Sommerføljetong: Venezia-mysteriet, del 1

Kapittel 1: – IKKE SE!

– Ikke se! hvisker en hes stemme.

Jeg vet ikke hvor lenge den hvitkledde damen har fulgt etter meg. Lenge.
– Ikke se, hvisker hun. – Ikke se på meg.

Jeg vil ikke se heller. Jeg skynder meg bare avgårde. Det er nok nå. Dette er sikkert en drøm, jeg vil våkne. Men jeg får det ikke til. Jeg er alene. Jeg har gått meg vill. Jeg vil hjem. Det er ingen jeg kjenner her, ingen som kjenner meg. Bare denne damen som følger etter meg. Hele tiden like bak ryggen min. Jeg er redd henne, men vet ikke hvorfor. Jeg prøver å gjemme meg i folkemengden, men menneskene her ser ikke ut som virkelige mennesker, de er bare svarte og hvite figurer. Uansett om jeg går sakte eller fort så fortsetter damen å følge etter meg, over alt, i en spøkelsesby uten andre lyder enn skvulping av vann. Jeg ser meg over skulderen. Hun kommer nærmere og nærmere.

– Ikke se! Men jeg klarer ikke å la være, jeg klarer ikke å lukke øynene. Når hun kommer helt nær meg ser jeg bare et par stikkende øyne. Der munnen og nesen hennes skulle være er det et svart hull. Jeg snur meg helt, rygger bakover, prøver å lukke øynene, men må se på henne likevel. For nå oppdager jeg noe fryktelig: Jeg har ikke lenger øyelokk! Jeg kan aldri, aldri mer lukke øynene, jeg må for alltid bare se og se og se. Hun kommer helt nær, og plutselig faller jeg ut i vannet, det er varmt og ekkelt. Jeg griper tak i noe jeg tror er en båt, men det er en flytende likkiste. Jeg vil ikke se oppi, for det er noen der, det er damen i hvit kjole igjen,
og nå, nå reiser hun seg opp, jeg skjønner ikke hvordan hun klarer det, for hun har ikke bein...

– David!

Jeg hører en innestengt, rar lyd, som om jeg er under vann. En kjent stemme som roper på meg? Jeg strever alt jeg kan for å komme opp på land, og mens jeg holder på, våkner jeg endelig. Det var en drøm. Men jeg er likevel våt. På ordentlig. Hvor er jeg? Jeg har en følelse av at vi er på ferie, men hører ikke måker. Måker hører alltid med på ferie.

– DAVID BERGVIK! roper stemmen til storesøstera mi, Sissel. – Hvorfor våkner du ikke når jeg roper? Hun skrur på lyset. Nå ser jeg hvor jeg er: Jeg står midt på gulvet på hotellrommet vårt – og jeg tror jeg leter etter badet.

– Det er masete å sove på rom med deg, sier Sissel og setter seg opp i senga. – Du styrer jo mer her enn hjemme. Dessuten må du ta ut de proppene i ørene dine
så du hører når jeg roper!

Jeg tar ut de rosa Sov-i-ro-proppene. De er egentlig ganske ekle. Jeg har alltid så vondt for
å sove på nye plasser, og bruker alltid ørepropper første natta. Når jeg går i søvne hjemme, pleier jeg å finne do, selv om det har hendt da jeg var liten at jeg tisset inn i kjøleskapet vårt en gang. Men bare én gang.

Du må ikke rope navnet mitt når jeg drømmer eller går i søvne, ett eller annet tilfeldig ord er bedre, mumler jeg.

Hallo på do. Og god natt! sier Sissel, og skrur av lyset.

Jeg sier ingenting, tusler bare tilbake til senga. Det er for sent å lete etter en do nå. For det er allerede varmt og vått og ekkelt å bevege seg. Snart kommer jeg til å begynne å fryse også. Jeg pakker meg godt inn i teppet, og lurer på hvordan jeg skal klare å skjule at jeg har tisset på meg – igjen.

Dessuten lurer jeg på hvorfor jeg drømte så guffent.

