• I stand up-miljøet i USA ble David Pickett omtalt som The big scary guy. Nå er det bare utseendet og fortiden som kan få småbarnsfaren til å virke skremmende.

    FOTO: MARIE VON KROGH

  • - Dette bildet har jeg ved siden av meg når jeg skriver. Det er tatt dagen etter en overdose i 2008. Jeg hater den mannen, han er helt ute av kontroll, bare forbruker alt.

    FOTO: Marie von Krogh

  • - Notatblokken min er med absolutt over alt. Jeg noterer morsomme, rare ting jeg ser og hører. De utroligste ting er materiale for humor.

    FOTO: Marie von Krogh

  • - Gifteringen til min far er det eneste jeg har klart å ta vare på etter alle årene jeg levde på gaten. Foreldrene mine var gift i to år. Jeg satser på å klare det mye, mye lenger.

    FOTO: MARIE VON KROGH

Ruset på humor

David Pickett levde over 20 år i de tyngste rusmiljøene i Los Angeles. Nå får han Stavanger til å le.

Stavanger, onsdag kveld: En branne med smale briller og bølgende rødt skjegg entrer scenen på nedlagte Tous bryggeri. Salen er smekkfull. Han vet at han har 60 sekunder på å få folk til å le, ”ta dem”. I forkant har han gransket publikum for å vite hvor han har dem. Sjekket miksen. Kvinner, menn, alder, klesstil, par, grupper. Om han ser noen av ”sine”: Skjeggete, tatoverte menn, de han ikke trenger å jobbe med. Som er hoiende med ham uansett. 

Les også

Vi portretterer David Picket etter oppfordring fra leser

Aftenposten vil i sommer portrettere personer lesere har foreslått. Kom med dine forslag!

- Hi, my name is David Pickett. Jeg har bodd i Norge i ni måneder. Før det hadde jeg bare vært i Mexico. Ganske korte opphold. Jeg smuglet dop, åpner han. 18 sekunder, og humringen reiser seg til et brøl.

David Pickett har bodd et snaut år i Stavanger. Ifølge leder i Stand up Stavanger, Chi Ton, har han allerede en fast skare av fans som følger ham overalt. Selv betegner hun ham som "en gave til byen". Han har opptrådt i Trondheim og Bergen. Til høsten står København og Stockholm for tur. Det jobbes med Amsterdam og Oslo.

Nå har han strammet grepet om stand up-publikumet i sin nye hjemby enda et hakk.

Han skulle ikke stått her, stor og sterk og skapt latter i sommerkvelden. Han skulle vært død. I beste fall sittet i et amerikansk fengsel på livstid.

Stygg kanin

Oppveksten i Los Angeles i korte trekk: En mor som ikke maktet oppdragelsen, hasj og øl fra 12-årsalderen, LSD og amfetamin året etter, heroin i alle former som 18-åring. Småkriminalitet, ungdomsfengsler, behandlingsinstitusjoner, gjenger, dopsalg, våpen (jeg måtte ha med pistol for å hente posten, sånn var det), politijakter, overdoser, rus, rus, rus … Og på toppen, eller i bunnen, av det hele, en bipolar lidelse. Det som før het manisk depressiv.

- Mitt aller første minne er å være deprimert. Trist. Jeg hadde absolutt null selvtillit, følte meg som dritt, forteller han hjemme i kjellerleiligheten ved Godalen utenfor Stavanger sentrum. Datteren Olivia (3) veksler mellom å kravle rundt på faren og tegne. Kona, Hanne har hjemmekontor og følger halvveis med i samtalen. Hun kjenner historien ut og inn.

Den består blant annet av møter med stadig ny dop: Den vidunderlige amfetaminen, heroinen han elsket fra første øyeblikk. Og hvordan det aldri, aldri, blir like deilig som de aller første gangene.

- Men det er den følelsen du alltid jakter på, som driver deg. Som en liten kanin du aldri klarer å fange. Søt først. Så bare stygg.

