– Noen har kalt boken min en demens-thriller, sier Emma Healey (29) og ler.

– Jeg er glad folk skjønner at dette er et mysterium. Men det er ikke en krim med masse plott-tvister og sånne ting. Det er ingen biljakter her. Ingen slåsskamper. Den handler jo egentlig bare om en 80 år gammel dame som vandrer rundt og leter etter venninnen sin.

Vi sitter utenfor The Poetry Library i kulturkomplekset South Bank Centre i sentrum av London. Et bibliotek av godt gammelt merke. Stillheten mellom bokhyllene her er så fullstendig at den nesten kan høres. Emma Healy pleide å komme hit da hun jobbet på debutromanen Elizabeth er borte , som nå kommer på norsk. Romanen ble en av fjorårets boksensasjoner i Storbritannia, og satte i gang en heftig budkamp mellom ni britiske forlag før den kom ut. Den blir ofte beskrevet som en krim, men romanens hovedperson er hverken en sliten etterforsker eller en skarp politidame, men den demente, pleietrengende Maud, som ikke er i stand til å huske hva hun har spist til frokost. Hun er imidlertid sikker på én ting. Venninnen hennes, Elizabeth, er blitt borte.

– Jeg satt i bilen sammen med farmoren min og faren min for noen år siden, da farmor fortalte meg at venninnen hennes var forsvunnet. Farmor hadde nettopp fått diagnosen demens, og hadde båret preg av det lenge. Det viste seg at venninnen ikke var borte, hun hadde bare flyttet til datteren sin i en annen by. Det var slutten på mysteriet. Men jeg tenkte: Hva om venninnen hennes virkelig hadde forsvunnet? Og hva om løsningen på gåten var noe farmoren min ikke klarte å huske?

Inspirert av bestemødrene

I en tid hvor det selvbiografiske står usedvanlig sterkt i litteraturen, er Emma Healeys bokdebut et forfriskende innslag. Romanen er skrevet med perspektivet til et menneske som ikke kunne vært lenger unna en ung, oppegående forfatterdebutant. Handlingen i boken foregår inni Mauds 80 år gamle hode, et hode som glemmer så mye at hun må skrive selv de enkleste ting ned på lapper, som ligger strødd rundt omkring i huset. Pleierne som kommer for å hjelpe henne, husker hun ikke hvem er. Bare unntaksvis kjenner hun igjen sitt eget barnebarn. Selv datteren, som besøker henne hver dag, fremstår tidvis som en fremmed.

Men fortiden husker Maud. Den gang søsteren hennes Sukey forsvant sporløst og ble antatt drept, et mord som aldri oppklart. Idet Maud begynner jakten på venninnen Elizabeth, flettes de to mysteriene sammen.

– Som gammel og dement kommer du til et punkt hvor folk ikke lenger tror deg når du sier at du har mistet noe, sier Healey.

– Når farmoren min sa at hun hadde mistet et par sko, svarte vi bare: Nei da, du har ikke mistet dem, det går bra. Vi sa aldri: Ok, la oss forsøke å finne dem. Jeg var interessert i å utforske hvor frustrerende det må være.

Romanen er tilegnet begge Healeys bestemødre, også mormoren hennes, som i likhet med farmoren var syk i en lengre periode.

– Mormoren min elsket å mimre over gamle dager og hun var en fantastisk historieforteller. En dag ringte moren min meg og fortalte at nå har mormor bare noen dager igjen. Hun ba meg komme for å ta farvel. På togturen bestemte jeg meg for å skrive ned hver eneste historie mormor hadde fortalt meg. Da jeg kom til sykehuset, leste jeg disse historiene for henne. Jeg ville vise henne at jeg faktisk hadde lyttet til historiene hun fortalte, og at de ikke ville bli borte.

– Jeg ville skrive en bok om demens, men med krimsjangerens struktur. Jeg ønsket å lage en historie som var morsom å lese, sier Emma Healey.
Kim Jakobsen To

Fikk skrivekurs i gave

Emma Healey vokste opp i Battersea, en kort biltur fra kulturkomplekset hvor vi sitter nå. Hun var 23 år gammel da hun begynte å skrive romanen om Maud. Hun sier at hun alltid har ønsket å jobbe med bøker, men at hun først hadde en annen tilnærming: I tre år studerte hun bokdesign i London.

– Vi lærte å sy sider sammen, å bearbeide skinn, trykke for hånd. Det var helt fantastisk, men kanskje ikke den smarteste utdannelsen å ta sånn rent jobbmessig, sier hun og ler.

