Juni 2012: Iben Sandemose står i baren med nyfylt glass når fastlegen ringer. Hun er i Firenze med samboeren, skuespiller Trond Brænne, hans sønn og to gode venner. Alt er riktig. De nyter livet. Kjærligheten. Kunsten. Vinen.

Legen i telefonen ber henne sette seg.

Nå, to år og en flodbølge av sorg senere, viser tegneren og forfatteren vei forbi verktøy, skruer og en halvferdig sofa på en ørliten glassveranda på Nesodden.— Når jeg trenger å meditere er det deilig med drill og stikksag. Det funker bedre for meg enn mindfullness, ler hun og plasserer rå gulrøtter og te på verandabordet. Selvsnekret, som det meste i det lille sommerhuset.

Uten hell hadde hun og Trond lett etter drømmehuset på Nesodden lenge.

Barnebarnet, Filippa, mente huset ville være mye lettere å finne hvis farmor viste hvordan det så ut på en tegning. I halvannet år hadde «annonsen» hengt på stolper og buss-skur da en kvinne fra Svestad ringte og sa at nå var huset på lappen til salgs.

— I fjor var det mest vondt å være her. I år kjennes det faktisk godt igjen, sier Sandemose og skjenker te.

Raset

Siden telefonen i Firenze, har livet tatt spenntak og filleristet den vevre kvinnen. Legen fortalte at kulen hun hadde oppdaget faktisk var ondartet. Hun ble operert og startet med cellegift.

En måned før behandlingen var over, brant loftet i bygården der hun og samboeren bodde. 1500 av originaltegningene hennes ble aske, og leiligheten var ubeboelig i ett år.

Paret levde i koffert. Flyttet mellom venner og sommerhuset. I mars var Iben omsider ferdig med siste cellegiftkur. Hun og Trond skulle på en etterlengtet fjelltur for å samle seg. Torsdag kveld satt hun her i sommerhuset og skrev da han ringte fra Oslo.

— Nå blir jeg veldig syk, sa han midt i samtalen.

Lørdag var han død av hjerneslag. Tre uker senere døde faren hennes.

— Pappa var så glad for at Trond skulle passe på meg. Jeg hadde ikke hjerte til å fortelle at han var død og sa han var på en lang reise, sier hun med et lite smil.

— Jeg regner med at de har møttes nå.

Vil leve

Og her sitter hun. Den blonde, tykke panneluggen, varemerket gjennom hele livet, er tatt av cellegiften og erstattet av en stri, svartfarget rocka lokk.

Hun har skrevet hørespill og bok (Den dagen i Firenze ) om kreftdiagnosen og hva den virvlet opp av gammel angst, skam og skrekk.

Hun har levert manus til nok en bok i serien om Farmor og Fiat (= Iben og Filippa) som handler om hva som skjer når morfar dør. Og, først og fremst. Hun har bestemt seg for at hun vil leve. Selv med det gapende tomrommet etter Trond.

— Trond sa ofte: Alt er som det skal være. Vi må akseptere ting som de er. Jeg klarte til slutt å akseptere at han var død. Uten å tenke at det var urettferdig. Men man blir jo ikke mindre ulykkelig av den grunn.

Døde dyr

Trond Brænne og Iben Sandemose møttes i døren på Cappelens julebord for 14 år siden. Han på vei inn, hun skulle hjem.

— Jeg mener at det sa pang, og nå kan jo ikke han si noe, ler hun.

De to laget bøker sammen, reiste på skoleturneer, utfordret og utfylte hverandre. Og hadde det ”jævlig gøy, rett og slett”.

