Kjørekaren og hans hest

Ifølge Aristoteles må det dikteriske språk ha karakter av noe fremmed, noe forunderlig, for å virke.

Den russiske litteraturteoretikeren Viktor Sjklovskij har fulgt opp dette ved å si at kunstens viktigste virkemiddel er underliggjøringen. I dagliglivet blir handlingene automatiske, våre vaner gjør at vi nesten ikke legger merke til det rundt oss, sier Sjklovskij. Tingene går liksom innpakket forbi oss; vi vet at de er der, men ser dem ikke. Slik går livet tapt og blir til intet.

Kunstens mål er å gi oss livsfølelsen tilbake. Det skjer ved å øke persepsjonsprosessen slik at vi begynner å ta inn omverdenen igjen.

Hesten forteller

Som eksempel på underliggjøring bruker Sjklovskij den russiske dikteren Tolstojs fortelling Målestokken, der en hest er fortelleren, og tingene blir underliggjort, ikke ved vår, men ved hestens oppfattelse av dem. Dermed ser vi alt på en ny måte. Eller kanskje heller: slik ting egentlig er.

Å legge synsvinkelen til et dyr er et grep av og til brukt i prosaen, ofte med stor virkning. Men det er samtidig svært lite brukt i lyrikken, kanskje fordi lyrikken tradisjonelt er et uttrykk for et jeg som ligger dikteren selv nær. Men i Øyvind Rimbereids nye diktsamling, Jimmen, er det en hest som snakker. Diktsamlingen åpner slik:

 

Høyrer eg no

gode herren

koma nedåt sti

og burtåt stallen mine heimars.

 

Hesten ikke bare snakker, men uttrykker seg i en arkaisk høystil som kan minne om balladediktningen. Herren hans kommer også til uttrykk, men han snakker stavangerdialekt og virker å stå under hesten i status og refleksjonsevne. Selv om kjørekaren selvfølgelig mener det er motsatt.

En by i endring

Fortellingen som utfolder seg er i korthet slik: Fjordingen Jimmen og kjørekaren hans ferdes rundt i et 1970-talls Stavanger og henter skyller. De kjører gjennom en by og en tid i endring, et nytt Norge er på vei til å formes rundt dem, den moderne oljenasjonen.

Samtidig har de hver sine private problemer. Hesten har en sele som har begynt å gnage, og kjørekaren har en søster på sinnssykehus. Rundt dem bygges ringveier og motorveier i en hastighet som gjør at det snart ikke er småveier igjen for hest og kjerre. Og på fjorden slepes condeepplattformer ut til oljefeltene i Nordsjøen.

Mot dette står hesten og kjerras rolige og forsiktige bevegelser inn og ut av portrom:

«Forsiktig med baghjulå /

forbi trappene /så me ikkje får vipp /og kaggene velte. /

Stilt / går eg inn i baggårdane, /så ingen hørre at eg e der for å tømma».

God mot hesten

Rørende er omsorgen kjørekaren har for sin kompanjong, hesten:

"Å skritta jevnt /gjønå gadene. /Ikkje dra på! /Å holda taumane så laust /at du kan ha et egg /i håndå. /Aldri ei einaste vridd reim! /Å la bittet styra, /som om det va ei hånd / som drog Jimmen framøve. / Aldri sett kaldt bitt rett inn! / Å ta ørlide inn på taumene / når ein bil komme, / for at han ska merka at du e der."

Hesten på sin side leverer det reneste Morning has broken-diktet, der en av hilsningene lyder slik: «Morgon morgons / attmed bolleblomar / og deim gule. / Morgon morgons / uti graset pissa / og til soli alle dropar / so deim helsar».

Jimmen er 14 år, eller 14 000, heter det et sted. Han har en fot i den mytologiske verden, der han tenker på Gjallarbrua.

Den raske moderniseringen har både hesten, kjørekaren og søsteren hans problemer med. Likevel blir ikke dette sentimentalt eller tilbakeskuende, men representerer i sin underliggjøring heller en type omverdensoppmerksomhet som nettopp den gode poesien kan gi.

Ingen dum skapning, denne hesten. Ingen dum kar, denne poeten.