Sommerføljetong: Venezia-mysteriet, del 5

Kapittel 14

PICASSOS BADEJENTER

Det er kveld og mørkt ute, vi sitter på en trattoria, et spisested som pappa har foreslått. Pasta og pizza for alle penga.

– Mamma, har du hørt om noe kunst som heter «Badejentene på stranda» eller noe sånt her i byen? spør Sissel mens vi spiser sommer­fuglformet pasta som ligner på

ansiktsmasken til pappa. Jeg lurer på om han

har tenkt å sove med den i natt.

– Badejentene på stranda ... Jeg vet ikke.

Vi ser at mamma tenker så det knaker. Endelig er Sissel blitt interessert i kunst, tror jeg hun tenker.

– Det er et bilde her som heter «La Baignare», men ikke av noen av de gamle venetianske mesterne. Det er av Picasso, et nesten litt skummelt bilde. Der er det to jenter som bader, eller damer.

– Hvorfor er det skummelt? spør Sissel.

–  Det ser ut som alt er koselig ferie­idyll på en solrik strand, og så, liksom plutselig, dukker det opp et ansikt i havgapet og spionerer på de to. Det er et rart bilde.

–  Hvor er det?

–  Det henger i samlingen til Peggy Guggenheim her i Venezia.

– Tror du det er til salgs? avbryter Sissel, og prøver å late som hun ikke er så interessert.

–  Kan jeg aldri tenke meg, sier mamma.

– Det er en privat samling, jeg tror neppe de selger. Vi får heller få med oss noe annet som suvenir hjem fra Venezia. Hvorfor spør du? Men det svarer ikke Sissel på.

– Kan vi gå og se på det i morgen? spør hun.

– Klart vi kan, sier mamma, og blir rød i kinnene.

– Jeg trodde ikke det var tid til moderne kunst på denne turen, men jeg tar gjerne en tur.

– Ja, jeg har ikke tenkt på det sånn, men å gå på et moderne kunstmuseum i Venezia er vel også en litt artig familie-aktivitet, sier pappa og ser litt usikkert på oss.

– Vil ikke på museum, sier Thor og knipser bilde nummer seks av oss med Pingo-kameraet sitt.

Kapittel 15

SAKER OG TING

– Så bildet fins på ordentlig. Det er mange rare ting her, David, sier Sissel da vi har lagt oss. Som om det er hun som først har tenkt på at det er noe rart. Typisk Sissel. Men det er greit. Så slipper jeg å være helt alene med den overopphetede fantasien min.

– Det er rart å reise rundt med rullestol her, sier Sissel.

– Det er jo bare smale gater, trapper og kanaler overalt.

Jeg kobler opp pc-en som jeg har fått låne av pappa, «for å skrive litt notater», som jeg sa. Det er greit for pappa, han synes det er viktig at vi bruker pc. Jeg sender en kort mail til onkel William, med bildet av fru Pinne som vedlegg. Før jeg logger av, slår jeg opp i ordboka på pc-en til pappa. «Pozzi» betyr «brønn» eller «gruvesjakt». Ikke mye å bli klok av.

– Men de er ikke turister, det sier jo herr Bille selv, fortsetter Sissel. – Det rare er jo at viss det er det samme bildet mamma snakker om, så er det ikke til salgs, og da tror jeg de holder på å rote seg borti noe. De kan ikke kjøpe et bilde som ikke er til salgs.

Sissel sitter og ser ut i lufta. Hun tenker. Og jeg tror det for en gangs skyld er på noe annet enn gutter.

– Vi går og sjekker, sier hun plutselig og reiser seg.

– Sjekker hva da? Klokka er jo snart halv tolv.

– Jeg vet ikke. Hvis man ikke sjekker finner man i alle fall ikke noe. Vi skal ikke sjekke så mye, bare litt. Kom!

Sissel åpner døra til rommet vårt og går ut.

Det er gammeldagse låser, med store nøkkelhull. Vi kan kanskje kikke gjennom nøkkelhullet, om ikke noe annet. Vi stopper utenfor rommet der Pinne og Bille bor. Jeg står bak Sissel. I det samme går dørhåndtaket ned.

Jeg blir så redd at det suser i ørene mine mens Sissel i full fart drar meg bak et brunt skap som lukter møllkuler. Vi ser ingenting, hører bare hviskende stemmer.