Kapittel 2: EN LITT ARTIG START

Bildene inni hodet mitt flimrer lenge på innsida av øynene. Som en tv-kanal som ikke er ordentlig innstilt. Det gjør de alltid når jeg har drømt. Men etter en stund tar dagen over og de flimrende drømme-bildene løser seg opp og forsvinner. Bare litt av guffefølelsen sitter igjen.

Det er ingen matsal på hotellet her, og vi får frokost servert på rommet.

– Uuuups!

Da vi nesten er ferdige med å spise, søler jeg liksom helt tilfeldig glasset med appelsinjuice midt i senga, sånn at sengeklærne må skiftes. Stuepikene på hotellet får bare jobbe litt ekstra. Sissel ser rart på meg, men sier ingenting.

Så går vi inn til de andre. Mamma og pappa og minstebror Thor på fem år bor på ett rom. Sissel og jeg har vårt eget. Med hver vår seng, heldigvis. Mamma og pappa er ferdige med frokosten for lengst og holder på å gjøre seg klar til å gå ut.

– Vil du ikke prøve den en gang? spør pappa. Han står framoverbøyd mens han kjemper med å få på Thor en Mikke Musmaske som vi en gang kjøpte på McDonalds. Jeg er redd for at han har fire lignende masker på lur til oss andre. 

– Vil ikke vil ikke vil ikke, sier Thor og vrir seg som en stor makk mellom beina hans.

Jeg må flire av pappa. Jeg vet at snart kommer han til å prøve å gå, så blir han overrasket når han ikke greier å bevege beina, og så kommer han til å snuble framover. Han vet det bare ikke selv enda. Vi får bare håpe at han ikke slår seg for hardt.

– Jeg kan ikke tvinge noen til å ha det gøy. Men det ville være en litt artig start på ferien vår om hele familien kledde seg ut? Karnevalet er jo allerede godt i gang, sier pappa og sukker. Men vi hører at han snart gir opp.

Jeg gidder ikke å ta på meg maske i det hele tatt, sier Sissel. – Ikke en sånn idiotisk maske, i hvert fall.

Ikke jeg heller, sier jeg og ser på Thor som akkurat er ferdig med å knytte sammen skolissene til pappa. Uten at han har oppdaget det.

Når du er i Roma gjør du som romerne, sier pappa. – Alle i hele byen kler seg ut nå.

Vi er ikke i Roma, sier Sissel. – Vi er i Venezia. Ikke tror jeg at romerne går rundt med McDonalds Mikke-Mus-masker, heller.

Mamma ser på pappa og smiler. Det var hun som ville hit til Venezia. Det er nemlig sånn at de neste fem feriene vi skal reise på, skal alle i familien få bestemme et reisemål i en verdensdel hver. En kveld la pappa lapper med navnene våre i en Tintin-cap, og så måtte Thor klatre opp på en stol og trekke en og en lapp. Mammas lapp kom først. Så Thor. Sissel. Pappa. Og til slutt kom lappen med mitt navn. Jeg har alltid uflaks, og nå må jeg ta den verdensdelen som er igjen til slutt. Jeg håper det er Amerika.

Mamma valgte Europa, og Venezia. Det har med jobben til pappa å gjøre at vi gjør det sånn. Han er forfatter, og vil ha oss med i det nye bokprosjektet sitt. Jeg tror han er litt nervøs for at han ikke skal få det til. Han skriver reisebøker. Nå skal han gjøre ferdig første boka i en ny serie som han kaller «Familie-ferier». Den første boka er fra Italia, og det er første gang han skal skrive en bok helt alene. Før har han alltid jobbet sammen med andre. Så han er nok litt redd for ikke å få det til. Etter hvert kapittel i boka skal det være et lite avsnitt som heter «Fellesaktiviteter». Han håper nok at familien vår liksom skal være et eksempel, og derfor prøver han å finne ting som vi kan gjøre sammen som han etterpå kan skrive om. Det er kanskje en god idé, men jeg er ikke sikker på om vi i familien Bergvik er de beste til å hjelpe han. Selv om Thor er oppkalt etter arkeologen Thor Heyerdahl som har reist over hele verden. Men Thor Heyerdahl er ikke akkurat kjent for å reise på familie-ferier.

