Hva former våre forestillinger om en by? Hvilke assosiasjoner popper uvilkårlig opp i oss når vi sier London, Paris, Berlin, Roma?

Nordmenn reiser som aldri før. Storbyferier er blitt en dagligdags og selvfølgelig foreteelse for annenhver husholdning, og begrepet «storbyferie» i seg selv innebærer at byen vi reiser til må være en ganske så påkostet ferie verdt og gi oss valuta for pengene, må romme severdigheter, spisesteder som pirrer smaklsløkene, et vell av underholdningstilbud og så videre.

Borte bra

Vi setter oss på et fly for avkoblingens og rekreasjonens skyld, vi setter oss på et fly fordi vi har fortjent det, vi setter oss på et fly fordi vi vil oppleve noe nytt og inspirerende, noe som kan stimulere sanseapparatet vårt.

Byen vi reiser til kan ikke stå i et likeverdig forhold til det vi legger midlertidig bak oss. Vi har en klar forventning om at den skal gi oss et løft vi ikke kunne ha fått på hjemmebane, overskride våre vante referanserammer, parallelt med at den, paradoksalt nok, gir oss en forunderlig følelse av tilhørighet og nærhet. Som om den svarer til en litt bortgjemt og upåaktet side av oss selv, hensetter oss i en slags hemmelig jubel.

Sminket utstillingsdukke

For meg er den amerikanske hovedstaden Washington, D.C en slik by. Jeg har bare vært der to ganger, men det kjennes ut som om jeg har vært der et utall ganger. Det faller meg besnærende lett å tenke på Washington som min by, selv om det er en tankegang som er basert på svært så sviktende forutsetninger. For hva sikter jeg til når jeg sier min by?

Jeg er fullstendig klar over at jeg kun har sett en brøkdel av den ufattelig sammensatte og komplekse virkeligheten som Washington utgjør. Grovt regnet har jeg, i likhet med den overveldende majoriteten av andre besøkende, ikke sett annet enn det de forlokkende turistguidene har villet at jeg skulle se. Og denne selektive holdningen avgrenser seg naturligvis ikke til hvordan jeg eller det store vi-et betrakter Washington.

Den moderne storbyen, hvor den nå måtte befinne seg på kartet, fremstår som en Potemkins kulisse, en sminket utstillingsdukke, noe vi i vårt stille sinn er hundre prosent innforstått med. Men for ikke å spolere fornøyelsen og kanskje sjelefreden attpåtil, later vi som ingenting, deltar med liv og lyst i skuespillet om det gode, urbane liv.

Evighetsflammen og Watergate

For Washington – hva er det? Er ikke det å ta en morgenfrisk løpetur langs den nesten fire kilometer lange grønne lungen The Mall med Capitol Hill-kuppelen som en skimrende hvit ledestjerne i det fjerne?

J. David Ake, TT / NTB Scanpix

Washington – er ikke det å stå ærbødig ved de marmorerte føttene til slaveribekjemperen og landsfaderen Abraham Lincoln i søylehallen han ruver i? Washington – er ikke det å bli «starstruck» av å få nærkontakt med Det hvite hus? Washington – er ikke det å beundre Johannes Vermeers utsøkte maleri «Piken med den røde hatten» i National Gallery of Art?

Washington – er ikke det å oppsøke John F. Kennedys grav på Arlington-kirkegården hvor evighetsflammen tent av enken Jacqueline brenner så rørende for enda en uslitelig amerikansk mytemaker? Washington – er ikke det å shoppe merkevarer i den idylliske småhusbebyggelsen i Georgetown? Washington – er ikke det å slentre ut på takterrassen til det gigantiske Kennedy-senteret etter et bedre måltid i restauranten innenfor og ha panoramautsikt over Potomac-elven og det hesteskoformede Watergate-komplekset, åstedet for innbruddet i det demokratiske partiets hovedkvarter som ble begynnelsen på slutten for den notoriske løgnhalsen Richard Nixon?

Washington – er ikke det å se solnedgangen kaste sin eventyrrøde glans over det 169 meter høye obelisken reist for å hedre republikkens første president? Washington – er ikke det summa summarum en lav, trerik og miljøbevisst by som synes å fremelske, hvor erkeamerikansk den enn kan virke, «the Scandinavian way of life» og følgelig det beste av alle samfunn til alle tider?

