Det sier den amerikanske kjønnsforskeren Michael Kimmel i samtale med Finn Skårderud.

— Mange tåler det. De både tåler og liker ideen om at USA blir et samfunn med mer likhet mellom kjønn og raser. Presidenten er farget, kvinnene inntar posisjoner, og nå kan to personer av samme kjønn gifte seg i alle stater. Andre blir rasende for disse samme fenomenene. Noen av disse nøyer seg med å kjefte på TV’en, lytte til obskure nærradioer, bli nettroll og være sinte for det meste. Mange er sinte både på kvinner og kona, som ikke er det samme: Kvinner fordi de tar posisjoner de mente var forbeholdt dem som menn, koner fordi mange nå tjener mer enn dem. De kaller feminister for «feminazis».

Noen er ekstra rasende. De melder seg inn hvite hatgrupper, eller pistolklubber. Og noen skyter. Noen skyter seg selv. Fire ganger flere amerikanske menn enn kvinner begår selvmord. Vi har skolemassakrene, som er selvmord iscenesatt som massemord.

Så smalt det igjen. Den 17. juni gikk enda en sint hvit mann amok med våpen. Nå var det ikke i en skole, men i en kirke. Gjerningsmannen er den tjueen år gamle Dylann Roof. Han ligner påfallende på andre hvite gjerningsmenn, med sitt hat, sine påståtte krenkelser, posering på Faceboo sin og noe manifestaktig på egen hjemmeside. Han brukte bursdagspengene til å kjøpe seg pistol.

17. juni gikk den tjueen år gamle Dylann Roof inn i Emanuel-kirken i Charleston i Sør-Karolina og drepte ni mennesker.
Jason Miczek

Hans opprinnelige plan var angivelig å angripe skolen, men sikkerheten skal ha hindret ham. Da ble det i stedet Emanuel-kirken i Charleston i Sør-Karolina. Dette er en av USAs eldste svarte kirker med en rik historie i kampen for borgerrettigheter. Dylann Roof tok del i en bibelgruppe i kirken. Etter en snau time reiste han seg og tok frem pistolen. Han skal ha sagt «Jeg må gjøre dette. Dere voldtar kvinnene våre og tar over landet vårt. Dere må forsvinne.»

Les også :

En solid akademiker

Med verden i en slik beskaffenhet, er Michael Kimmel en mann å søke. I 2014 utga han boken Angry white men. Vi møttes til en lang brunsj i Brooklyn. Med mat i munnen snakket vi lenge og iherdig om raseri; mest om det hvite, mannlige amerikanske. Vi snakket om den sosiale fallepsyken. Michael Kimmel fra en jødisk kultur her i disse nabolagene. Foreldrene var psykoanalytikere. Selv valgte han det større samfunnsperspektivet. Han ble sosiolog, og gjennom årtier har han markert seg som en av verdens mest prominente kjønnsforskere. Han har skrevet en rekke bøker om mannsroller og maskulinitet. Angry white men er en engasjerende – og engasjert bok. Han forsøker å forstå mennenes følelser, samtidig som har argumenter mot deres holdninger og handlinger. Kimmel er en solid akademiker, men også en aktivist. Han kaller er blant annet en talsmann for National organization for men against sexism .

Les også:

Jeg skulle til å begynne skrive ut lydopptakene og ordne notatene fra vår brunsjsamtale da det smalt i kirken i Sør-Carolina. Jeg kontaktet ham igjen.

Michael Kimmel har markert seg som en av verdens mest prominente kjønnsforskere. Han har skrevet en rekke bøker om mannsroller og maskulinitet.
Paul Zimmerman

— Ja, skytingen i Charleston viser nettopp det jeg skriver om i boken. Og det er en ironi i at når gjerningsmannen er en hvit gutt, så leter vi straks etter individuell psykopatologi; at han er psykisk syk. Hadde han vært svart, eller om det var en jente, så hadde vi fokusert på samfunnets sykelighet, ikke det individuelle.

Jeg går til notatene fra vårt møte. Kimmel er opptatt av at det hvite mannlige raseriet er så jevnt utbredt at det ikke blir et tema. Hadde et slikt raseri vært uttrykt av eksempelvis svarte menn eller asiatiske kvinner, så hadde det blitt heftig debattert. Han låner et språkbilde fra en doktorvenn, om at det nasjonale blodtrykket er faretruende høyt, og at det trenges kulturelle betablokkere.