Iben Sandemose og Trond Brænne var sammen i 14 år. I mars i fjor døde han brått av hjerneslag. Her i en flytende fin stund på Nilen i 2010.
Privat

Når de kjørte bil konkurrerte de om å se flest døde dyr. Poengene ble sirlig ført etter et avansert system limt på dashbordet: Jo flatere dyr, jo flere poeng. Hare: 50 poeng. Most hare: 100 poeng. Siden Ibens sønn heter Mikkel, ga rev minuspoeng. Det samme gjorde katter, for dem elsket de. Veldig sjeldne dyr ga pluss.— Men det ble jo mye mus, humrer hun og minnes vennen som fant en lapp der det sto ”halv skjære, 50 poeng”.

— Han lurte litt. Hehe.

På skoleturneer, der de fortalte fra egen barndom, gledet de seg over flotte hoteller, mat og vin innimellom forestillingene for de små. Men i Finnmark, der også barnehagebarna fikk slippe inn, kunne Sandemoses tegninger bli i sterkeste laget. De illustrerte uten omsvøp foreldrenes aktiviteter da hun ble unnfanget i tillegg til både henne og faren i fødselsøyeblikket.

— Det ble en del ulike stillinger, ja. Jeg sa at småbarna måtte ha hendene foran ansiktet på det verste. Jeg ville jo ikke miste jobben.

Hjem i særklasse

Hjemmefra var Iben Sandemose overhodet ikke vant til at småbarn skulle skånes. Familien utgjorde et svært eksotisk innslag blant skipsrederne på Smestad.Moren, Siri, hadde danset på Chat Noir, gikk gjerne ned i bro og rullet som et hjul på stuegulvet, solte seg kliss naken på sølvpapir i hagen, kjørte Harley Davidson og påsto hardnakket at hun hadde vært neger før Iben ble født. En kasse med bastskjørt pekte i samme retning.

Faren, oppfinneren Bjarne Sandemose, sønn av dikteren Aksel Sandemose, var sterkt preget av en oppvekst der han bokstavelig talt fikk slått inn at han skulle holde munn og full av redsel for omverdenen.

Oppfinnelsene hans var derimot dristige. Lenge før han laget Il Tempo Gigante sammen med Ivo Caprino, bygget han familiens himmelblå bil Fido, en krysning mellom Fiat og Skoda. Den var utstyrt med en liten kjele i motoren der egg og fisk ble tilberedt underveis. Mangelen på varmeapparat løste faren ved å føre en orange gummislange fra dashbordet inn i buksesmekken.

En vinterdag stanset politiet den underlige farkosten på Lysaker. Da føreren spratt ut med slangen tytende ut av smekken, vinket de forfjamsede betjentene ham umiddelbart videre.

Forlatt barn

At familien konstant manglet penger og tilbrakte vinterhalvåret på badet, husets eneste varme rom, la ingen demper på utfoldelsen.

— Hele barndommen var en fantastisk opplevelse, fastslår datteren. Men hun kom ikke fra den uten sår.

Foreldrenes forhold var preget av mye ekstremvær, og kranglene kunne utarte til ren nevekamp.

Tre år gammel – trolig etter et sjalusidrama - blir datteren sendt bort til et barnepensjonat. Der var ukens høydepunkt å få servert sukkerbiter til lørdagsbarnetimen. Den måtte barna nyte bak et gitter så de ikke skulle se inn i stuen til bestyrerne.

Forlatt og fortvilet tenker Iben at her må hun være for alltid. De små vaskene på badet var jo alt for små for foreldrene.

I ettertid trodde hun lenge at hun hadde vært i Nord Norge. I flere år.

Hun hadde vært tre måneder på Lillestrøm.

— Opplevelsen har nok bidratt til jeg er så redd for at folk ikke er glad i meg. At jeg ikke er bra nok.

Hun legger armene bak nakken. Tenker.

— Men etter alt som har skjedd nå har jeg fått et helt annet forhold til vennene mine. Nærere. Jeg tør å være mer som jeg har ønsket. Mer åpen. Ikke så redd.

- Hva har du vært så redd for?

— Alt!

Hun ler rått.

— Lage ny bok, ny kalender, gå inn i store selskaper. Men ikke for å snekre en ny seng. Da kan du jo gjemme alt under pene lister.