Fire presidenter og en presidentfrue. Foran: Michelle og Barack Obama. Bak fra venstre: Jimmy Carter, Bill Clinton og Abraham Lincoln.
JASON REED

Litteraturen som korrektiv

Jo, det er belegg for å si alt dette, slik det er belegg for å si at alt dette er overflatekrusninger, å skumme fløten av en by med mørke understrømmer. Dette vet vi, som nevnt, og som de nytelsessyke globetrottere vi er, forbeholder vi oss suverent retten til å omgås en metropol mot bedre vitende og uten den hele og fulle blenderåpning. Før eller siden bør imidlertid denne helhetlige blenderåpningen innfinne seg og bekvemmelighetsflagget fires, og det er her romanene til George Pelecanos kommer inn som et betimelig korrektiv.

Til tross for at et halvt dusin av bøkene hans foreligger på norsk, er det ingen indikasjoner på at han er blitt en salgsmagnet her på berget. Skal vi skjele til rene og skjære kvalitetskriterier, er det noe han for lengst burde ha blitt, men kjennere vil i alle fall vite at han var en sentral bidragsyter til den så smått legendariske TV-serien The Wire, henlagt til diverse rufsete gatehjørner i Baltimore der det skiftende hegemoniet over narkotikaomsetningen er den røde handlingstråden. Og det er nettopp gatelivet i alle sine uglamorøse avskygninger som danner den greskættede Pelecanos' kunstneriske plattform.

Suppekø i en av Washingtons fattige bydeler.
JOE MARQUETTE, TT / NTB Scanpix

Gatelivet slik det leves i det som med distansert byråkratsjargong heter «belastede bydeler», primært i det nordøstlige og sørøstlige Washington. Den typiske Pelecanos-karakter har en helt marginal og ofte ikke-eksisterende berøringsflate med det offisielle, det flombelyste byrommet. Downtowns iboende herligheter kunne like gjerne ha befunnet seg i Kina, for ikke å si på en annen klode. Det er nærområdet som gjelder.

En basketballkurv som venter på å bli brukt av en rastløs ungdomsgjeng. En malingslitt parkbenk. Det lokale vanningshullet, jazzklubben, kinoen. I den grad slike fasiliteter finnes og ikke forslummingen har tatt overhånd. Og alltid virker det som om det bare er en skjør og bristeferdig hinne som skiller sofaen eller sengen til en av romanskikkelsene fra gateplanet. Gaten som gestalter både frihet og fare, muligheter og fallgruver, og som er en ustoppelig utklekkingsanstalt for de forbrytelsene som er omdreiningspunktet i ethvert asfaltdrama signert Pelecanos.

Forbrytelsenes sosiale dimensjon

Vi kan godt betegne ham som en kriminalforfatter, men det er adskillig mer presist og fyldestgjørende å betegne ham som en seismograf for og kronikør av forbrytelsenes flerstemte årssakssammenhenger. I en bred vifte av fortellinger som spenner fra 40-tallet frem til i dag, skildrer Pelecanos den negativt ladede kjedereaksjonen som får forbrytelser til å oppstå. Forbrytelsene hos Pelecanos skjer forsiktig sagt ikke i vakuum, men i en sosial kontekst influert av uhellsvangre faktorer som kontinuerlig truer med å trekke teppet bort under beina på de impliserte parter.

Som variasjoner over et utømmelig tema belyser Pelecanos den onde sirkelen som bortfall av stabile familiestrukturer, stabil skolegang, åpenlys forskjellsbehandling av den svarte befolkningen og den alltid latente volden, representerer. Volden som igjen er en kronisk følgesykdom av den epidemiske dophandelen, eller var det omvendt?

Washington-politiet på narotikaraid.
SCOTT APPLEWHITE, TT / NTB Scanpix

Volden i en Pelecanos-roman er under alle omstendigheter særdeles ubehagelig fordi den er særdeles fysisk og følbar. Alt er fysisk følbart, alt kommer tett på i en Pelecanos-roman, forsterket av en eksplosiv muntlighet. Pelecanos har et perfekt gehør for en lavine av slang, sosiolekter og lignende ikke synderlig delikate og politisk korrekte verbale byggeklosser som får den og den skikkelsen til å vibrere livaktig i leseren og boksidene til å blafre hett og hektisk forbi.

