter, sitter vi på et hotellrom med halvtømt champagne. Vi er tre i rommet. Margit Sandemo, hennes usynlige hjelper Virgil og jeg. Til lesere som ikke er kjent med Margits Virgil: Han er høyreist og vakker, med gyllent hår og blå øyne, komplett usynlig for det blotte øye. Men synlig for Margit Sandemo helt fra barndommen. Det skjedde noe forferdelig i barndommen. Men han var der. Og har vært der siden. Hun pleier å hviske til ham, akkurat så høyt at kun de to hører det.- Kan jeg ta av meg på bena? Jeg har ikke hvilt på mange timer, sier hun, og legger seg til i sofaen.- Skal jeg hente en pute til deg?- Men herregud! Så ille er det ikke. Det virker jo som om å fylle 80 er min største prestasjon i livet. Fyll aldri 80! Dagene går i ett. Helt vanvittig. Nei, vent, jeg har tenkt å fylle 90. Jeg tror faktisk jeg blir 95. For jeg har gode gener og et lyst sinn.- Kan du forutsi hvor gammel du blir?- Ikke nå. For nå er jeg flat som en pannekake. Jeg er synsk i tiårssykluser, og for tiden er det ingenting.- Hvordan føles det?- Som å være et vanlig menneske. Det er jævlig kjedelig. Jeg er ikke synsk på den måten at jeg kan finne bortløpne ektemenn og se fremtiden. Men jeg vet hva som skjer i neste sekund. Jeg legger mye kabal, og da vet jeg hva som skjuler seg under kortene. Jeg savner synene. - Er det sant at du vant i tipping 43 ganger på rad?- Ja, det er det. Systemet mitt slo inn hver gang. Jeg ba jo min hjelper, Virgil, om hjelp til å finne tallene. Men etter 43 uker kjente jeg en vrede i luften, og da måtte jeg be ham kraftig om unnskyldning og love ikke å gjøre det mer. Det er helt sant.- Men det er jo juks?- Visst er det juks! Så jeg gjør det ikke mer. Vel, jeg gjorde det et par ganger til. Da ble han sint, da! Men da min mann, kjære Asbjørn, fikk hjerteinfarkt første gangen, visste jeg at det gikk bra. Legen ba meg forberede meg på det verste, men rolig sa jeg til legen at det her går bra. Og det gjorde det. Da han fikk et nytt infarkt tre måneder senere, visste jeg: Nå er det slutt.Margit Sandemo er vår tids største eventyrforteller. Født på Toten, oppvokst i Sverige, lenge bosatt i Valdres, men flyttet ganske nylig til Skillinge i Skåne, sammen med datteren Tove, som tar seg av de tingene Asbjørn alltid gjorde. Margits mor var av svensk adelsslekt. Faren var Bjørnstjerne Bjørnsons uekte barn. Hun begynte å skrive da hun ble 40. I en alder av 80 er hun straks ferdig med serien "Blålys", en realityserie om livet på en ambulansesentral. Hun har neste serie klar i hodet.Datteren til Margit kommer inn. De snakker svorsk sammen. Margit går på toalettet.- Margit lever i sin egen verden. Hun vet ikke hva husarbeid er. Det vet jeg hva er, sier Tove, og ler.Margits verden er geografisk liten. Men den rommer fantastiske ting: mord og intriger, sex og kjærlighet, skrekk, håp og masse mystikk. 80-åringen legger seg i sofaen.- Du spurte på telefonen om jeg hadde en venn du kunne ringe. Jeg sa nei. Men senere kom jeg på at jeg hadde jo et par venner. Jeg har faktisk et par gode venner som bor i Sandefjord, sier hun, som har invitert 4000 til 80-årslaget. Hun elsker å være kjendis og blir møkksur når hun ikke blir gjenkjent.- Jeg liker meg best alene, sier hun.Familien kaller henne en ensom ulv. I perioder isolerer hun seg hjemme. Første vinteren etter at Asbjørn døde, var hun bare tre ganger ute av huset. Det er ikke angst, sier hun. - Jeg trives bare så godt i mitt eget selskap.- Hva er det med ditt selskap som er så bra?