– Jeg elsket det, men jeg var veldig dårlig til det. Du blir bedømt etter hvor vakker boken du lager er, og jeg sølte mye, hadde lim overalt, ting som satte seg fast i håret mitt. Jeg har venner som fortsatt driver med bokbinding, og det de lager er så nydelig, mens mine ting … ikke var det. Jeg hadde nok egentlig veldig lyst til å skrive, men det var ikke noe jeg fortalte til noen. Valget mitt å studere bokdesign handlet nok om å være nær bøkene uten å måtte innrømme for meg selv at det jeg egentlig hadde lyst til, var å skrive dem selv.

Motet og motivasjonen fant hun da hennes daværende kjæreste ga henne timer på et skrivekurs i gave. Læreren viste Healey hvordan hun skulle redigere og jobbe videre med det hun hadde skrevet.

– Etter kurset bestemte flere av elevene oss for å fortsette å møtes. Vi traff hverandre en gang i uken og leste de siste 1000 ordene vi hadde skrevet, høyt for hverandre. Det var helt fantastisk. Jeg fikk uvurderlig feedback, også i den forstand at hvis jeg ikke hadde med meg noe jeg kunne lese, ble de andre skuffet. Kommer det ikke mer? spurte de. Det ga meg selvtillit til å fortsette på historien.

Budkamp hos forlagene

Etter halvannet år med skrivegruppe tenkte Emma Healey: Tar jeg dette på alvor? Eller er det bare en hobby? Hun søkte seg inn på en master i skrivekunst i London og kom inn. De neste tre årene fortsatte hun å skrive på boken om Maud mens hun studerte.

– Mot slutten av året ble det delt ut en pris for det beste skjønnlitterære verket på skolen. Jeg vant ikke – det var det en av bestevennene mine som gjorde – men en av de litterære agentene i juryen sa til meg: Jeg liker det du har skrevet. Send boken til meg når den er ferdig.

Da Healey hadde satt punktum, sendte agenten romanen rundt til ni britiske forlagshus. Alle ville ha den.

– Jeg var overhodet ikke forberedt på det som skjedde. Da jeg hadde møter med forlagene, trodde jeg at jeg måtte selge boken min inn til dem. Men agenten min sa at det var omvendt. De skulle selge inn sitt forlag til meg.

Healey rister smilende på hodet. Hun er beskjeden og snakker med så lav stemme at lydopptageren knapt fanger den opp.

– Hva gjorde at du valgte det forlaget du er hos nå?

– For meg handlet det mest om redaktøren. Jeg valgte den personen som så boken min på samme måte som meg, som hadde forstått essensen av den, og hva som var viktig for meg. Men som samtidig ikke var for ettergivende. Mange jeg møtte brukte mye tid på å snakke om markedsføring. Det følte jeg var informasjon som heller agenten min trengte.

– Men markedsføring er vel viktig for en debutant?

– Jo da, det er klart, og de gjorde veldig, veldig mye før boken kom ut. Jeg møtte en masse bokhandlere og andre viktige mennesker i det litterære miljøet og vi sendte ut leseeksemplarer til bloggere. Og fordi vi hadde gjort så mye pr på forhånd, advarte redaktøren min meg om at ordet «hype» ville dukke opp ganske mange ganger i forbindelse med boken. Men hun sa også at enten hyper man noe, eller så gjør man ingenting. Det finnes ikke noe midt imellom.

Solgt til USA

Effekten av en hype kan være katastrofal hvis boken ikke innfrir forventningene. Anmelderen i The Observer, The Guardians søndagsmagasin, gjorde et poeng ut av det og skrev at alle anbefalingene og forventningene som ble skapt rundt Healeys debut, gjorde henne fristet til å mislike boken. «Beklageligvis er det umulig», konkluderte hun ironisk. I januar i år vant Emma Healey den prestisjefulle Costa-prisen for beste britiske skjønnlitterære debut, og romanen er nå under oversettelse til en rekke språk. I februar besøker hun Perth Writers Festival i Australia, og i mars kommer hun til Krimfestivalen i Oslo. Etter å ha tatt hele to utdannelser innenfor bokfaget, er Emma Healey nå forfatter på heltid.

– Jobber du med noe nytt?

– På en måte. Men jeg klarer ikke helt å bestemme meg for hva jeg vil skrive. Og andreboken er allerede solgt til USA under tittelen «ukjent arbeid».

– Du har allerede solgt en bok du ikke vet hva er?

– Ja, men bare til USA, sier Healey lattermild.

– De tok en råsjans der.

Les også: