Magiske trivialiteter

Man burde kanskje ikke skrive om forfattere eller bøker som man ikke føler et visst slektskap med i utgangspunktet. På den andre siden, om vi bare skulle skrive om de tekstene vi selv likte og hentet næring fra, kan det hende vi ble temmelig alene i verden. Noen bøker får en utbredelse som i seg selv gjør dem interessante uten hensyn til hva som står i dem.

Paulo Coelho har jeg kjent siden Alkymisten (1995) - hva skal man gjøre på en flyplass i storm og tåke når man allerede har studert dagens Herald Tribune tre ganger? - og lest jevnlig siden, uten begeistring. Men jeg har ikke bare gjort det for å ergre meg eller for å studere flyplasskioskenes litterære smak. Coelho er jo flink på et vis. Bøkene hans er oversatt til 73 språk og har solgt i mer enn 135 millioner eksemplarer, skriver forlaget på smussomslaget. Hva er oppskriften? Kan mine aggressive rykninger bare skyldes ren misunnelse?

Usikker sjanger

Som de andre skriftstykkene, er den siste romanen noe vanskelig å genrebestemme. Er det en reisefortelling? En markedsføringsrapport fra en forfatterturné? En håndbok i livskunst for trengende? Et mystisk møte med moder Russland, eller en magisk boksåpner som fremviser livets vidunderlige, skjulte sammenhenger?

Jeg kunne for så vidt ha behov for alt sammen, men det som sperrer for veien inn i eventyret og hindrer meg i å skyve all mistenksomhet til side, er en pregløs, globalisert pseudo-intimitet hvor forfatteren - med favnen full av blomsterbuketter fra lokale forleggere - hele tiden ser forbi meg og vinker til sine beundrere i Japan, Malaysia, Australia, Spania, Israel, Saudi-Arabia, Canada, USA og Brasil. Han har markedsmessige forpliktelser andre steder, som gjør forholdet til meg som leser uviktig. Han kjenner sitt globaliserte publikums forventninger og leverer som bestilt, en sukkerbit fra alle verdensreligioner.

Forfatterturneen med den transsibirske jernbanen fra Moskva til Vladivostok (9288 km) er ikke bare et skamløst frieri til russiske lesere - blant dem ingen ringere enn selveste Putin - men også en ferd inn til selvets sentrum og opprinnelse. Alef. Tittelen og motto for boken er hentet fra Borges. Jeg har inkludert Jorge Luis Borges i min aftenbønn de siste dagene og bedt ham ikke være sint på oss fordi vi leser en plump, markedsorientert forfatter fra hans naboland, som tror at han kan tiltvinge seg litterær legitimitet ved å misbruke sitater fra en stor forfatter.

Borges er en universell - i motsetning til en globalisert - forfatter fordi de mysterier han bretter ut, er virkelige, uoppløselige og gjelder alle mennesker. Gudskjelov ble Borges blind, og den guddommelige nåde har sikkert sørget for at han fremdeles er blind, der hvor han befinner seg, så han slipper å lese Paulo Coelhos makabre parafrase av hans fortelling om universets sentrum og sammenfatning - tallet, men også bokstaven, som sammenfatter alle andre tall og bokstaver. Den lille kulen som var universets hjerte. Alef

Dybde

Sin vane tro, bruker Coelho synske mennesker, visdomsguruer, sjamaner og budbringere fra en annen verden for å gi sine selvbiografiske fiksjoner en slags dybde. Han opplever mystiske sammenfall og lar seg styre eller stanse av varsler. Coelhos kone er død, og da Hilal - øynene hennes lyste av både kjærlighet og død - en hysterisk, superbegavet, russisk fiolinistinne vil trenge seg inn i sovekupeen hans, er han ikke mer avvisende enn at det ender med noen avsnitt husmorporno, riktignok fortalt som erindring. Hilal er den anmassende jenta i den forferdelige kjolen, en groupie det er umulig å riste av seg. Tidsriktig interessevekkende har hun vært seksuelt misbrukt som barn.

Underveis blir vi matet med visne visdomsord, slik man mater duene fra en krakk i parken: Veien til fred: Når man først har lært den, glemmer man den aldri. - Livet har vært hardt mot meg, men det har også lært meg mye - Drømmere kan ikke temmes - Kjærlighet er alltid sterkest - Den som vil se regnbuen, må lære seg å like regnet - Å erkjenne mine egne feil, har likevel aldri stoppet meg. Til slutt presenterer Coelho en oppklippet, sadistisk historie om tortur og heksebrenning av noen ungjenter i inkvisisjonens århundre. Fortellingen er ikke dårlig, men alvoret virker simulert.

Forfatteren har allerede forlatt åstedet og avsluttet sitt nærvær. Han har levert varene etter oppskriften og har satt seg fjernt i en hotellobby for å beregne bokens opplagstall på 73 forskjellige språk.