Han bedriver en upolert og usensurert vokalkunst i bokform, ikke som et maniert påhitt, men som et boblende heksebrygg som tilsynelatende kommer rett fra kilden.

Det filterløse blikket

Den konvensjonelle krim-dramaturgien består av enkle og greie komponenter. Ni av ti kriminalromaner er sydd over lesten forbrytelse -- etterforskning -- oppklaring av forbrytelsen. Pelecanos vrir og vrenger på dette standardiserte skjemaet. Ikke så rent sjelden finnes det faktisk ingen regulære etterforskere, verken privatpraktiserende eller i politiuniform. Alt som finnes er forbrytelsen og de personene som blir berørt av den og selv må ta hånd om den, samtidig som de kan slumpe til å være innblandet i den.

Moralvoktere er noe av et særsyn i det mollstemte Pelecanos-universet. Brorparten av aktørene har problemer med å holde seg på den smale sti. Denne utsattheten, svimmelheten, tilfører Pelecanos-historiene en dirrende og sosiologisk sett jevnt fordelt nerve. Doplangere, forhutlede og alkoholiserte Vietnam-veteraner, sosialarbeidere, bartendere, lærere, fengselsfugler, prostituerte og halliker, sykehusansatte og pensjonister -- hele hurven er så å si i samme båt.

Et lite utvalg beslaglagte våpen hos Washington-politiet.
Jacquelyn Martin, TT / NTB Scanpix

Alle er prisgitt gatens egen uberegnelige jurisdiksjon. Lov og rett i institusjonalisert forstand er konstant på etterskudd, må nøye seg med å rekonstruere begivenhetene. Det er først når det utenforstående etterforskerblikket, filteret mellom forbrytelsen og omverdenen fjernes, at de forutsetningene forbrytelsen hviler på kan komme for en dag, er det som om Pelecanos prediker mens han i bok etter bok heller kaldt vann i blodet på alle Washingtons festtalere.

Narkobutikken Oslo

Oslo er på ingen som helst måte Washington. Men også Oslo er en delt by, bruddstykker med et relativt svakt innbyrdes bindevev. Og hver gang jeg leser Pelecanos griper jeg meg i å savne en forfatter som kan komplettere bildet av Oslo slik Pelecanos kompletterer bildet av Washington.

Riktignok har vi en hel armada av forfattere, krim eller ikke, som skriver om Oslo, men hvem skriver rått og animalsk om Oslo, hvem skriver uten kikkermentalitet og middeklassementalitet om Oslo, hvem skriver totalt nedpå om Oslo? Hvem kan makte å levendegjøre den bugnende narkobutikken Oslo sett fra Vaterland og Lakkegata, sett fra en khatforbrukers side av kafébordet? Hvem kan få ikke bare det underkommuniserte Oslo i tale, men få det underkommuniserte Oslo til å tale selv, tale fritt og uhemmet og med dokumentarisk pregnans og treffsikkerhet?

Oslo-losen

Disse betraktningene gjøres i en pen og pyntelig villavei midt i naturreservatet Asker, omgitt av frittgående katter og gressende rådyr, så jeg er neppe en egnet kandidat til å hale i land et så krevende prosjekt. Håpet er at noen med større affinitet til det jeg etterspør føler seg kallet til å foreta en vesentlig og verdifull utvidelse av den gjengse synsvinkelen på Oslo.

Byen er samtidslitteraturens arena fremfor noen. Men i litterært henseende er Oslo ennå ikke på høyde med sin tid fordi den blir såpass ufullstendig og summarisk gjengitt.

Hverdag på kaia i Bjørvika da The Guardian kåret Oslo til Europas verste dopby i 2002.
Heiko Junge, NTB scanpix

Det er en av mange lærdommer vi kan trekke av å fordype oss i George Pelecanos, så da gjenstår det bare å hyre en kloning av ham, utsendt fra gatens hardbarkede parlament i Washington, til å være vår skrivende Oslo-los.