En ide om ulikhet

- Du har en undertittel på boken din: American masculinity at the end of an era. Hvilken æra er det som er tapt?

— Det er den æraen hvor hvite menn i kraft av sitt kjønn og sin rase mente at de var født til noen rettigheter, som at jobber til hvite menn var noe som var gitt av Gud. Den tradisjonelle amerikanske maskuliniteten er bygd på en ide om ulikhet. Mye er i forandring i det amerikanske samfunnet. Dels fjerner vi forskjeller i form av likere rettigheter. USA er på mange vis et mye bedre samfunn enn for et par tiår siden. Mange menn føler seg truet i sin manndom. De raser mot endringene, står med ryggen mot, og opplever det som en tsunami som drukner kjønnet deres. De raser mot kvinnene som tar makt, mot svarte menn fordi de er for ukontrollert maskuline og mot asiatiske menn fordi de er for feminine. De roper om Amerika som en nasjon av pyser.

Filmen Fight Club er en god illustrasjon, og den er viktig for mange sinte menn. Menn samles for å slåss. De søker et uttrykk for sin forvirring, nummenhet og tap av mål identitet.

En annen trussel er den økonomiske. Raseriet går på tvers av klasser. Men det er nok særlig den lavere middelklassen som rammes. Om lag 80 prosent av de fem millioner jobbene som har gått tapt siden 2008, hadde vært besatt av menn. Noen har foreslått at finanskrisen, recession, skulle døpes om til en he-cession på grunn av den skjeve kjønnsfordelingen. Fra 1970 til 2011 sank inntekten til medianhusholdningen med omtrent ti prosent, til tross for at kvinner er mer yrkesaktive. Den økende avstanden mellom fattig og rik skaper angst og spenning og er en annen motor for raseriet.

- De presses altså fra to kanter: formelle likheter mellom kjønn og befolkningsgrupper, og reelle ulikheter i økonomien, á la Picketty.

Jeg husker mitt aller første besøk i USA. Jeg reiste flere morgener fra et pent nabolag i Washington D.C. og inn til NRKs korrespondentkontor i sentrum. I et veikryss sto en frisert mann i pen dress med slips og dokumentmappe plassert ved føttene. Han tagg penger. Det er påtagelig lett å falle i dette samfunnet.

- Ja, og det er et poeng at opprørske stemninger ofte oppstår hos dem som har noe å miste. Janis Joplin synger uforglemmelig om de som har «nothing left to lose», men det revolusjonære raseriet vokser vel snarere hos dem som har «something left to lose».

Tror på den amerikanske drømmen

Mange amerikanske menn har ikke minst mistet den amerikanske drømmen. Nasjonen er bygd på ideen om self made man. De innser at dette er en myte. Drømmen blir til et mareritt. Globaliseringen sender jobber til Kina, sjefene i den nyliberale økonomien presser dem hardere, og fagforeningene som skulle beskytte dem, er borte. De ser på forfedrene som menn som kjempet for et sterkt Amerika, som de skulle arve, men så kom det ingen arv. Meritokratiet suger. De er ikke forberedt på et samfunn hvor du blir belønnet for sine meritter.

Og fallets psykologi er gjerne en vond blanding av skam og raseri. Man har gjerne fått urealistiske ideer om egen storhet, om det er av kulturen eller av foreldrene, og i kollisjonen med realitetene kan man falle ned i et grumsete skamraseri.

— Populisme er følelser som blir til politikk. Vi har en generasjon helt ute av synk med virkeligheten. Og vil du endre, må du bli politisk. Disse mennene kunne gått til venstre, og arbeidet seriøst med likeverd. I stedet går de til høyre, og støtter den økonomien som har undergravd dem. De er reaksjonære i betydning nostalgikere. Spillet har endret seg. Men i stedet for å sette spørsmålstegn ved reglene, vil de kvitte seg med de andre spillerne.

Dylann Roof er fengslet. Ni afroamerikanske kirkegjengere ble drept i Charleston. Få dager etter udåden fikk vi vite at flere av ofrenes etterlatte hadde tilgitt morderen.