Sjangermiks på høyt nivå

Felles har utøverne urokkelige krav om styrke, kontroll, kroppsbeherskelse og smidighet. Talent for det atletiske og akrobatiske må de også ha, og den biten uttrykkes nok sterkest og mest macho hos breakerne i Kingwings Crew – kjent fra Norske Talenter 2011.

Solistene i Nasjonalballetten ligger ikke langt etter, det ble ettertrykkelig bevist i forskjellige battles i løpet av Ingrid Lorentzens sommerstunt, med Patrick King både som ansvarlig for oppsetningen, og høyst tilstedeværende på scenen. 

Likt og ulikt

Hva er det som skiller? Treningen er forskjellig, det er åpenbart. Breakere må være kompakte, balletten vektløs. Breakerne er bare menn, og Nasjonalballettens kvinner danker ut det aller meste i sin totale beherskelse av alle stiler, fra tåspiss til forførende showdans.

De mannlige klassiske danserne tar seg ikke så mye på tissen som breakerne, men til gjengjeld har de stramme trikoter.

Stine Østvolds stiliserte breaking i Lightfoot-Leóns Softly as I leave you får både breakere og publikum til å gispe, slik Maiko Nishino gjør med sin enorme tilstedeværelse som Den hvite svane.

Så skjer noe virkelig spennende når breakeren Morad «Miracle» Aziman fortrylles av henne, og de to smelter sammen i en vakker pas de deux – hun stålsatt i hvite fjær, han muskuløst romantisk i joggebukser.

Aziman tar hele den svære scenen med den største selvfølgelighet og sterk maskulin utstråling, mens Nishino er som et uhåndgripelig, overjordisk vesen.

Imponerende

Dette eksperimentet er på vertskapets, Nasjonalballettens premisser, og de vinner kanskje flest battles. Men om Yolanda Correa gjør 32 fouetter eller en av breakerne (dessverre vet jeg ikke hvem) gjør like mange headspins, så er det imponerende.

Om en danser står fjellstøtt på én tåspiss eller en breaker står like støtt på én hånd, mens han forflytter kroppsvekten i umulige retninger, handler begge deler om teknikk. Battles mellom ballett og breakdansere lar begge grupper briljere, også med stor komisk virkning.

Den store forskjellen ligger i innhold og emosjonelt uttrykk. Breaking, med ghetto-røtter, handler mest om akrobatisk og annen fysisk show off. Ballett handler i tillegg om handling og følelser; Christine Thomassens Giselle pirrer tårekanalene. Ballett griper hjertet, og uttrykksregisteret er mer variert og rikere.

Fellesskapet på scenen var ikke like fargerikt i salen, men begeistringen var overveldende, med stående ovasjoner til slutt.