– ... i morgen er den store dagen, er det eneste jeg hører en mann si mens en nøkkel blir vridd rundt. Så går de nedover gangen.

Vi venter i ti minutter. Jeg er redd de skal høre hjertet mitt dundre, selv lenge etter at de er borte.

– Nå går vi tilbake til rommet, sier jeg.

– Nei, nå går jeg ned i resepsjonen, sier Sissel.

– Vent her. Og så går hun. Sissel er eldre enn meg. Om hun er smartere enn meg, tviler jeg på. Men hun er galere. Hvordan kan hun vite at det ikke er noen der inne likevel? Jeg står fremdeles bak møllkuleskapet og venter. Jeg kjenner at jeg er skikkelig tissetrengt. To minutter etterpå kommer hun opp igjen med nøkkelen til rommet.

– Det var som jeg trodde, rommet må være tomt nå, ellers hadde de ikke lagt nøkkelen på disken. Og den gamle resepsjonisten sover i stolen sin. Det er ikke flaks en gang, bare beregning.

– Dette er ganske ulurt, sier jeg da hun låser opp døra til herr og fru Smådahls rom. Men Sissel hører ikke. Til slutt må jeg velge mellom å være tissetrengt mens jeg står utenfor døra og venter på at Sissel skal komme ut igjen, eller være tissetrengt mens jeg er inne på rommet til Smådahl sammen med Sissel.

Jeg velger det siste. De har det ganske ryddig der inne. En koffert

hver. De er åpne. Sissel leter forsiktig gjennom dem. Klær og sko og sånt som folk på snart seksti sikkert har med seg på tur. Ingenting spesielt.

– Vi stikker nå, sier jeg.

Men Sissel fortsetter. Hun åpner nattbordskuffer, kikker i skap og skrivebord før hun går inn på badet.

– Her er det lite saker og ting, sier hun. – Ikke så

veldig spennende, egentlig. Jeg går inn på badet etter henne.

– Hva trodde du vi ville finne da?

– Jeg lurer på hvor hun har gjemt alle disse pengene for eksempel.

– Klart de har gjemt dem sånn at vi ikke klarer å finne dem, sier jeg. – La oss skynde oss. Inne i dusjen står en pappeske. Men oppi esken er det ingen penger, bare en tapet-kniv med ekstra blad til, sykehustape, en tynn rull med plastfolie. Ved siden av esken er det en ganske stor, rar boks, med et hull i den ene enden. Og ved siden av boksen ligger tre flasker med noe jeg ikke vet hva er.

– Kanskje noen håndverkere som har glemt igjen sakene sine, sier Sissel.

– Hva er dette til? spør jeg og peker på boksen og flaskene. Men jeg tør ikke ta i dem. – Det ser nesten ut som om det går an å plassere en flaske i den ene enden.

– Aner ikke, håndverkere har alle mulige greier, sier Sissel. Litt av gnisten i øynene er borte. – La oss gå, sier hun.

Selv om hun er skuffet i stemmen, er jeg kjempeglad. Vi går rolig ut, og låser døra stille. Sissel går ned og leverer nøkkelen på disken i resepsjonen igjen. Jeg låser meg inn på rommet vårt. Endelig kan jeg gå på do.

Og etterpå: Sove. Jeg er ikke klar for flere ekspedisjoner i kveld, og går bare rett og legger meg.

– De er et pussig par, sier Sissel.

– Mmmm, sier jeg halvveis i drømmeland, og snur meg inn mot veggen. Jeg drømmer rare ting, våkner flere ganger i løpet av natta. Heldigvis kan jeg ikke ha hatt vanndrømmer igjen. For da jeg våkner klokka halv sju, er senga fremdeles tørr. Så får det heller være med de kaotiske, gufne drømmebildene som raser rundt inne i hodet mitt.

Kapittel 16

DE ER BORTE!

Mamma bestemmer seg for at vi skal være tidlig ute. Det er mye folk overalt nå under karnevalet. Fra Rialto-brua tar vi en stilig taxi-båt som koster ganske mye. Det ser jeg på pappa da han betaler.

– Peggy Guggenheim-museet er en pussig bygning, sier mamma. – Det ble planlagt med fire etasjer, men det ble bare denne ene. Det kalles nå Il Palazzo Nonfinito, det uferdige palasset. En amerikansk dame kjøpte det og laget det om til kunstmuseum. Asken hennes ligger også begravet her, sammen med hundene hennes. Peggy var en snodig dame.