– Jeg tviler også på at det er slike masker de går med her i byen under karnevalet, Knut. Vi får heller se om vi kan få kjøpt noen av de vakre maskene som jeg vet at de har her. Dessuten er det i morgen det begynner for fullt. Det er da alle kler seg ut og går i prosesjoner på Markusplassen. Så la oss gå dit nå, mens det er litt roligere, sier mamma. – Det går an å gå her uten masker også.

– Jeg tenkte bare det kunne være litt artig om vi kledde på oss noe før vi gikk ut nå, sier pappa.

Mamma rister på hodet.

Så går vi. Mamma først, og Sissel. Thor og jeg venter. På pappa.

– Ojojoj!

Og nå går pappa også. Eller han prøver. Men snubler framover. Han ser like overrasket ut denne gangen som de andre gangene Thor har laget knuter på skoene hans. Han greier heldigvis å ta seg for i dørkarmen så han ikke slår seg. Thor ler høyt. Han er ganske fornøyd med troll-knutene sine. Vi burde nok ha sagt fra til pappa. Det er bare så morsomt å ikke gjøre det. Eller i alle fall litt artig, som han sier selv.

Thor springer og tar pappa i hånda. De ler, og pappa løsner knutene på skoene og går ut. Jeg går til sist etter dem. Plutselig stopper jeg opp i enden av den mørke hotell-korridoren. Midt oppi all latteren føler jeg liksom et par stikkende øyne i ryggen. Det er bare innbilning, tenker jeg. Men jeg tør ikke å snu meg for å finne ut om det stemmer.

Kapittel 3: CANAL GRANDE

Jeg har aldri vært noe sted som ligner denne byen. Jeg har ikke reist så mye heller, har bare vært fire ganger i utlandet. En gang i Legoland i Danmark, to ganger til sånn vanlig syden, i Hellas. Og en gang i London. Men da var jeg så liten at jeg bare husker noen røde busser. Men denne byen er utrolig stilig. Selv nå i dagslys er Venezia nesten en sånn by som i drømmene mine. Overalt er det bygninger og palasser i alle slags farger, med buede eller spisse vinduer, balkonger og utsmykninger, søyler og spir; alle er på en måte like, men likevel helt forskjellige.

Det er ganske kald og rå luft, selv om det snart er vår, og vi er i Italia. Vi bor midt i byen, og jeg hadde kanskje trodd at det ville være masse støy og bråk, men det er nesten helt stille. Ingen busser, biler, trikker eller motorsykler på de smale gatene. Bare folk. All trafikken går på kanaler med vann. Overalt. Skal man krysse gaten må man gå over ei lita bru. Eller ta båt. Vi måtte ta båt i går kveld da vi kom også, men da var det mørkt, og vi var så trøtte at vi gikk rett til hotellet uten å orke å gå ut igjen. Vi går nedover mot ei stor, fin bru som bare er noen kvartal unna der vi bor. Rialto-brua.

Jeg har sett den på bilde før. Og her er den – på ordentlig! Vi står en kort stund og ser på alt som rører seg på den store kanalen under oss; søppel-lektere, transportbåter, taxi-båter, en post-båt, til og med sykebil-båt. Men stiligst av alle – de svarte gondolene.

Vi går ned fra brua og ombord på en vaporetto, en vannbuss. Pappa rekker så vidt å kjøpe billetter før den kjører nedover det som er den største kanalen, Canal Grande. Vannbussen, som egentlig er en litt bred båt med plass til mange passasjerer, er full av folk. Noen av dem har kledd seg ut, men de fleste er som oss, turister uten masker.

– Ciao, bella! roper plutselig en svartkledd gutt som glir forbi oss i gondolen sin.

Han vinker til Sissel. – Hei, søta! Du skal få en billig tur av meg! Sissel smiler og prøver å se ut som en voksen dame. Enda hun er tretten. Jeg tipper hun er glad hun ikke har Mikke Mus-maske på seg.

Fortsettelse følger onsdag neste uke...