Livene som gikk videre

Det var et pussig syn. Bomben og drapene hadde bedøvet alle gater og trikker, alle blikk og små nikk, med alvor og sorg i Oslo. Blomster overalt, barnetegninger, klemmer.

Men på Hvaler? Der var det doven feriestemning en uke etterpå. Utepils og pizza som svettet i solen, spredt latter og unger i gummisandaler som løp rundt på trebryggene med håven full av drømmer om fangst.

Visste de ikke hva som hadde skjedd, fattige ti mil unna alt? Var det dette Jens Stoltenberg hadde ment, den kvelden han sa "ingen skal få bombe oss til taushet"? At vi skulle le og prate om sommersolen som endelig gløttet frem?

Men så, enda pussigere: Inn på Spar-butikken, mellom feriegjester som lastet opp jordbær og koteletter som om kveldens grillmåltid fortsatt var det viktigste i verden, kom Stoltenberg selv. Han var på hytta og skjøv en stor handlevogn foran seg. I forbløffelsen registrerte vi ikke mennene med propp i øret som sikkert vaket rundt tomatene og brusflaskene der inne, vi var mest opptatt av å se en annen vei og late som ingen ting. Vi er tross alt norske, vi er tross alt på Hvaler, det skal mer til enn en terrorrammet statsminister før vi setter i å glane på andre folk på butikken. Han trengte kanskje middag? Brød og melk?

Eller kanskje trengte han mest av alt å demonstrere dette: Vi trenger melk, brød, is til ungene og noe å legge på grillen i kveld. Vi trenger hverdagene.

ARBEID OG FRITID

Ett år etter er det gråvær på Skjærhalden på Hvaler. Til alt hell finnes trøst av fineste slag på butikken: Såpebobler. Noen småjenter blåser blanke kuler som svever stille over bryggekanten. På veien passerer boblene bikkja Ruska og Trond Thorgersen, som har kommet sjøveien. De venter utenfor butikken, Trond mer tålmodig enn Ruska, mens kona handler inn til lapskaus. Ekteparet er pensjonister og har godt med tid på hytta.

- Vi bor i Moss, og reiser frem og tilbake i sommer. Vi har ikke noen plan, men det er alltid nok å gjøre. Vi fisker. For ikke å snakke om gressklipping og husmaling.

Sønnen hans jobber like i nærheten av Regjeringskvartalet i Oslo og hadde akkurat sagt god helg til kollegene da det smalt. Han kunne ha gått akkurat der, akkurat da. Hvis bare, tenk om.

- Men det trenger du ikke skrive noe om, sier Trond.

For det skjedde ikke, ikke med dem, og livet har gått videre. Er noe endret?

- Jeg kan ikke si det, sier Trond og tenker seg om.

- Men kanskje er det blitt litt skumlere?

Ekteparet laster posene opp i den lille båten, bikkja oppi til slutt. Samtidig losses poser i land fra båten på nabobrygga. Der er søppel fra plastsnekka der Trond Henrik Bergersen ferierer med familien lenger ute i skjærgården.

- Har du fem minutter?

- Jeg har syv uker, jeg! Alle skulle jobbet offshore, smiler Trond Henrik, barbeint i regnværet siden gummistøvler og småbåt går dårlig sammen.

VI JOBBER MER: Norge har vekst i sysselsettingen, en økning på 21 000 sysselsatte personer i første kvartal i år.

VI ER MINDRE SYKE: Sykefraværet gikk ned med 5,6 prosent i første kvartal i år.

Regnvær og is er derimot en fin kombinasjon, synes datteren, fire år gamle Thea Cornelie Bergersen. Dagene går med til å bade og fiske krabber, og stelle med den fire måneder gamle lillesøsteren som har sin første båtsommer. Familien tar dagene som de kommer, og skal sette kursen dit været er best.

- Har hverdagen forandret seg etter 22. juli i fjor?

- Ingen verdens ting. Jeg skulle sikkert vært politisk korrekt og svart ja. Men nei. En får kose seg med det en har.

Trond løfter opp datteren Thea Cornelie, som så vidt klarer å manøvrere den tyngste søppelposen inn i containeren.

- Hva er det mest hverdagslige du vet om?

- Nei, det må vel være å kaste søppel, kanskje? Søppelfyllingen i Fredrikstad, det er hverdag. Der er det alltid masse folk, nesten som en møteplass.

Søppelfyllingen i Fredrikstad ligger på Øra på østsiden. Der øker volumet i containerne måned for måned. - Før var juli en rolig måned. Nå er det ikke noe som heter "rolig måned" lenger, konstaterer Ronny Arnesen som jobber på fyllingen.

