Om kvelden våkner den hvite teaterbygningen i Tel Aviv til liv. En musikkvideo vises på ytterveggen, men overdøves av en saksofonist utenfor kafeen. Plassen fylles av skoleungdom, kvinnelige soldater, gjøglere og pensjonister i pentøy. Også inne i teaterbygningen er stemningen i ferd med å skifte. De kanapéspisende deltagerne på en konferanse forlater foajeen, og et ungt teaterpublikum tar over.

– Heeey!

En gjeng med gutter flokker seg rundt oss. De er nysgjerrige på de fremmede teatergjestene fra Norge.

– Det er ikke sant det som kommer frem i de internasjonale mediene, sier en av guttene.

– Vi forsvarer oss selv, og det har alle land rett til. Dette diskuterer vi mye på skolen.

Jeg forteller dem at det pågår en debatt rundt teateret deres i Norge, og at vårt eget nasjonalteater vurderer å boikotte Habima-teateret. Ungdommene diskuterer høyt seg imellom på hebraisk. Smilene som var der innledningsvis er i ferd med å forsvinne.

– Bare la dem boikotte, stønner en av guttene til slutt.

– Gjør hva dere vil! Det er det samme for oss!

STATLIG TEATER: Det «nye» Habima åpnet i januar 2012, etter at bygningen var blitt restaurert i fire og et halvt år. Habima betyr for-øvrig «scenen» på hebraisk, og også plassen utenfor fungerer som en scene for demonstranter, gjøglere og gatemusikanter.
Kyrre Lien

Skuespillerne gjør opprør

Oslo, september i fjor. Tillitsvalgt for skuespillerne på Nationaltheatret, Birgitte Larsen, er på det første seminaret i prosjektet Terrorisms, et samarbeid mellom åtte teatre i Europa. Prosjektet går ut på at alle de syv teatrene skal sette opp hvert sitt stykke om terrorisme. Nationaltheatret er ett av disse. Et av de andre er Habima, Israels nasjonalteater. Et palestinsk teater er også med. Men seminaret blir mer eller mindre kuppet av en gruppe protestanter som oppfordrer til boikott av Habima-teateret fordi de spiller i Ariel, et okkupert område som ikke er anerkjent av det internasjonale samfunnet. Birgitte Larsen liker ikke det hun hører. På neste ensemblemøte på teateret reiser hun seg opp og tar til orde for en skuespillerboikott av samarbeidet.

– Jeg ville at vi skulle sende et tydelig signal om at vi er imot okkupasjonen av Vestbredden. Symboleffekten av en slik boikott kunne hatt en verdi. Aller helst ville jeg at alle skuespillerne på Nationaltheatret skulle stille seg bak det, sier Birgitte Larsen.

Stemmen hennes skjelver fortsatt når hun snakker om konflikten. Larsen har vært særlig engasjert i Palestina-konflikten etter at hun for to år siden ble invitert til å skrive et stykke sammen med palestinske skuespillere og dramatikere for Al Ruwah-teateret i Øst-Jerusalem.

Som nasjonalteater er Habima en representant for staten. Derfor er jeg for boikott.

– Utgangspunktet mitt var å skrive et stykke som ikke var politisk, men da jeg kom dit, skjønte jeg at det var umulig. Konflikten påvirker hele livet deres, alle relasjonene de har. Det gjorde et enormt inntrykk å være i Palestina, og jeg føler meg forpliktet til å gi et signal til Israel og resten av verden om at okkupasjon ikke er greit. Jeg tror alle som har vært i Palestina, føler den forpliktelsen.

Sommeren 2014 har 900 norske kulturarbeidere på tvers av institusjoner og uttrykk skrevet under på kulturtankesmien Teatertankens opprop om boikott av Habima. Noen av skuespillerne som har skrevet under, er tilknyttet Nationaltheatret, deriblant Trine Wiggen, Henriette Steenstrup og Petronella Barker.

Samtidig gjør Israel nye fremstøt i Gaza. Over 2000 palestinere blir drept, de fleste av dem sivile. Over 500 er barn. På Nationaltheatret går debatten i garderobene, på allmøtene, i gangene og i kulissene. En av de tydeligste stemmene for boikott, i tillegg til Birgitte Larsen, er Trine Wiggen. Så tydelig at hun holder seg borte fra allmøtene på teateret fordi hun vet hun vil bli provosert.