- Bøkene. Og hundene mine. Kall det gjerne virkelighetsflukt. Jeg lever i to verdener: hverdagen og bøkene. Jeg har ingenting å flykte fra, men det føles så skjønt å komme til den andre verdenen. Som om jeg hører hjemme der. Er jeg borte, lengter jeg dit, føler jeg meg ensom, går jeg inn dit og skriver ned noen ord.- Liker du dyr bedre enn mennesker?- Jeg gjør nok det. Jeg hadde tenkt å utdype svaret, men jeg glemte hva jeg tenkte. Sånn er det å bli eldre. En tanke glir gjennom hodet uten å stoppe. Det er på reiser hun savner ham mest. Når Asbjørn kjørte, likte han at det var stille. Det var greit for Margit, for da likte hun å tenke på romanene sine. Men plutselig så de det samme, eller kom på det samme. Så snakket de heftig om det. Før de igjen ble stille. Hun kjenner det også i brystet under skumringen, når det hverken er lyst eller mørkt. Timen for minner. Men han er fortsatt med henne.- Det hender så mye hjemme. Leter jeg etter en ting, står den plutselig foran meg. TV'en skrur seg på av seg selv, vinduer åpnes og lyset kommer og går. Da skjønner Tove og jeg at Asbjørn er der. Det er så fint.- Kommer du til å lete etter en ny mann?- Er du gal? Ny mann. Det har jeg aldri tenkt på. En liten nisse skulle jeg hatt, en som kunne bære tungt og bytte sikringer, men en mann, nei! Jeg vil være ensom nå. Jeg liker stillheten.- Hva liker du med stillheten?- Stillheten.Hun vil snakke om noe annet. Så vi snakker om hva hun gjør på kveldene, om TV og filmer som "Nattsvermeren", "Ringenes herre" og "Star Wars", noen av hennes favoritter. Det føles litt kult. Sitte med en gammel kjerring og diskutere film. - Folk sier du liker best å snakke med ungdom?- Tenåringer, ja. Det funker veldig bra. Barn, derimot, går ikke, småbarn, det tar jeg veldig avstand fra. Tenåringer er mye lettere enn folk på min egen alder. Jeg føler at de er på samme nivå som meg. Vi vet omtrent like mye om saker og ting. Jeg slipper å løfte eller senke meg til et nivå, sier Margit. - Liker du å bli full?- Nei, nei! Det har jeg aldri vært. Jeg drikker gjerne, men kjenner presis hvor grensen går. Så venter man en time. Så kan man drikke igjen.- Hva er fint med å bli 80?- What? Fint? At man ikke kjenner at man blir eldre. 80, sier folk, okay, sier jeg, men jeg skal uansett rafte på Island i sommer, som jeg pleier. Det kjedelige med å bli 80 er å vite hvor kort tid som er igjen før jeg ikke får skrevet mer. Men det skal bli moro å se hva det blir til når jeg dør. Min sjel er "mycket" gammel, jeg har minst 14 tidligere liv, oftest som mann. Jeg har vanskeligheter med "det kvinnelige", som syklubber og pludring om hushold og barn, det klarer jeg ikke. Jeg blir nok en mann.- Tror du at du får møte Asbjørn igjen?- Det har du spurt om før, og til det svarte jeg "ja". Jeg har sett frem til å dø. For å kunne være med ham. Han venter på meg.- Du har jo vært død allerede?- Ja, den 2.2. 1949. De holdt på å miste meg da jeg fødte Tove. Det var en herlig opplevelse, du vet, svart tunnel og lys i andre enden, og der gikk jeg, ut, i lyset, fullt av varme, kjærlighet, trygghet, trøst. Noen kaller det gud. Jeg vil ikke det. Biblenes gud er ond. Og hva har han gjort etterpå? Ingenting. Gud har ikke skapt menneskene. Menneskene har skapt gudene, sier hun.Datteren leser plutselig høyt fra en avisartikkel, andre forfatteres hyldest til Margit. Tove lyser. Margit er også stolt, men hun tenker på andre ting. Hun løfter armen og glaner forbløffet på hengende hud.- Nå ser jeg alderen min. Vet du hva svenskene kaller det? "Gjeddehenget", sier hun og ler stort. - Fisker du?- Etter komplimenter? Ja. Fisk. Nei. Jeg hater jakt som pesten og synes synd på marken og fisken.- Er du vegetarianer?- Jeg kan ete koteletter, for det er et ord. Jeg spiser biff, for det er også et ord. Men når dyret nevnes, som i en hjortestek, det går aldeles ikke å spise. Det er jo en hjort.- Nei, det er jo sykt?- Nei, det er logisk. En biff er en biff. En hjort er en hjort. Det skjønner alle.Margit Sandemo våkner rundt 04.00 om morgenen. Da begynner hundene å mase. Står hun opp, løser hun kryssord eller legger kabal. Hvis ikke, ligger hun i sengen og skriver romaner. Til frokost spiser hun flatbrød med en osteskive og lufttørket skinke. Hun tar 34 helsepiller og drikker te. Hun gjør sine tibetanske øvelser der hun snurrer rundt på sokkelesten. Så skriver hun. Hun smiler for seg selv når hun skriver bra, ler høyt når hun skriver komikk, men tar seg også i å gråte med karakterene hun skaper. Noen ganger tenker hun på leseren. Hun ser for seg en person som har masse kjærlighet å gi, men ingen å gi den til.- Det er så mye utroskap i den siste boken din? Jeg trodde jo du aldri skrev om utroskap?- Hovedpersonen er ikke utro! Men bipersoner kan være det. Mine helter er nemlig meget moralske. Utroskap er det verste jeg vet. Det er for jævlig å krenke et menneske slik.- Har du aldri hatt lyst til å skrive samfunnskritikk?- Ikke det minste! Det forekommer i "Blålys"-serien. Jeg hater ord som "effektivisering" og "rasjonalisering", at mennesker skal bort for at noen skal tjene mer. De legger ned ambulansedistrikter i ødemarka, der man virkelig trenger dem, fordi det ikke er lønnsomt. Men politikk interesserer meg ikke. Visst blir jeg arg på Bush, at man ikke ser palestinernes situasjon. Hva skulle vi tenkt om svenskene tok Norge? Vi skulle nok hatet svenskene. Men jeg liker ikke å snakke om sånne ting, for jeg kan ingenting.- Du har skrevet 150 bøker. Hva er du stolt over?- At jeg har klart å gjøre virkelig det som for mange er uvirkelig. At jeg har fått folk til å begynne å lese. At jeg har nådd ut til så mange med budskap som jeg ikke visste fantes der. Som å være snill mot dyrene, akseptere de som står litt utenfor samfunnet. Nei, herregud! Det her låter som en forbasket barneprediken!- Du skriver om medmenneskelighet, Margit, om de som står utenfor, sier datteren.- Vel. Hvem står egentlig innenfor? Ånei! Nå blir jeg kvasidyp igjen. Jeg forsøkte å være litt dyp i den nye boken, men anmelderen mente det var på linje med Ari Behns svulstigheter. Jeg er ikke dyp. - Ser du på deg selv som litt dum?- Nei. Men jeg er for lykkelig og glad til å være dyp. Jeg har levd et lykkelig liv, sier hun.- Men du har opplevd forferdelige ting?- Det spoler jeg over. Jeg er en "survivor", sier hun.Margit Sandemo ble voldtatt som barn. Flere ganger. Hun trodde ikke hun skulle klare å omgås menn etter det. Men hun klarte det med Asbjørn. Han lappet henne sammen og bygde et helt menneske av henne, som hun sier.- Det finnes saker jeg ikke kan røre ved, ikke nevne ved navn. Derfor vil jeg ikke at noen skal skrive min biografi, de maser og maser, men skal noen gjøre det, må det bli meg selv. Men det vil jeg ikke. Det er mye ved barndommen som er umulig å legge bak meg. Det er alltid der. Og kan plutselig dukke opp. Jeg kjenner et ubehag ved nærhet. Men jeg har vennet meg til å ta i mot en klem.- Likevel ser du på deg som verdens lykkeligste?- Men jeg er jo det! Visst faen, jeg har jo hatt det fantastisk. Har jeg fått et talent til å skrive røverromaner, skal jeg bruke det. Jeg er lykkelig så lenge fantasien jobber.