Hun har hentet Farris i to graverte glass. Det ene har mormoren gravert, det andre er prydet av hennes egne karakteristiske figurer og underfundige tekst.

— Da jeg giftet meg, laget pappa en graveringsmaskin til meg. Så jeg skulle ha noe å leve av hvis jeg ble skilt. I bryllupsgave, tenk på det!

Lugglokken vipper.

— Men han fikk jo rett. Jeg har brukt den veldig mye.

Nullkunst

I 1978 går Iben Sandemose forbi et forfallent kråkeslott på Skøyen. Hun jobber som sløydlærer på Steinerskolen, er nyskilt, har måttet selge huset hun og mannen har bygd i foreldrenes hage og er alene med en liten gutt.

— Der vil jeg bo, tenker hun og banker på.

Nybakt mor med sønnen Mikkel. Den senere filmregissøren er fjerde generasjon kunstner.
Privat

Eieren skal ikke selge. Men hun blir invitert inn på te, blir kjent med malerne som har atelier i huset og får ganske snart høre at hun må fri seg fra lærerlivet. Kunstner, derimot! Bestemme selv!Sløydlæreren sier opp jobben. Og sitter plutselig i et tomt atelier i kråkeslottet.

Når faren får nyheten om yrkesbyttet, synker han sammen og begynner å gråte.

— Han var jo så glad jeg hadde fast jobb. Den første i familien.

Brennende brødrister

Tegne hadde hun aldri lært, og påstår den dag i dag at hun ikke kan tegne alminnelige dyr og mennesker. Til gjengjeld har hun perfeksjonert sine høyst uvanlige dyr, mennesker, dyremennesker og menneskedyr.

Hun slapp inn på høstutstillingen, fikk noen illustrasjonsjobber, hadde en utstilling som solgte bra, begynte å skrive bøker.

— Det trillet på seg, som hun oppsummerer karrieren. Så tilsynelatende enkelt.

Iben Sandemoses første bok, "Kort, katt og genever", kom som resultat av et veddemål. Hun vant!
Privat

Men i perioder måtte hun gå på sosialen og få matkuponger. Sitronfromasj ble en populær middagsrett, og sønnen, filmregissøren Mikkel Sandemose, husker kokte poteter med smør og salt som rene festmåltidet. I tillegg husker han en utrolig kul mamma som kjørte rundt i en Moskowits på størrelse med en tank, kunne snekre og reparere alt. Og glemmer aldri synet av brødristeren med flammene slikkende bak som svever i en flott bue ut fra kjøkkenvinduet i fjerde etasje i Kirkeveien. Moren hadde prøvd å riste knekkebrød. Med smør.— Jeg har nok kastet en del, innrømmer hun.

— Men jeg er mye roligere nå.

Kalenderkriser

Hun har forsvunnet inn i den lille stuen og roter rundt etter sin ferskeste kalender.

For 25 år siden var hun i akutt pengekrise. I stedet for vaskejobb prøvde hun å lage noe hun kunne ha moro av selv. I 1991 kom kalenderen Nye norske dyr og introduserte hittil ukjente arter som premenstruell skogkatt og liten hushjort.

Kalenderen ble en knallsuksess og forlaget forlangte oppfølger. Dermed kom prestasjonsangsten. Og med den de grusomme årlige kalenderkrisene omtrent på denne årstiden, når arbeidet med den neste starter. Ut av krisene har det strømmet kalendere om sex, sykler, par, båter, og den som ikke slo an: IKEA.

— Stjålet, konstaterer hun innefra stuen, gir opp jakten på fjorårets utgave og åpner i stedet en irrgrønn Ipad. Også den skuffer.

— Først mistet jeg mobilen i do, så druknet Ipaden i badekaret. Jævlig dumt, da forsvant en del bilder.