Lov og urett i LA

Historiene er talløse. Som klippet ut av TV-seriene og filmene fra LA’s underverden. Bare tristere. Som da han hadde fylt bensin og sovnet bak rattet. Neste morgen ble han arrestert ved pumpene med åpen dør og Colt’en liggende mellom bena på gulvet.

Eller den gangen han havnet i samme fengselscelle som en kompis. De hadde ikke sett hverandre siden de sammen hadde prøvd å rane en doplanger. I etterkant hadde kompisen dratt tilbake for å stjele en gammel Harley Davidson. Og endte med å drepe eieren.

Kompisen skulle sone 30 år. David var bare dømt for noe småtteri.

- Drepte for en motorsykkel …

Han drar håndflaten raskt forbi ansiktet. – Det var som jeg merket skjebnen stryke forbi. Jeg visste at jeg hadde gitt f … i alt. At det like gjerne kunne vært meg. Jeg hadde mareritt i lang tid.

- Men det var ikke nok til å få deg til å bryte ut?

- Nei. Jeg hatet meg selv. Visste at jeg var en katastrofe. Men jeg løy altfor mye til å kunne ta ansvar.

Drømmemannen?

Våren 2005 sjekker norske Hanne Sønderland en nettdatingside fra Madison, Wisconsin. Byen i Midtvesten der hun bodde og jobbet med forretningsetikk. 32-åringen fester seg ved en mann som skriver at han har forlatt storbyen for å leve et rolig liv på landet. Har fast jobb i en jernvarehandel, er ugift og bor alene.

- Sannheten var at han hadde rømt fra LA i desperasjon, nettopp hadde fått sparken på grunn av drikking og dop og ante ikke om ekteskapet han en gang hadde inngått, faktisk var oppløst. Og bodde i kjelleren hos sin mor, ler Hanne i dag, om starten på det som skulle bli et alt annet enn enkelt forhold.

- Det var jo ikke plass til hele sannheten. Kvinner lyver på vekt og alder, menn pynter litt på ekteskap og slikt, repliserer David. Og blir alvorlig.

- Da vi ringte hverandre og jeg hørte stemmen hennes første gang, bare visste jeg. Det er som å puste oksygen. Du ser det ikke, men vet at det er der.

- Jeg liker ikke uttrykket sjelefrend. Men vi følte det samme om mange ting. Og vi ønsket begge familie, sier Hanne. Vel vitende om at familiebegrepet neppe kunne vært mer ulikt. Hun fra et bunnsolid norsk hjem, drillet i toleranse, omtanke og samhold. Han fra kaos, oppløsning, løgner og avmakt.

Da de ble kjent, var forholdet til faren det første han spurte henne om. Ingen av hans tidligere kjærester hadde kjent faren sin. Hans egen far hadde stort sett lært ham å bruke våpen.

Nok var nok

En vakker start. Men en knalltøff fortsettelse. David hadde mistet jobben og tilbrakte dagene med å se TV, spise piller og takeaway. Han var aggressiv. De kranglet. Han løy og ruset seg. Selv en tolerant og forelsket norsk kvinne fikk til slutt nok.

Hun ba ham dra til LA og finne ut av ting. Han fant umiddelbart tilbake til sitt gamle liv. Bare enda lenger ut mot ytterkanten.

To ganger fløy Hanne til storbyen for å se om han i det hele tatt levde. Den siste gangen fant hun ham i en forfallen lagerbygning, bak en vegg av skrot noen hadde samlet for å prøve å selge. Midt i en forhutlet liten flokk, sittende på pappesker, høye på amfetamin, satt David og fortalte. Skrøt, diktet eller løy. Fikk uansett de andre til å le.

- Å fortelle er jo en gammel stammeting. Og det var akkurat som i dag. Jeg forteller ikke vitser. Men om ting jeg har opplevd, på en morsom måte, sier han om kimen til det som en dag skulle få vokse. Men som kjæresten fant liten glede i å være vitne til.

På vei til flyplassen gråt og unnskyldte han seg. Men hun ville ikke ha unnskyldninger. Hun ville ha handling.