FOTO: MARTIN SLOTTEMO LYNGSTAD

FORBRUK

Om det er mange folk på søppelfyllingen, er det enda flere glupske måker som kretser lavt over søppelhaugene.

- Det er bunnløst. Jeg skjønner ikke hvor folk får alt sammen fra. Folk kaster og kaster, til og med uåpnede gaver. Se her, sier assisterende leder Ronny Arnesen.

Han har trådt ut av trucken og skuer utover området der containerne står på geledd. Volumet på søppel øker måned for måned, år for år. Derfor bugner det av bleke filleryer og brukte rulleskøyter, skitne sofaputer og skakke plaststoler i containerne.

VI TJENER MER: Skatteinnbetalingene økte med 8,3 prosent, 31,4 milliarder kroner, i 1. kvartal i år.

VI KJØPER MER: Bedriftene innenfor detaljhandel omsatte for 61 milliarder kroner i 1. kvartal i år, en vekst på vel 4 milliarder kroner, 7,4 prosent.

Alt er ikke bruk og kast, noen er på dynga for å skape nye verdier. Kenth Rune Bang totalrenoverer et gammelt hus i Sarpsborg, og må kvitte seg med råtten plank.

- Jeg kjøpte det for to år siden, og tar det på lang’en. Jeg er litt hobbysnekker, og synes det er morsomt å holde på, sier han.

Han har lang ferie å fylle, for til daglig er han lærer på Glemmen videregående skole. Den Østfolds største med 1300 elever. 22. juli i fjor mistet de én av dem. Klart det har preget skolen.

- Men så går livet sin vante gang. Kanskje er det den beste måten å komme videre på: Å gjøre ting, sier Kenth Rune.

Ronny Arnesen har også nok å gjøre i hverdagen. Når han jobber på fyllingen, er han på den andre jobben, som frilansfotograf. Dessuten er han veteranspiller i bowling.

- Skal dere finne hverdag? Da må dere dra til bowlinghallen, oppfordrer han.

Det er sjelden de proffe bowlingspillerne spiller rene konkurranser, Sandra Bakken (i midten) trener stort sett teknikk på bowlingbanen. Men på sommersamlingen på Veitvet avsluttes hver dag med lek og konkurranser.

FOTO: MARTIN SLOTTEMO LYNGSTAD

SPORT OG TRENING

På Veitvetsenteret i Oslo drikker hundene vann av små plastskåler, mens eierne drikker pils av halvlitersglass. I etasjen under går det i brus. Der ligger Veitvet bowling, en av Norges eldste haller, dessuten landets største med 26 baner i bredden. Denne dagen er det dekket til barnebursdag. For de fleste er bowling nettopp det: En aktivitet for å samle venner, vitse og le litt når kulen ryker ut i renna. Men for noen er bowling blodig alvor. De første, såre tomlene blir reparert med flytende plaster på juniorlandslagets sommersamling på Veitvet. Blant disse spillerne er det ikke en kule å se ute av kurs.

De som satser, får veiledning fra Olympiatoppen i kosthold og fysisk og mental trening.

- Man må være sterk psykisk. Marginene er små, så mye av overtaket ligger der, forteller 17 år gamle Sandra Bakken.

Treneren, svenske Peppe Engstrøm, trives i Norge, selv om sporten er langt mindre her enn i hjemlandet.

- Nordmenn er blide. Det liker jeg. Etter det tragiske som hendte i fjor, trodde jeg alt ville bli annerledes. Men selv om sorgen finnes hos alle, så ser man den ikke på dere. Kanskje er det heller blitt enda mer smil, latter og glede nå, sier Peppe.

VI HOLDER UT: Det er ikke målt markant endring i bruken av antidepressiver, sovemidler eller beroligende medisiner høsten 2011.

Landslagsspiller Monica Lislien reiser verden rundt med bowlingkulen, og tar BI-studiene på deltid for å satse profesjonelt. Men bowlingen er sjelden det første hun forteller andre om. Hun vet hva som kommer da: Spørrende ansikter, skjeve smil.

FLERE TAR UTDANNING: 115 800 søkte seg til høyere utdanning denne våren. Det er det høyeste antallet noen gang.

- Folk ser på bowling som en hobby, ikke en sport, de skjønner ikke helt at jeg bruker så mye tid på dette. Men sånn er det kanskje for alle som satser i sport, sier Monica.

- Hva er hverdag for deg?

- Det er bare dette jeg har tid til: Bowling og skolen. Og kjæresten, da. Han spiller bowling, han også.

Slapp av, brudgom, ingen ulykke er skjedd: Dette er ikke kjolen Cathrine Ertvaag kommer opp kirkegulvet i neste sommer, for det var neste kjole i rekken som viste seg å være den perfekte.

