Kjærlighet og gjengkrig

Musikk- og teaterhuset Kilden – et usedvanlig vakkert utformet hus – åpner med musikalen fra 1957 som revolusjonerte formen. Shakespeares drama om Romeo og Julie er basis. Hans forelskede unge fra de stridende familiene Montague og Capulet i Verona, ble etter diverse endringer hos Leonard Bernstein og Arthur Laurents til Tony og Maria i New York– han polsk-amerikansk, hun nettopp av båten fra Puerto Rico. Hatet mellom ungdomsgjengene Jet’er og Haier, befolket av neglisjerte barn, blir en kamp på liv og død. Så mye vold og død at slutten måtte romme et slags fremtidshåp.

Bernsteins sensasjonelle partitur, med rytmer og motrytmer i skjæringspunktet latinsk, jazz og rock, og med klassiske over- og undertoner, er like insisterende, melodisk, dødelig farlig og dødelig romantisk som for 55 år siden.

Mot en bakgrunn av grå og forfallen storbyjungel, der barnemishandling og arbeidsløshet råder, er en glorete jukeboks på drugstoren eneste fargeklatt. Her lever tenåringer ut sine triste og fremtidsløse liv, med eierskap til en gatestump som eneste mål. Linjene til vår egen tid er korte, konfliktene er åpenbare. Hudfarge og religion er like brennbare temaer i dag. Knivbruk og voldtekt også. WSS griper fremdeles rett inn i samtiden. 

44 musikere

Oppsetningen i Kilden er et samarbeid mellom leietagerne i huset – Opera Sør, Agder Teater og Kristiansand Symfoniorkester – det betyr for eksempel at det ikke koster teateret noe å holde seg med et stort orkester. For en luksus! I orkestergraven sitter 44 levende musikere under Ingar Bergbys faste ledelse, ikke siden 1957 på Broadway har noe teater rådd over et tilsvarende antall. Da er det for mine ører ganske trist at alle instrumenter er mikket opp. 44 musikere måtte da kunne spille akustisk, med alt det ville betydd av klanglige og dynamiske nyanser? Her bestemmer lyddesignen nivået, og balansen mellom grav og scene er ikke perfekt. Ikke alltid mellom aktørene på scenen heller.

Løft i andre akt

Et amerikansk kunstnerisk team er brakt inn, men en norsk replikkinstruktør mangler. I musikal er tekst like viktig som musikk, og her forsvinner mye i mangelfull diksjon. Når Ingar Helge Gimle er på scenen som Doc, projiseres hvert ord. Dansen spiller en hovedrolle i WSS, og koreografien er prøveteknisk striglet – de nervøse rytmene, fingerknipsingen, testosteronet som koker over – alt er på plass, men energien er ofte utvendig og overtydelig. Svenske Frida Janssons Maria har en vakker operasopran med et eget lys i høydetonene, men replikkene er sirupseige. Rune Svendsen har nerve som Tony: Han kombinerer særegen musikalstemme og god replikk. Solveig Andsnes’ Anita har temperament, musikalsk smidighet, og replikkene sitter.    

Første akt var treg på premieren, men andre akt tok seg sterkt opp. Da kom den dirrende nerven og fremdriften inn, skjebnene berørte og rystet. Sånn skal det være!