Blant kommunister og nudister

– Jeg synes det er mer spennende å iscenesette en historie eller følelse enn å jobbe katalogaktig. Det siste synes jeg ofte blir unaturlig og falskt. Jeg prøver alltid å finne frem til følelsene; for mye styling trigger meg ikke. Jeg liker å bla i gamle fotoalbum og har arvet mange av min mormor, som er en fantastisk inspirasjon. Jeg er også glad i stillbilder fra filmer. Sofia Coppolas Virgin Suicides er en favoritt. Selv om jeg jobber mest med motefotografi, liker jeg ikke å kalle det for mote. Jeg er mer opptatt av modellen og stedet enn klærne jeg tar bilder av. Dette bildet er tatt hjemme i modellens egen leilighet på Frogner. Jeg liker at det har en dagbok-feeling og noe intimt over seg.

– Dette bildet er tatt på en nudiststrand på Gran Canaria i 2009. Det var min måte å tolke en veldig konkret idé på, som i dette tilfellet var å lage en moteserie med duse, hudfargede klær. Hele fotoopptaket var spontant. Vi spurte bare tilfeldige nudister om det var greit at vi tok bilder. Det var det ingen som hadde noe imot.Når mote og virkelighet møtes, oppstår det noe interessant, synes jeg. Jeg foretrekker at bildet har en viss virkelighet i seg. Et romantisk uttrykk er gjennomgående i det jeg gjør, jeg vil heller fotografere de vakre hverdagstingene enn en halvnaken dame på et bilpanser. Man kan få mye fantastisk ut av det hverdagslige. Jeg er ikke opptatt av kjendiser og glamour, og vil helst jobbe med mote uten alle moteklisjeene. For meg er fotografering en intim dialog med personen foran kamera.

– Vi skulle gjøre en moteserie for et britisk magasin som heter 125, og temaet for nummeret var luksus. Vi diskuterte ideer og kom inn på TV-programmet «Celebrity rehab», et program om rike mennesker som havner på rehabilitering på grunn av sitt luksusmisbruk. I bildene ville vi imidlertid vise at alle, når alt kommer til alt, trenger omtanke fra sine medmennesker og at relasjoner er viktigere enn fine ting.Vi forsøkte å gi bildet en slags dokumentarfølelse. Som et øyeblikksbilde fra en rehab. For å få et så riktig miljø som mulig bygde vi opp kulisser i studio og kledde opp statister i passende klær. Under selve fotograferingen gjorde vi falløvelsen mange ganger og finpusset på statistenes posisjoner og uttrykk. Slike falløvelser er en øvelse i tillit, der du lærer deg å slippe taket og må stole på at personen bak tar imot.Motefotografi handler ofte om å vise frem klær, men vi forsøker heller å fortelle om et menneske og menneskets situasjon i en viss sammenheng. Klærne er bare en detalj som kan forsterke en historie. De har aldri hovedrollen.

– Året var 1987. Som det første vestlige magasinet i verden fikk det norske motebladet Tique tillatelse til å reise inn i det gamle, kommunistiske Sovjetunionen for å fotografere vestlig mote. Landet var i utgangspunktet lukket, så dette var helt unikt. Vi hadde gjort grundig forarbeid og fått alle søknader godkjent, likevel fikk vi problemer allerede på flyplassen i Moskva. De ville ikke slippe oss gjennom tollen med alle posene med dyre, vestlige klær. Da vi så kom inn til Moskva, var alt svært strengt. Vi fikk ikke lov til å ferdes fritt, men ble tildelt en tolk og en buss som fraktet oss rundt i regnvær til steder der tolken på forhånd hadde fått lov av ministeriet til å la oss stoppe og fotografere. Det var som regel på steder vi ikke ville ha valgt selv. Men her var det bare å følge ordre, gå ut av bussen og ta det vi fikk.Jeg ville at modellene skulle blande seg med lokale folk som fantes i gatene der vi var. Mange forbipasserende undret seg over de dekadente modellene som sprang rundt i de heftigste 80-tallsklærne som fantes på denne tiden. For å understreke den litt grå stemningen i byen valgte jeg å fotografere i sort-hvitt.Min tilnærming til motefotografi har ofte vært å involvere den private fotografiske delen jeg har i meg. Jeg er mye mer påvirket av personlige fotografer, som Robert Frank og Bruce Davidson, enn av rene motefotografer. Jeg forsøker å unngå å la modellene posere på tradisjonell måte, og etterstreber en mer naturlig væremåte. Man kan kalle det en snapshot-stil, og det passer godt på dette bildet. Nå som jeg jobber utelukkende digitalt, er det veldig kult å se igjen disse bildene med ekte filmkorn og et organisk uttrykk som er særegent for bilder som er tatt med film.