Hanne ser på mannen sin i den andre siden av den lille stuen.

- Det hadde vært så lett å gi deg opp da. Alle rundt meg mente at du ville ødelegge livet mitt. Men jeg elsket deg jo. Og visste at du ville noe annet. Du måtte bare finne det ut selv.

Skjebneskuddet

10. august 2008 ringer telefonen til David Pickett. LA var blitt så uutholdelig at han hadde oppsøkt politiet og bedt om å bli arrestert. Nå har han sonet ferdig og er tilbake i Wisconsin. Han dro til LA med to store kofferter. Og kom hjem med en shorts og en T-skjorte i en bærepose.

Telefonen er fra faren. Han forteller at onkelen har skutt seg. Onkel John, med samme diagnose som David. Som heller aldri hadde klart å håndtere sykdommen uten å dope seg. Som hadde mistet jobben, var i ferd med å miste huset. Og ikke orket å svømme motstrøms lenger.

- Jeg hadde tenkt konstant på å skyte meg. Men der og da, da han gjorde det, ga opp, visste jeg at jeg ville leve. Men et annet liv. Det var nok.

Den store mannen tar av seg brillene. Tørker øynene med håndbaken. Svelger.

Nå, med kone, barn, en lovende karrière og det meste på plass i Stavanger, brenner han for å hindre ungdom i å gjøre de samme erfaringene som han selv. Han er allerede en slags støttekontakt for en ung gutt som vil jobbe med lyd og stand up, og er involvert i et samarbeid mellom kommunen og Humorfestivalen for vanskeligstilt ungdom.

- Jeg vil så gjerne leve det jeg har erfart. Ikke bare prate om det.

Hjelp å få

Tilbake i Wisconsin satt han fire dager på trappen og kjederøkte. Så gikk han inn og ringte legen sin. Skrek inn i telefonen at han måtte få hjelp. NÅ! Og truet med å skade noen om han ikke fikk det.

- Ja. Det er masse byråkrati og portvoktere og papirer. Men hjelpen er der, det skal folk vite, sier han og går bort til en liten kommode. Han drar ut en skuff og klasker en medisinpakke i bordet. Piller mot bipolar lidelse.

- Disse forandret hele livet mitt. Jeg ble rolig på en natt.

Søvnen, psyken og hjernen klikket på plass. Men kanskje like viktig: Han sluttet å skylde på andre, på systemet.

- For første gang tok jeg ansvar for livet mitt. Men ante ikke hva jeg skulle bruke det til.

Den beste rusen

Han visste derimot at han alltid hadde likt sitcoms, vitser og historier. Faren sa ja til å sponse et nettbasert kurs i manusskriving. Skrive gjorde han. Men for hvem? Via Google ga skjebnen ham en skikkelig dytt i ryggen: Dagen før hadde stand up-klubben i Madison åpnet et ”åpen mikrofon”-konsept. Neste uke satt han i salen. Uken etter sto han på scenen. Etter å ha kastet opp av nervøsitet.

Scenelyset blendet ham, han så ikke publikum. Men han hørte at de lo. På riktig sted. Klappet og ropte. De likte ham!

- Aldri, noen gang, hadde jeg kjent et bedre rush! Og jeg har prøvd alt. Løpt fra politiet, kjørt villmann, all slags dop. Dette var bedre, gliser han. – Hvis jeg bare kunne fått unge folk til å skjønne det. Eller hadde skjønt det selv som 16-åring. At alt du får gjennom å dope deg, kan du få ved å gjøre noe du virkelig liker. Jeg hater å tenke på at jeg kastet bort 20 år av livet mitt. Det tar nemlig tid å bli god i stand up!

Han bøyer seg ned under stuebordet. Henter opp en svaiende stabel med bøker om stand up, timing, komedie. For å ta igjen det tapte slukte han alt han kom over.

- Masse ord for å beskrive noe som egentlig er magisk, oppsummerer han studiene. – Nøkkelen er at du må vite hvem du er. Folk må stole på at du tar dem med på en god reise. Så de kan slappe av og le. Spørsmålet for meg er jo hvem jeg er nå. Etter å ha vært et totalt uproduktivt medlem av samfunnet så lenge. Og hvor mye galskap jeg kan gi folk uten å freake dem helt ut.