Jeg tror ikke mamma kan for det, hun bare må holde foredrag hele tiden. Vi går i land.

Jeg ser meg rundt. Ingen skumle maskemenn i sikte. Så betaler vi og går inn.

– Dette er en fin samling med moderne kunst ... begynner mamma.

– Vis oss bare bildet, sier Sissel.

Mamma ser litt sår ut, men det får bare være. Vi går litt rundt, og så ser hun det.

– Picasso, sier mamma bare. – Her er det. Badejentene på stranda, eller «La Baignare», som det egentlig heter. Malt av Pablo Picasso i 1937. Hvorfor er dere egentlig så opptatt av dette bildet?

– En på skolen som snakket om det, lyver Sissel kjapt. – Formingslæreren. Han lurte på om vi kunne kjøpe en plakat av det til han.

– For en flott lærer, sier mamma.  – Slike var det ikke da jeg gikk på skolen. Dere får nyte det, jeg tar en liten kikk rundt her.

Jeg tenker at vi kanskje burde fortelle mamma og pappa sannheten snart.

Bildet er akkurat som mamma har fortalt oss. De nakne badejentene ser ut som de er laget på tresløyden av noen barn. De er klossete og kantete som en barnetegning nesten, og de leker med noe som skal være en liten seilbåt. Men de er ikke akkurat jenter, heller. De har pupper og alt mulig.

Det er voksne damer. Og bak dem, i horisonten, stikker et underlig hode opp med liten munn og nese, en mann, tror jeg. Det er akkurat som om Thor skulle ha tegnet han. Han spionerer på dem, lurer bak en kant av hav som liksom ikke er hav, heller, bare en kulisse, som i et dukketeater. Det er en rar stemning i bildet, det er liksom både morsomt og farlig på en gang.

– Sprøtt bilde, sier Sissel. – Men ingen skumle menn. Kanskje vi skal sjekke litt rundt her, vi også.

Museet er mindre enn jeg hadde trodd. Det er fort gjort å gå gjennom det. Men mamma bruker ganske lang tid og studerer hvert bilde nøye. Jeg vet ikke så mye om kunst. Men det er mange bilder jeg liker, med fine farger.

Pappa har satt seg ned på en benk sammen med Thor som knipser i vei med Pingo-kameraet. Jeg vet ikke hvor interessert pappa er i kunst, egentlig.  Jeg tror de kjeder seg litt, begge to.

Plutselig skjer to ting samtidig. Jeg kjenner en rar lukt. Og brannalarmen går. Så velter det en tett, tett tåke av røyk ut i rommet. Men det lukter ikke som brann. Det lukter mer som noe annet, noe jeg ikke husker hva er. Jeg ser ingenting, hører bare noen som skriker, og kjenner Sissel som tar tak rundt meg og drar meg ned på gulvet.

Jeg vet ikke en gang om jeg rekker å bli skikkelig redd. Men det er mange som blir redde, det er hyl og skrik og jeg vet ikke hva. Midt i alt bråket hører jeg en annen alarm også, og det er kaos av folk som prøver å komme seg ut. Jeg tror jeg tenker at det sikkert er en øvelse, bare.

– Vi må prøve å krype ut, sier Sissels stemme tett inntil øret mitt. – Det er tryggest her nede på gulvet. Minst farlige gasser. Pappa må ta seg av Thor, og mamma får klare seg selv. Vi kryper bort mot utgangen, peser Sissel.

Det er rart, men jeg er ikke så redd. Det er nesten som en slags lek. Som når vi leker cowboy og indianer. Sissel holder meg beinhardt i armen hele tiden. Men jeg har ikke noe imot det. Jeg vet ikke helt hva som skjer, men noen åpner vinduet og røyken strømmer ut, like fort som den kom. Det er ikke en ordentlig røyk, tenker jeg. Det er liksom­røyk. Vi reiser oss sakte opp og ser oss rundt.  

Jeg tror det er jeg som ser det først; at det er borte! Badejentene. Bare rammen henger igjen, selve bildet må være skåret ut. Jeg er ikke lenger så sikker på at fantasien min er så overopphetet som Sissel vil ha det til. Badejentene er forsvunnet!