FOTO: MARTIN SLOTTEMO LYNGSTAD

KJÆRLIGHET OG FAMILIELIV

Når kjærester blir forloveder, er det hit kvinnene kommer. Til en salong der hvit silke og florlett tyll omkranser stormforelskede bruder som for første gang skal prøve hvordan drømmen om en hvit brudekjole passer for dem.

- Jeg ser meg selv i speilet, men jeg skjønner det jo ikke. At det er en brudekjole jeg står og prøver, sier 26 år gamle Cathrine Ertvaag med sjenert smil.

Hun og Tommy har allerede en sønn og datter. I høst tok han henne med opp på Triumfbuen i Paris og gikk ned på kne. Neste sommer står bryllupet.

- Tenk deg den kjolen nedover kirkegulvet, sier mor Bente Ertvaag rørt.

Datteren, hun som nesten aldri pynter seg, er som forvandlet når hun trer ut av prøverommet. Moren har lovet å være hundre prosent ærlig.

- Men det er ikke lett å være objektiv nå. Dette er kjolen. Det er ikke tvil, sier Bente Ertvaag.

For innehaver Tonje Skjærvik i Queen Brudesalong er disse gledesscenene selve hverdagen. Hun var lei av tidsklemma og karrieren full av reising, og kjøpte seg en brudesalong nærmest på impuls. Nå leverer hun sent i barnehagen før hun hver dag tar imot nye bruder, nye kjoler, nye historier. For halve jobben er å snakke med kundene, bli kjent med hva som passer for dem.

- De kommer inn, jublende, "johoo, jeg skal gifte meg!". Og så får vi ta del i det. Det er en veldig takknemlig jobb.

Forlover Randi Ågesdatter Kulset ler og sier hun kommer til å bli farlig for samboeren når hun kommer hjem. Så setter sønnen, fem måneder gamle Trygve, i et skrik som selv ikke 200 brudekjoler tett i tett kan dempe.

VI SØKER KJÆRLIGHET: Søkingen etter ordet kjærlighet på Google gjorde et tydelig hopp etter 22. juli i fjor.

VI BLIR FLERE: Norge passerte fem millioner innbyggere i år. Første kvartal hadde vi den største folkeveksten registrert noen gang.

På denne tiden i fjor gikk forlover Randi gravid. Hun var på jobb, som politi i Lørenskog, men ble avgitt til Oslo 22. juli for å hjelpe med etterforskningen. Det var som å tre inn i en boble. Men nå?

- Det er rart med det, men også det blir et tilbakelagt kapittel.

Hun er allerede tilbake i jobb, foreløpig en dag i uken.

- Sånn er det når man er glad i jobben sin.

- Hva er hverdag for dere?

- Hverdag er det beste som finnes, synes jeg. Alle de små tingene, sier Randi.

Damene nevner fotball, trening, barnehagen. Alt det vanlige, "kjedelige".

- Det blir jo en del kjøring hit og dit. Av og til føler jeg at jeg er en taxi, ler butikkinnehaveren.

TRANSPORT

Ingen veier har tettere trafikk enn Drammensveien ut av Oslo. Noen snakker i telefon, andre plukker seg i nesen, de drevne legger seg i avkjøringsrampen helt til høyre og suser forbi sirupen. Køen starter gjerne klokken tre, pluss minus en time, og litt tidligere på fredager. Da er P4s trafikkreporter André Tollefsen raskt på luften. Når han ikke er oppe i trafikkhelikopteret, sitter han i veitrafikksentralen og overvåker. Derfor er P4 størst blant bilistene.

- Så jeg regner med at jobben vi gjør er både riktig og viktig. Vi får i alle fall høre det om vi sier noe feil, forteller han.

VI KRÆSJER: Minst 700 personer er skadet i trafikkulykker siden 22. juli i fjor. Mer enn 150 personer er drept.

Ikke alle takler trafikkø like godt.

- Det hender noen klikker fullstendig. Men de aller fleste tar det helt fint, mener Tollefsen.

Blant dem er yrkessjåfør Jan Erik Fagerås fra Lørenskog, som har tømt lastebilen for brus og skal tilbake på veien. Han stortrives i jobben sin, selv på dager som dette der veien er full av ferietrafikk.

- En får bare ta livet med ro, sier han.

- Hva er din hverdag?

- Besøke venner, grille, dra på hyttetur, til sjøen. Jeg liker sjøen.

FERIE

Båtplassen er grunnen til at familien Nielsen valgte å parkere campingvognen akkurat her for fire somre siden. De er mye ute i båten, sommeren gjennom, eller sitter her på plattingen og skravler.

