26. januar 2001 ble Norge rystet av høyreekstreme handlinger. Knivdrapet på Benjamin Hermansen var rasistisk motivert og ble utført av personer fra det nynazistiske miljøet BootBoys. Drøye ti år etter, 22. juli 2011, ble vi rammet på nytt – i et sjokkerende omfang. Denne gangen av en terrorist med islamofobe holdninger.

Behovet for kunnskap om fremveksten av høyreekstreme miljøer og rasistiske holdninger er stort, men den norske forskningslitteraturen nærmest ikke-eksisterende.

– Hovedfokuset de siste årene har ligget på problemene ved det de fleste ser som «manglende integrering» og ikke på utviklingen av nasjonalisme og rasisme, sier professor i sosiologi Mette Andersson.

Nye perspektiver

Andersson deltok nylig på en debatt på Litteraturhuset i Oslo med «Migrasjonsforskning i etterkant av 22/7ۚ» som tema. Representanter fra mediene, organisasjoner og forskningsinstitusjoner var enige spesielt på ett punkt: Vi trenger nye perspektiver.

I paneldebatten var forfatter og journalist Øyvind Strømmen blant de mest kritiske til migrasjonsforskningen.

– Jeg mener at både norske forskere, journalister og andre har vært naive overfor høyreekstrem tenkning. Årsaken kan være at man har sett på denne formen for ekstremisme som mindre farlig, som litt uskyldig og harmløs, sier han.

Kan ta livet av myter

– Har det vært lettere for miljøene å få spre seg og utvikle seg fordi vi knapt har visst om dem?

– Jeg er usikker på det. Utviklingen har ikke vært særlig annerledes i andre land, selv om forskningen der har vært mer omfattende. Forskning i seg selv ville nok ikke ha bremset utviklingen. Men jeg mener at økt forsker- og medieoppmerksomhet rundt høyreekstremisme ville ha bidratt til at forestillinger som "alle terrorister er muslimer" ville vært vanskeligere å selge.

Mette Andersson understreker at det er mange spørsmål som står ubesvart, som kan bidra til en større forståelse av nordmenns holdninger til innvandring og hvordan de ekstreme tankesettene utvikler seg. Hun taler varmt for et større fokus på grunnforskning. Med det refererer hun til spørsmål som stilles ut fra forskerens egen undring på et felt.

– Etter 22/7 har det for eksempel blitt ekstra viktig å forske mer på opinionsdanningen. Det er viktig å få inn følelser: Hvorfor er det så mye utrygghet blant nordmenn?

– Er det ikke forskernes eget ansvar å lage interessante problemstillinger rundt disse temaene?

– Jo, og det gjøres også. Men vi må hele tiden slåss om midlene, og betingelsene er ikke alltid gode for å stille de grunnleggende spørsmålene.

Ligger etter andre land

Andersson mener at mye av forskningen er styrt av hvordan departementet vil styre integreringen.

– Det blir for smalt, fastslår hun.

Hun viser til hvordan debatten de siste årene har vridd seg i retning av mer negativ omtale av minoriteter, og at det er blitt mer aksept for negative ytringer.

– Rasisme, derimot, blir raskt avfeid som skjellsord og kritikk. Vi trenger mer forskning på følsomme tema, som innvandringsskepsis, men også rasisme og høyreekstremisme, sier hun og påpeker at Norge ligger svært langt etter andre land i denne typen forskning.

Forsker Tordis Borchgrevink er mer forsiktig i sine konklusjoner, selv om hun understreker at vi må ta den høyreekstreme verdensanskuelsen svært alvorlig.

– Publikum har en rett til å vite. Men har samfunnsvitere en plikt til å oppsøke den høyreekstreme ideologien som Anders Behring Breivik representerer? Eller har de en plikt til å la være? Jeg er usikker, sier hun.

– Farlig forskning

Førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo Katrine Fangen brukte mye tid på feltarbeid i nynazistiske miljøer på 90-tallet i forbindelse med sin doktoravhandling. I tillegg har hun forsket på muslimers opplevelse av ekskludering, krenkelser og rasisme i mange år (siden 2003 om somaliere -  de siste tre årene innvandrere generelt). Fangen er ikke enig med Øyvind Strømmen i at forskerne har vært naive.

– Jeg tror heller at mange vegrer seg for å studere miljøene fordi man kan møte en del moralsk avstand når man snakker med personer med slike holdninger. Likevel er det viktig. Det høyreekstreme miljøet kan være farlig, og at det holder at én person er det, understreker Fangen.

Hun forklarer at høyreekstremismen har forandret seg mye i løpet av de siste 20 årene.

– Det er mindre gatevold, færre felles treff og en mer anonymisert tilværelse på Internett. Det krever en annen type feltarbeid, forklarer hun.

Fangen mener det er forstemmende at så mange tok for gitt at det var islamister som sto bak terrorhandlingene 22. juli.

– Men det illustrerer samtidig den sterke forutinntatte holdningen mot muslimer som er rådende i de fleste vestlige land i etterkant av 11. september 2001. Jeg tror ikke forskning på høyreekstremisme i Norge kunne ha forutsett terrorhandlingene i Oslo og på Utøya, men flere kunne kanskje lettere ha innsett at de sterke og ensidige antiislamistiske holdningene før eller siden ville få tragiske konsekvenser, sier hun.

Fangen påpeker at 22/7 allerede kan ha ført til en endring.

– Jeg tror ikke det er vanskelig å få midler til forskning på høyreekstremisme, spesielt i forbindelse med nettdebatt og blogger. Pengesekken er nok veldig åpen nå, sier hun.

Åpner pengesekken

Administrerende direktør i Forskningsrådet, Arvid Hallén, tror at Fangens antagelse er riktig.

– Forskningsrådet forventer flere slike søknader, og at flere blir innvilget. Alle har nå en annen oppmerksomhet mot ekstreme miljøer, bekrefter han.

Hallén tror at 22/7 vil fungere som en referanseramme generelt, både for forskere og politikere. Han er imidlertid uenig i Mette Anderssons påstand om at departementet skal ha styrt migrasjonsforskningen i en bestemt retning.

– Jeg stusser over det hun sier. Programmene har vært brede og åpne i utlysningene. Men styret må prioritere det de oppfatter som viktige og gode problemstillinger. Den faglige kvaliteten veier tyngst, påpeker Hallén.

Samtidig ser han poenget med at et bredere perspektiv i migrasjonsforskningen er viktig.

– Det skal være rom for gode prosjekter selv om de ikke oppfattes som politisk relevante, sier han.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet ble kontaktet av Aftenposten, men hadde ikke mulighet til å kommentere saken.