– Jeg mener vi bør boikotte den israelske stat rent prinsipielt. Som nasjonalteater er Habima en representant for staten. Derfor er jeg for boikott, uavhengig av om de spiller i de okkuperte områdene eller ikke, sier Trine Wiggen da vi møter henne i Dagligstuen på Hotel Continental.

Også hennes stemme skjelver av engasjement. I vesken har hun tettskrevne sider om Palestina-konflikten strødd mellom manuskriptene til Tre søstre og Det merkelege som hende med hunden den natta.

– Jeg vil ikke spille i Nationaltheatrets bidrag til Terrorisms. Det tror jeg Hanne Tømta ville respektert hvis det hadde blitt aktuelt.

VIL BOIKOTTE: Skuespiller og tillitsvalgt på National-theatret, Birgitte Larsen,har vært en av de tydeligste stemmene for å avslutte samarbeidet med Habima. Det ønsker hun fortsatt.
Kyrre Lien

Teatersjef Hanne Tømta, som i fjor sommer ikke hadde bestemt seg for hva hun ville gjøre, skrev et brev til teatersjefen på Habima, Ilan Ronen. Hun satte et premiss for samarbeidet: Habima må slutte å spille i den okkuperte bosetningen. Svaret fra Ronen var et nei. Som nasjonalteater som er subsidiert av staten, er de nødt til å turnere i hele Israel. Det gjelder også Ariel.

– Det var kanskje naivt å tro at det ville hjelpe, men vi må bruke alle de virkemidlene vi har, sier Hanne Tømta i dag.

– Vi ville uttrykke våre holdninger, så vi sendte et brev som Habima kan bruke i diskusjoner med sine eiere. Dersom viktige utenlandske teaterinstitusjoner legger press på at Habima må få slippe å spille i Ariel, vil det kanskje ha innvirkning på israelske myndigheter.

Les også:

Teatersjefen: Storm i et vannglass

– Debatten om Ariel er en storm i et vannglass, sier teatersjef Ilan Ronen.

Vi sitter inne i teaterbygningen i Tel Aviv, en oval, hvit mastodont på et av byens største torg. En gang i tiden var dette en gammeldags teaterbygning, med søyler foran inngangen og brede trapper opp mot store dører. Nå er det gamle bekledd med glass og stål, og de gamle søylene bare en dekorasjon i foajeen. I teaterkafeen serveres økologisk ferdigmat og glutenfrie sandwicher med vennlig effektivitet. Bordene er fylt med representanter for de snakkende klasser.

Ilan Ronen pirker i en focaccia.

– Av 1500 forestillinger i året spiller vi fire i Ariel. Enkelte år, som i år, har vi ingen forestillinger der i det hele tatt. For å være ærlig skjønner jeg ikke helt de norske skuespillerne. De vil boikotte noen som er enige med dem selv. Vi er også på venstresiden. Vi er også imot okkupasjonen.

– Hva skjer om dere nekter å spille i Ariel?

Han ler en buldrelatter.

– Da må jeg ta hatten min og gå.

TEATERSJEFEN: Ilan Ronen har vært teatersjef på Habima siden 2004. Han ser på seg selv som en stemme fra venstresiden i Israel, og har selv en palestinsk svigersønn.
Kyrre Lien

Ilan Ronen har levd et helt liv i teateret, de siste ti årene som teatersjef på Habima. Ronens største utfordring er at 70 prosent av inntektene må komme fra billettsalg. Derfor setter de ofte opp publikumsvinnere som My Fair Lady på hovedscenen for å kunne være mer eksperimentelle på de mindre scenene.

– Vi er i en helt annen situasjon enn norske teaterinstitusjoner, som får store deler av sine inntekter fra staten, sier Ronen.

Likevel forsøker han å sette opp kritiske stykker. Ett av dem er Habimas bidrag i Terrorisms, God Waits at the Station. Det er en halvveis dokumentarisk forestilling om et selvmordsangrep mot en restaurant i Haifa, der 21 israelere mistet livet. Stykket forsøker å se angrepet fra selvmordsbomberens side.