- Vi flyr rundt med kaffekoppen til hverandre. Det er veldig avslappende her, vi bader og koser oss, sier Henny Nielsen.

De har akkurat spist middag, men eldstedatteren Silje (14) foretrekker, på fjortisers vis, sin egen meny: Nudler rett fra boksen.

- Det er kjempegodt!

Familien bor utenfor Hønefoss. 22. juli i fjor sluttet hun tidligere på jobb, så de kunne rekke aktivitetsdagen i Utvika Camping. Men så begynte det å regne, de drøyde. Litt senere var sommerparadiset sentrum for det svarteste.

- En kan få dårlig samvittighet fordi vi ikke var her. Vi har jo båt, vi kunne ha hjulpet. Men for ungenes del er jeg glad vi ble hjemme den dagen, sier hun.

De synes det er godt å høre latteren over campingplassen igjen. Det tok ikke mange ukene.

- Vi må jo ta stedet tilbake, selv om vi også skal ha respekt for det som skjedde, sier Henny.

For Erik Martinsen Øvergaard er Utvika Camping både feriested og hverdag. Han er her så ofte han kan, heller enn i leiligheten på Rykkinn, 20 minutter unna.

- Jeg var her til og med i julen, men da var det ikke mange folk.

Eierne av nabovognen har lenger reisevei, de bor i Bergen. Derfor er det på deres lille plen han skyver gressklipperen foran seg denne sommerkvelden. En får hjelpe hverandre.

- Men jeg må være forsiktig med blomstene her, hun er nøye på det, smiler han, og bekrefter at hverdagen er tilbake med grilling og fotball på TV-en.

VI REISER MER: Nordmenn gjennomførte 4,9 millioner reiser i løpet av 1. kvartal 2012, en økning på 8 prosent. B åde fritids- og jobbreisene øker.

Men noe er annerledes nå.

- Alle er blitt mer sammenspleiset. Det er veldig koselig.

22. juli i fjor var også bergenserne i nabovognen på plass. De tok seg av de tre barna til Erik da en kamerat ringte og fortalte om skyting på Utøya og ungdommer i vannet. Resten av telefonsamtalen er borte fra minnet, men Erik løp ned til femtenfoteren på brygga, tilbake for å hente båtnøkkelen, og ut på vannet. Resten av kvelden plukket han og campingnabo Otto opp redde ungdommer fra vannet, noen av dem med skuddskader.

Om å ha reddet så mange, tenker han bare dette: Det er så trist.

- Det er for fælt, alt sammen, for stort. Det er vanskelig å ta det inn over seg.

Han tenker på ungdommene på svøm som så fulle båter snu. I ettertid fikk båtredderne vite at bare én person med skuddskader druknet etter massakren på Utøya, alle andre i vannet klarte seg. Det gjorde godt. Men samvittigheten gnager videre uansett.

- Nei, hodet får en ikke gjort noe med.

Nå har Erik bygd spikertelt, og til høsten flytter han til Hamar. Livet går videre.

- Men jeg har aldri tenkt på å flytte campingvogna herfra. Jeg storkoser meg her. Og det er fint å snakke med andre som forstår hva en har vært med på. Det er ikke mange som har opplevd det vi har gjort i fredstid i Norge, konstaterer han.

Erik Martinsen Øvergaard klipper gresset for campingnaboene i Utvika, og tenker på hva som hadde skjedd dersom naboene ikke hadde vært til stede for å passe de tre barna hans for ett år siden. Kanskje kunne han ikke dratt ut med båten den kvelden? Eller kanskje barna hadde blitt sittende igjen alene i vognen, livredde, med alt det kunne gitt dem av plager senere.

FOTO: MARTIN SLOTTEMO LYNGSTAD

- Hva om bergenserne ikke hadde vært her og passet ungene mine da jeg dro ut? Det er så mange tilfeldigheter, sier Erik og triller gressklipperen på plass.

Hvis bare, tenk om. Alle ungdommene i vannet.

Nede ved vannet er alle i Utvikla inkludert i minnesmerket ytterst på brygga: "Hvis en mann kan vise så mye hat, tenk på så mye kjærlighet vi kan vise sammen. Her på Utvika Camping 22. juli 2011, tok vi i land ca. 250 ungdommer fra Utøya. Hilsen oss campinggjester og beboere".

Ved foten av steinen har noen satt igjen det fineste de vet blant alle blomstene, flaggene og stearinlysene: To bokser med såpebobler.

kjersti.nipen@aftenposten.no

Kilder: SSB, Samordna Opptak, Statens legemiddelverk, Regjeringen.no.