Skremmende ensomhet

Iben Sandemose vil ikke fremstå som en som er ”flink” til å takle sorgen. Ute blant folk kunne hun være blid og virke sterk. Alene, eller sammen med sine nærmeste, har hun grått, hylt og skreket. Kjent redselen for ensomheten skylle over seg i voldsomme bølger. Når hun kom hjem og ingen var der. Når tekstmeldingene aldri kom. Og aldri skulle komme. Det meningsløse i å ikke kunne gjøre noe for den andre. Bare for seg selv.

— Er det noen vits i å fortsette å leve? Den tanken har slått meg litt for mange ganger disse årene…

- Men du fant et svar?

— Ja. Jeg tenker at det absolutt er vits i. Jeg er rett og slett veldig takknemlig for å leve.

Sørget ferdig?

Når hun tenker tilbake, ser hun små milepæler i prosessen. Som da barnebarnet April etter noen måneder med gråt spurte forsiktig: Er du ferdig med å være lei deg nå, farmor?

— Da tenkte jeg, nå må jeg legge sorgen litt til side.

Barnebarnet Filippa sammen med farmor. De to er modeller for radarparet i bøkene om Fiat og farmor
Privat

Men det var noe annet som fikk henne til virkelig å bestemme seg for å leve. Hun vet ikke helt om hun våger å fortelle. Er redd det blir for drøyt.Hun drømte at Trond sto i rommet med ryggen til henne. Mild, men bestemt sa han: Nå må du slutte å sørge og komme deg videre i livet.

— Det ble vendepunktet. Jeg tror Trond mente det. Han ville alles beste og mitt beste. Han sa alltid at jeg måtte skrive mer. Særlig det siste året.

Hun fikler litt med den lysegrønne Ipaden. Der har hun skrevet en historie og laget en tegning til hver eneste dag siden nyttår. Det ble mye tristesse ispedd litt humor.

Helt til en venn utfordret henne til å skrive noe om glede hver dag.

— Herregud så dritkjedelig, tenkte jeg.

— Men det ble jo veldig fint.

Hun viser frem et blodferskt produkt, fanget da hun og en venninne nylig kjørte rundt i Danmark i en liten, åpen sportsbil. Hun, passasjeren, får i et tusendels sekund øyekontakt med en hare som prøver å gjemme seg i åkeren (flatstrakt, ikke flat).

— Det er jo tusen millioner ting. Fra barnebarnet som skriver på en lapp at hun elsker meg, til å se på sjøen. Men det er jo en treningssak. Jo mer du åpner, jo mer kommer.

Ny sommer

I høst skal hun på turné med den kulturelle skolesekken og snakke om ”sorg, savn og sammensurium”.

— Jeg skal ikke reise rundt å fortelle om mitt tragiske liv, altså, ler hun.

- Hva vil du formidle, da?

— At det oppstår kjempeenergier når det skjer grusomme ting. Og at de kan brukes.

Hun blir stille lenge. Ser utover den blikkstille fjorden der nede. Brått sier hun:

— Livet er ganske lystig, altså!

- Ja?

— Da jeg ble frisk av kreften, tenkte jeg at nå skal jeg gjøre noe jeg aldri har gjort før. Jeg kjøpte et sånt padlebrett.

Hun vrikker overkroppen for å demonstrere hvordan hun holder balansen.

Det første året var hun aldri glad. Men der på brettet kjente hun de første tegnene på at noe var annerledes.

— Å stå der på vannet som et bittelite menneske og suse av gårde. Bruke kroppen og virkelig kjenne at jeg var der…

De isblå øynene lyser.

— Men virkelig glede, det synes jeg først jeg kjenner nå i sommer. En ny glede over å leve. Som ligger litt inni.

Hun dunker knyttneven mot brystbenet.

— At jeg klarer å se de små, corny tingene igjen.

- Og kalenderen for 2015, hva skal den handle om?

— I fjor skrev jeg om sorg, med masse humor. I år blir det om glede.