– Vår jobb som kunstnere er å gjøre alt vi kan for å skape rom for dialog, sier Ronen.

Teatersjefen vil imidlertid ikke at vi skal snakke med tillitsvalgte på teateret, skuespillere eller andre ansatte.

– Denne debatten er så brennbar at selv den minste misforståelse kan gjøre at Nationaltheatret bryter samarbeidet med oss, sier Ronen.

Pinlig for Israel

Også israelerne selv har protestert mot Habimas tilstedeværelse på Vestbredden. I 2010 skrev en rekke skuespillere under på et opprop mot å spille i Ariel, men flere av dem trakk seg før oppropet ble offentlig.

– Det er lett for de mest kjente skuespillerne å ha navnet sitt på en slik liste, men det er verre for alle de andre. Neste sesong blir de kanskje ikke hyret inn i det hele tatt, fordi ingen teatre vil engasjere folk som skaper trøbbel, sier Michael Handelzatz, teaterkommentarer i Israels eldste avis, Haaretz.

Han er imot okkupasjonen i Ariel, og ser på seg selv som representant for venstresiden av israelsk politikk. Men den norske iveren for boikott av Habima skjønner han ikke.

– De burde heller protestert mot Israels politikk istedenfor at Habima spiller i Ariel. Det er som å fokusere på blodet som pipler ut istedenfor det dype kuttet, sier Handelzatz.

Teateranmelderen er heller ikke spesielt begeistret for Habima som teater.

– De har ikke lenger noe tydelig kunstnerisk prosjekt. Teateret jakter på publikum og kommersielle suksesser, og er bare en skygge av sin stolte historie, sier Handelzatz.

– Hva ville vært konsekvensen av en norsk boikott?

– En notis i en avis, mener kommentatoren.

Men den israelske teaterprofessoren Freddie Rokem, som er invitert av Nationaltheatret for å snakke om Habima, tror nordmennenes boikott ville skapt større bølger enn som så.

– Det ville vært pinlig for den israelske staten, men det ville gitt bensin på bålet til de høyrepolitiske kreftene her i Israel, sier han da jeg møter ham i Norge.

– Her forskyver alle seg stadig litt mot høyre. Derfor er det bedre at skuespillerne snakker med sine israelske kolleger enn at de boikotter dem.

Les også:

UNGT PUBLIKUM: På dagtid er foajeen på Habima fullt av konferansegjester, mens på kveldstid kommer teaterpublikumet. Teateret har fire forskjellige scener, og setter opp alt fra musikaler til samtidsstykker.
Kyrre Lien

Brev fra Sidsel Wold

I august tilspisser konflikten seg på Nationaltheatret. Den palestinske teatergruppen har trukket seg fra samarbeidet i Terrorisms fordi samarbeidsprosjektet har fått et altfor politisk fokus.

– Vi deltok for å lage teater, ikke for å være en del av en politisk arena, sier den palestinske teatersjefen Amir Nizar Zuabi til NRK.

  1. august samles skuespillerne på Nationaltheatret igjen for å diskutere boikotten. Siden dette til syvende og sist er teatersjefens valg, legger de ikke opp til en avstemning.

– Nå var det langt flere enn tidligere som var imot boikott, sier Birgitte Larsen.

Mitt inntrykk er at stemningen snudde totalt. Hvis Sidsel sier det, så må det være greit, sa folk.

Tre dager senere sender skuespiller Kim Haugen en Facebook-melding til NRKs tidligere Midtøsten-korrespondent Sidsel Wold. Haugen er en av dem som ivrer for å fortsette samarbeidet, og lurer på hva Wold som fagperson tenker om saken. På Facebook skriver Sidsel Wold til Kim Haugen:

«Om Nationaltheatret kutter kontakten med skuespillerne i Tel Aviv, mister dere muligheten til å diskutere med spennende og kreative kolleger. Synet på konflikten isolerer israelere mer og mer. Tel Aviv kalles riktignok ’boblen’ fordi folk der later som om okkupasjonen ikke finnes. Men å kutte dem ut? Jeg synes det er vanskelig.»

Sidsel Wold skriver også at hun mener det er riktig å boikotte bosetningene, men «i tilfellet Habima synes jeg det er galt å bryte kontakten». Kim Haugen spør om han kan ta med seg det hun har skrevet, inn i diskusjonen på teateret. Hun svarer ja.