I USA gikk det bra. Han skrev hele tiden, opptrådte jevnlig på gode klubber med stadig flinkere folk (riktignok fortsatte han å kaste opp av nervøsitet i over et år), og fikk god respons. Best av alt: Følelsen fra det første kicket tapte seg ikke. Dette dopet ble bare bedre.

Norsk komedie

For et snaut år siden flyttet den lille familien til Norge og Stavanger for å komme nærmere foreldre og besteforeldre. Inntil videre bor de i kjelleren hos Hannes foreldre, og mannen som har brukt mye av livet på å rømme fra politiet, deler paradoksalt nok hus med Stavangers tidligere politimester. En fantastisk mann, ifølge svigersønnen.

Stand Up Stavanger fanget ham raskt opp, og har brukt ham som fast vert på de engelskspråklige stand up-kveldene. Han er overveldet over mottagelsen.

- Hva finner du å le av i Norge?

- Masse. At dere er så tillitsfulle. Bare det at dere går ut i veien og forventer at bilene vil stoppe. Hvor tar dere det fra? I LA ville de måttet skrape deg av asfalten. Og at alt er så lite. Når jeg går i butikken for å kjøpe melk, for eksempel, kartongene er så små at jeg tror jeg har havnet i reiseavdelingen. Og Tine, det må jo bety Tiny milk? Jeg har ellers skjønt at jeg må gjøre narr av nordmenn, dere vil bli gjort narr av, ellers blir dere sinte. Men jeg må gjøre narr av meg selv først.

- Hvor mye av galskapen din tåler vi, da?

- Hm… jeg har en historie som heter "crack suger, heroin er herlig". Veldig sarkastisk. Litt sånn, heroin er så bra fordi jeg elsker maten i fengsel og liker å kræsje bilen min. De fleste tar den. Men i Sandnes ble folk litt usikre da jeg begynte å sniffe inn i mikrofonen. Kanskje gikk jeg litt for langt?

- Som hjemmeværende småbarnspappa i politimesterens kjeller, blir du straight og kjedelig?

- Tja… Nei, det skjer så mye i livet mitt at jeg er ikke redd for å gå tom. Bare kontrasten mellom livet før og nå gir enormt å øse av. Jeg er en veldig, veldig lykkelig mann. Hver eneste dag er jeg takknemlig over bare å få være i live. Jeg har brukt de siste årene på å kvitte meg med den delen av meg som har ødelagt så mye. Nå jobber jeg med å unne meg selv å være lykkelig.

The end

Showet på Tou Scene går mot slutten. Pickett har vært innom trange norske manneklær, late norske dopselgere og diverse annet i en stri ordfoss. Publikum har fått det de kom for. Han har fått den aller beste rusen.

En veldig, veldig lykkelig mann kan gå hjem.

hilde.lundgaard@aftenposten.no

 

 

 

Les også:

Les også

Siste fra Kultur

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

David Pickett

  • 39 år
  • Amerikansk, bor i Stavanger.
  • Gift med Hanne Sønderland, en datter (3)
  • Stand up-komiker, opptrådte denne uken på festivalen Tou Camp.

Leserens spørsmål

 - Hva ville vært din drømmegig?

- Å være vert for et talkshow. Å kunne snakke med interessante folk om interessante temaer.

 

- Hva har vært det vanskeligste/rareste/beste med å flytte til Norge?

- Den janteloven er det rareste. At dere har en sånn felles skyldfølelse for å peke dere ut. Det er vanskelig å skjønne for en fyr fra LA. Det beste har utvilsomt vært responsen fra publikum.

 

- Hva gjør deg spesiell som komiker?

- Kanskje at jeg har noe som er ekte, som publikum liker. Kanskje at jeg ikke snakker om banaliteter, men har noe å si. Og så er jeg jo ganske stor, da.

Siste nytt