Den 26. august sender Kim Haugen Sidsel Wolds Facebook-melding til hele Nationaltheatrets ensemble.

– Mitt inntrykk er at stemningen snudde totalt. «Hvis Sidsel sier det, så må det være greit», sa folk, forteller Trine Wiggen.

Også andre kilder på teateret sier at meldingen påvirket skuespillernes holdning til boikott.

– Dette var informasjon som var gitt «under hånden» til Kim Haugen, og var ikke ment for offentligheten. Jeg visste ikke at det hadde påvirkning på skuespillernes beslutning, sier Sidsel Wold.

– Men hvorfor skulle du mene noe om Nationaltheatrets boikott?

– Når jeg blir spurt veldig høflig av Kim Haugen, så er det vanskelig å si nei. Jeg ville gi dem innsikt slik at de kunne ta beslutninger på et bredere grunnlag. Å ikke svare ville virket arrogant. Men det var ikke min mening å instruere Nationaltheatret.

POLITIKK PÅ SCENEN: Ronen og Hanne Tømta tror begge på kraften i kunsten. På en av Habimas mindre scener ble God Waits at the Station, en forestilling omet selvmordsangrep, spilti november.
Kyrre Lien

Har tro på teateret

Den 29. august bestemmer Hanne Tømta seg. Hun vil fortsette samarbeidet med Habima og de andre teatrene i Terrorisms.

– Dette har ikke vært noen lett avgjørelse. Jeg hadde grundige samtaler med de ansattes fagforeninger og ekspertise på feltet, og etter det landet jeg på at jeg ønsket å fortsette. Kjernen i beslutningen min er at jeg tror at teatret kan utgjøre en forskjell, også i viktige samfunnsspørsmål, sier Tømta.

– Det er også viktig å gi støtte til motstemmer. Nationaltheatret har et bredt internsasjonalt samarbeid, også med land som har et tvilsomt forhold til menneskerettigheter, blant annet Iran, Kina og Russland. Så da må valget mitt om Habima være en rettesnor når det gjelder andre internasjonale samarbeidsprosjekter, sier Hanne Tømta.

Vi påvirker ved å åpne dører, ikke ved å lukke dem i protest.

Hun mener at selve debatten om boikott har vist at Terrorisms er mer enn et skrivebordsprosjekt.

– Slike debatter er nettopp poenget med Terrorisms. Vi på teateret har også lært mye, blant annet å diskutere uten å få sterke antipatier mot folk som har andre meninger.

For skuespiller Kim Haugen, som hele tiden har ønsket samarbeidet, handler saken om teaterets gjennomslagskraft som kunstform.

– Vi påvirker ved å åpne dører, ikke ved å lukke dem i protest, sier han.

– Vi må ha troen på teateret, på at vi kan være brølende uenige, men likevel lage kunst. Derfor kan vi ikke stenge døren til Israel. Da har vi tapt, sier Kim Haugen.

Også de andre skuespillernes holdninger har vært i bevegelse. Mange av dem som i utgangspunktet ikke ville ha noe med Habima å gjøre, tar nå til orde for et tettere samarbeid i dialogens navn.

– Intuitivt var også jeg for boikott, men så tenkte jeg at teateret kanskje kan ha en funksjon. Kanskje bør vi samarbeide mer med Habima for også å kunne påvirke mer? Vi burde åpne opp for gjestespill og utveksling av skuespillere, sier skuespiller Heidi Goldmann, som også er tillitsvalgt på Nationaltheatret.

Teatersjefens avgjørelse er tatt, men diskusjonen fortsetter på Nationaltheatret. De ivrigste stemmene fortsetter å arrangere møter og debatter, og noen av skuespillerne har hatt en lesning av stykket fra den palestinske teatersjefen som, egentlig skulle delta i prosjektet.

– Dette har vært en sunn debatt, sier Heidi Goldmann.

– For første gang diskuterte vi andre ting enn roller, arbeidstid og lønn. Jeg er stolt av det enorme engasjementet som har vokst frem.

Les også:

Denne saken er hentet fra Aftenpostens kulturmagasin K. Tegn abonnement her